Gull av gråstein

Lyst til å mose vekkerklokka di hver morgen? Møt bandet som tonesetter den intense hatfølelsen av en grytidlig oppvåkning.

Fakta

Anmeldelse

Panzerpappa
Astromalist
RCD2135 RLP3135

«Jeg fryder meg over hvordan bandet sylskarpt gjengir følelsen av å ville finne frem balltreet.»

Norske Panzerpappa blir ofte satt i sammenheng med bevegelsen Rock in Opposition. RiO oppsto i Storbritannia på slutten 1970-tallet som følge av at det progressive rockebandet Henry Cow (som siden har hatt voldsom innflytelse i eksperimentelle musikkmiljøer) ble sagt opp av plateselskapet Virgin. Ikke så unaturlig kanskje, siden nesten ingen i Storbritannia kjøpte platene deres, og de var umulige å få tak på i landene hvor det faktisk fantes et publikum.

Dette ble starten på en kortlevd organisasjon, som med det selvhøytidelige mottoet «musikken plateselskapene ikke vil du skal høre» arrangerte et par festivaler i London med band fra hele Europa. Blant dem en annen inspirasjonskilde, svenske Samla Mammas Manna, som til mange politisk orienterte progrockeres forargelse hadde en humoristisk tone i anslaget. Marxistuttrykket «krossa kapitalet» ble for eksempel til platetittelen Klossa Knapitatet. Den muntre siden av prog-en har siden den gang levd sitt eget liv, med mye drahjelp fra Frank Zappas vanvittige sangtitler.

 

Helstøpt. I Norge har kunstrocken, som den nå ynder å kalle seg, fått et oppsving de siste årene. Anført av ambisiøse Motorpsycho på den ene siden, abstrakte Jono el Grande på den andre, og White Willow og Panzerpappa et sted midt mellom, nyter prog-en stadig bedre kår og anseelse, også utenfor den svært interesserte kjernen av proghuer.

Bandets forrige utgivelse, Koralrevens Klagesang, ble hyllet av Thomas Hylland Eriksen her i Morgenbladet som et av tidenes mest helstøpte norske progalbum. Helstøpt er platen så absolutt, i form av en helhetstenkning som nærmest tangerer et konseptalbum. I så henseende skiller Panzerpappas femte plate Astromalist seg fra forgjengeren.

Ikke dermed sagt at den er dårligere. Koralrevens Klagesang domineres i mine ører av frontmann Steinar Børves svært uferdige altsaxtone, som til alt hell har gjennomgått en kraftig oppussing i de fem årene som leder opp til Astromalist. Lydbildet er også blitt fyldigere, trøkket er større, de ofte utfordrende taktartene og kronglete melodiene utføres med større overskudd, og de rytmiske ideene er hakket hvassere. Produksjonsmessig tar bandet også mange steg fremover. Der de tidligere låt som et fattigmanns Weather Report eller et mentalt tilregnelig Captain Beefheart, kan det nå blomstre kun i kraft av sin egen vellyd.

De syv instrumentale numrene inneholder egentlig alt man kan forvente fra et progressivt rockeband. Lange, komplisert oppbygde komposisjoner skrudd sammen av det som ofte er ganske ulike deler. Tvetydigheten i harmonikk og rytmikk gir et merksnodig og lekent uttrykk, som distanserer bandet fra proghaternes evige innsigelse om sjelløst og polert virtuoseri.

 

Våkne. Selve juvelen i samlingen er platas mest hardtslående. «Satam» ligger og leker på grensen til metal med sin aggressive beat, bygget over en vekkerklokkes nådeløse oppvåkningsrytme. Jeg fryder meg over hvordan bandet sylskarpt gjengir følelsen av å ville finne frem balltreet og sende det veritable torturinstrumentet veggimellom.

Min mest vesentlige innvending mot mye av musikken i denne sjangeren rammer også Panzerpappa: Når de rytmiske parametrene blir mer og mer komplekse, synes det som det mest rasjonelle å legge rytmisk sett enklest mulig melodi over. Resultatet blir i mine ører ofte både stivbent og unaturlig. En god melodi har for meg ikke bare en nynnbar tonerekke, men også en rytmikk som imiterer talespråkets uregelmessigheter. I instrumental musikk forsvinner ofte dette perspektivet helt, med firkantede og unødvendig abstrakte melodier som resultat.

Og da kan man ikke lenger benevne seg «progrock med et menneskelig ansikt».