Ti teser om 22. juli

Radikal sammenligning: Fredsforsker Johan Galtung trekker paralleller mellom 22. juli og krigen i Afghanistan. Her fra debattseansen i regi av Kulturutvalget på Blindern i Oslo. Foto: Rolf Grieg
Radikal sammenligning: Fredsforsker Johan Galtung trekker paralleller mellom 22. juli og krigen i Afghanistan. Her fra debattseansen i regi av Kulturutvalget på Blindern i Oslo. Foto: Rolf Grieg

Et monster begikk 22. juli 2011 en halv dags krig mot et land, sitt eget. Han er en narsissistisk publisitetsjeger, så hans navn skal være unevnt. Problemet er: Hva skjedde, hva nå?

Tese 1: 22. juli kan bare forstås på bakgrunn av to andre kriger.
For det første krigen mellom Vesten og islam i muslimske land, spesielt i Afghanistan, og krigføringen innad i muslimske land mot dem som samarbeider med Vesten. Det er i dag offisielle USA-ledede operasjoner i seks muslimske land; regner man med hemmelige operasjoner er det langt mer. Norge deltar offisielt i tre.
Så kommer krigen innen islam mot dem som kalles forrædere. Og på den andre siden, kampen i Vesten mot dem som «baner veien for islamister», som hittil har tatt form av en «overvåkning». 22. juli gjorde Norge til den første krigsskueplassen. Det kunne vært, og kan bli, andre land.

Tese 2: 22. juli plasserte Norge i dobbeltrollen som offer og gjerningsmann i kampen mellom Vesten og islam.
Han drepte AUF-ere, med kaldt blod og intellektualitet, for å advare Norge mot de han mente åpnet for islamisering av Europa. Og norske snikskyttere i Afghanistan dreper muslimer som vilt, med kaldt blod og en teori om at Taliban står i veien for et norskere Afghanistan. Et Afghanistan med sivilsamfunn, likhet mellom kjønn, demokrati. Terrorisme, om den er statlig eller ikke-statlig, er rettet mot myke mål. Vesten, sett som terrorist, bruker sine våpen for å få befolkningen til å gjøre som terroristen ønsker. Men de oppnår det motsatte: sorg, samhold, og hat mot terroristen. Trass: Ikke tale om at han/de skal få det til, de skal få det motsatte! Som i Norge, så også i Afghanistan.
Dobbeltrollen er vanskelig. USA (9/11), Israel (shoa/holocaust) og Japan (Hiroshima-Nagasaki) har rollen som ofre – Tyskland som gjerningsmann. Den norske politiske eliten har ikke maktet å reflektere over dobbeltrollen, men blant folk er den et hovedtema. Et minimum av empati tilsier at vold som ikke funker hos oss, heller ikke funker i Afghanistan.

Tese 3: Lær av det som skjedde: Stopp norske drap i Afghanistan.
Afghanistan har gjort like lite mot Norge som AUF har gjort mot den norske terroristen. Norsk deltagelse i krigen i Afghanistan handler om forholdet til USA, det handler ikke om Afghanistan overhodet. De mange problemene i Afghanistan løses ikke gjennom vold, de løses gjennom relasjonene til muslimske broderland, naboer, og andre land som Tyrkia og Tunis. Fortsetter Norge sine drap, vil dette gjøre norsk sikkerhetssituasjon enda vanskeligere: Afghanere følger våre reaksjoner for å se om vi lærer noe. Og de brenner vårt flagg.

Tese 4: Demokrati betyr ikke lisens til å drepe i utlandet, men plikt til åpenhet og dialog.
Det er ingen trøst for afghanske foreldre at sønnen deres ble drept av et demokrati. For dem er dét like meningsløst som å høre at ditt barn døde på Utøya for å vekke det norske folk. «Mer demokrati og åpenhet» lovet statsministeren. Det må bety åpen dialog om norsk politikk overfor muslimske land – som er uten sikkerhetsråds-veto, fordi deres umma ble fragmentert da Vesten trakk grenser. Premissene for norsk politikk bør legges åpent frem, og norske partier må ta jobben med å utarbeide alternative programmer. Vi venter.

Tese 5: For å forstå gjerningsmannen er hans begeistring for Tempelridderordenen, frimurerne og den amerikanske studentforeningen Skulls and Bones sentralt.
Flere forfattere har fremhevet frimureriets nære tilknytning til sikkerhetstjenester. La ingen si at disse påstandene er «konspirasjonsteorier»; de er viktige kilder til forståelse. Det viktigste er kanskje troskapseden dem imellom, hemmeligholdelsen, lojalitetsbåndene knyttet til det jødisk-kristne han beundret. Så langt fra å være antisemitt er gjerningsmannen filo-semitt, og antimuslim.

Tese 6: PST er ikke bare inkompetent, men et redskap for demokrati-avskaffelse i Norge.
Vel, de overvåket meg, en gandhianer, i 42 år som trussel mot rikets sikkerhet. Ham overvåket de 0. Null. Man aner en skjevhet, et syn på venstre øye så skarpt at man ser det ikke-eksisterende, og blindhet på det høyre. Fordi det er der de selv står. Hadde det vært umulig å krysse ut dem med geværlisens, templar/frimurer-tilknytning, kunstgjødselinnkjøp og internettadferd, og fått fisken i garnet? At de nå insisterer på å granske seg selv, hører til bildet: som KPSSB i Sovjet, eller NSDAP i Tyskland. De har makt. La oss se om noen i den norske eliten sier nei til dette i tide.

Tese 7: Terroristen har rett på ett punkt: For tiden er islam sterk, Vesten svak.
Vår enorme styrke er mangfold, åpenhet, dialog: Bruk tomme kirker til dialog med kristne, humanister, muslimer, buddhister! Og det vi skal lære: mer samhold, vi-kultur, mer deling av våre muslimske landsmenn.

Tese 8: Engasjer mennesker på avveie til dialog!
Gjerningsmannen levde i Norge, hans sjel var på internett og i hans historieforståelse. Norge er et postmoderne samfunn med stor grad av oppløsning av forpliktende normer og forbindende strukturer, til fordel for egosentrisk, økonomisk kost/nytte-kalkyle. En slik person må oppsøkes, omringes, utfordres – lær av buddhisten Soka Gakkai. Det trengs en frivillig dialogberedskap som går rett på teoriene for, og bruken av, vold for politiske mål.

Tese 9: Gjør unna rettssak og granskning, få fokus på fredsarbeid. Med full tilståelse kan rettssaken avvikles raskt, og systemets granskning av seg selv vil i likhet med 9/11-kommisjonen antagelig ha detaljer i fokus, fremfor det som er langt viktigere for å sikre at 22. juli ikke skjer igjen:

Tese 10: Dialog, nærhet, samarbeid og gjensidig læring mellom Vesten og islam.
Toleranse er ikke nok: Vi trenger dialog, respekt, nysgjerrighet og lærelyst, dialogprester og dialogimamer som hjelper folk til å utforske hvordan vi kan lære av hverandre. Islam kan lære av mangfoldet, Vesten kan lære om deling og nærhet, begge med Koranens sura 8:61 som spennende eksempel: «Når din motpart viser en helning mot fred, skal du gjøre det samme.»

En lengre versjon av dette foredraget ble holdt i regi av Kulturutvalget på Blindern, Universitetet i Oslo, fredag 30. september. Johan Galtung er internasjonalt kjent fredsforsker og blant annet sentral i grunnleggelsen av Institutt for Fredsforskning (Prio) i Oslo i 1959.