To hardt pressende psykiatere, Torgeir Husby og Synne Sørheim, står i rettssal 250 i Tinghuset. Storhetsideer, paronoia, realitetsbrist. Punkt for punkt gjennomgår de hvorfor de ser Anders Behring Breiviks høyreekstremistiske tankeunivers som uttrykk for psykose. De overrasker en samlet offentlighet med sterkere forklaring enn ventet. Hva forteller det oss?
Husbys og Sørheims forklaring denne uken er unikt interessant fordi den – uintendert riktignok – står som en gjennomgang av fellestrekk ved psykologiske vrangforestillinger og politiske vrangforestillinger.
For fremdeles, en uke før saken er ferdig, er det store spørsmålet hvorfor Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya. Tilregnelig eller ikke: Forsvarets «politiske» vitner har ikke hjulpet på det. Mellom høyreekstremismen hans, som mange deler med ham, og selve handlingen er det et gap. Bestialiteten er omgitt av et forklaringstomrom.
Et av de mer fruktbare sporene kan være å å kombinere psykoanalytisk forståelse med de siste tiårenes forskning på fascisme. En uanstendig fag- og perspektivblanding for mange, riktignok. Et slikt spor vil interessere seg for et begrep som «fascistisk psykologi», men også kunne gå motsatt vei og akseptere en psykologisering av fascismen (noen vil også si en sykeliggjøring).
Et slikt tvisyn vil tilføre «den politiske forklaringen» noe den mangler til nå. For å forstå drapshandlingene kan man ikke la seg distrahere av fascismens rekvisittlager, der også Behring Breivik låner flittig – med sine uniformer og sin høyreekstreme hilsen i retten. Hans Hitler-beundring, Eurabia, ideer om rasereservater og dna-testing – den fascismen Behring Breivik selv vil vi skal se – vil også bare være overflateuttrykk for dypere tankemønstre.
Det er dypstrukturene i selve den fascistiske tenkemåten som har paralleller i psykologiske splittelsesprosesser. Et viktig element i fascismen er ideen om «den indre fienden», forræderen er den første kreftsvulsten som må tas. En forestilling som, i sin innovervendthet, roper på psykologisk tolkning. Og videre; fascismens lengsel etter renhet og enhet. Psykolog Siri Gullestad har gitt en særdeles sterk analyse av den autoritære lengselen hos Behring Breivik. Hun peker på at trangen til rene og hele samfunn tilsvarer forsøket på å skape seg en hel og sammenhengende identitet. Hvis individet ikke klarer å skape en personlig, selvstendig identitet, kan «løsningen» være identifikajson med en «ren» nasjon. «Forestillingen om seg selv som ’europeisk redningsmann’ kan være uttrykk for et splittet selv og en heroisering av selvet, et bokstavelig talt ’oppbolet’ selvbilde som avverger en taperopplevelse», skriver hun i Nytt Norsk Tidsskrift.
En slik forklaringsmodell rister på forholdet mellom årsak og virkning. Anders Behring Breivik drepte ikke fordi han er fascist, han fant et tankeunivers på nettet der hans truede identitet kunne leve og vokse. I dag gjentas det flittig at vi alle kan bli en Adolf Eichmann. Dette er sikkert sant – og vi har et ansvar for å stå opp mot ondskap inne i og utenfor oss selv. Men rent kunnskapsmessig må det være noe å hente i et perspektiv som anerkjenner at noen mennesker lettere føler seg truffet, sett og speilet av for eksempel voldsideologi, og altså er mer sårbare enn andre. Behring Breivik snakket i retten om et urnorsk folk som han selv stammer fra. En klassisk fascistisk myte. Men for tiltalte, der han satt med sin skjønnhetsopererte ariske nese, har det nok i tillegg hatt noe å si at den sanneste identiteten han har tilgang til er «sann» nordmann. En politisk og en psykologisk forklaring må kombineres, hvis nedslaktingen på Utøya skal begripes.
Selv om Husby og Sørheim denne uken leverte empiriske eksempler for vrangforestillinger som er både politiske og psykologiske, var det ikke denne forbindelsen de hadde som mål. De vil til et helt annet sted. Deres diagnose, paraoid schizofreni, klipper over forbindelsen mellom psykologi og ideologi. Det finnes ikke motiv, bare sykdom. Her er psykiatrien i sin hardeste, naturvitenskapelige form. En psykologisk tilnærming som Gullestad representerer derimot, vil gjenopprette forbindelsen mellom Behring Breiviks tanker og handlinger, forklare hvorfor akkurat hans psyke malte et trusselbilde så farlig at han måtte drepe 77 mennesker i «selvforsvar». En individuell psykologisk tilnærming vil paradoksalt nok – om ikke forklare, så ihvertfall åpne – forbindelsen til samfunnet og politikken.
Psykologiske forklaringer har tradisjonelt vært diskreditert når det kommer til å begrunne store samfunnshendelser. Man trekker ikke slutninger fra individ- til kollektivnivå. Men hvorfor er det ikke større faglig interesse for det som overlapper mellom politiske og psykologiske vrangforestillinger (så lenge man ikke kaller det vrangforestillingslidelser)?
En av grunnene er frykten for en sykeliggjøring av fascisme. Sykdom kan man ikke stilles til ansvar for, det kan man for sin ondskap. I tunge mentale sykdomstilfeller er dette selvsagt sant. Men for øvrig er det vel, som på alle livets områder, grader av friskhet og «sykdom»? Er det ikke ved å gjenkjenne våre egne psykologiske splittelser og vrangforestillinger at vi kan nettopp kan ta ansvar? Det er ikke bare «politikken» til Behring Breivik vi må gjenkjenne og bekjempe, i og utenfor oss selv. Vi har alle også mangel på empati for enkelte grupper, vi ønsker renhet og sammenheng, vi har tendenser til å se sammensvergelser. Å stride om hvorvidt den psykologiske eller den politiske foklaringen er «mest ansvarlig» er nesten en ansvarsfraskrivelse i seg selv. For den ansvarlige finnes det nok av sjanser til å gripe inn, enten det gjelder å fange opp fireåringen som smiler «et kontaktavvergende smil» eller 30-åringen som gradvis oppslukes av et høyreekstremistisk ekkokammer.
Torgeir Husby og Synne Sørheim kjemper for sin tolkning, et dramatisk toppunkt i en rettssak der alt har vært omvendt. En sak der den tiltalte kjemper for straff og ikke fritak, der aktoratet står i forsvar og forsvaret er anklager. Husby og Sørheim har gitt gode bidrag til å sy sammen «det psykologiske» og «det politiske», som under rettssaken har vært splittet i to løp inntil det fordummende. Likevel vil det nok være vanskelig å akseptere en utilregnelighetsdom i enden av dette.
I løpet av rettssaken er det etablert en erkjennelse om at tilfellet Anders Behring Breivik er unikt i diagnosesammenheng: derfor har han også konfrontert psykiatrien som fag. I denne høyere forvirringen har psykiatrifaget så vidt reddet sin ære fordi diskusjonen er såpass interessant å høre på.
Ingen kommentarer