Jurister – seg selv nok?

I kjølvannet av de siste ukers debatt i Morgenbladet om Torgersensaken har Tor Langbach – tidligere advokat, dommer og direktør i Domstoladministrasjonen – i Morgenbladet 13. november kommet med en svært negativ omtale av boken Justismordets retorikk av Johan Dragvoll, Bjørn C. Ekeland og Arild Linneberg – omtalt som «noen litteraturforskere i Bergen.»

Selv leste jeg boken grundig da den kom. Nå har jeg lest den om igjen. Til tross for enkelte uvesentlige feil syntes jeg den var tankevekkende og interessant. Det mener jeg fortsatt. Jusen eksisterer ikke i et vakuum, men i en vekselvirkning med andre fagfelter. En kan ikke avsi en korrekt dom om et komplisert faktisk forhold uten å ha fått fagkyndige innspill på det aktuelle feltet.

På samme måte må det være helt legitimt for representanter for andre fagfelter å komme med kritiske merknader til juristprofesjonen og juridisk metode. Derfor var den retoriske innfallsvinkelen til analysen av konkrete saker interessant, og en kilde til ny kunnskap.

Jeg har gjennom årene blitt mer og mer opptatt av betydningen for gode og riktige dommer av at kommunikasjonen mellom aktørene i rettssalen fungerer. Vi må forhindre misforståelser og se til at all relevant informasjon kommer frem. Men viktigheten av kunnskaper om semiotikk og hermeneutikk som grunnlag for en riktig og fullstendig forståelse av utsagn i retten, har jeg rett og slett ikke vært klar over. Denne kunnskapsmangelen tror jeg at jeg deler med flertallet av kolleger.

På dette grunnlag burde man forvente refleksjoner over om innspillene fra litteraturforskerne har noe å tilføre vårt fag og den juridiske metode. Det får vi ikke. I stedet står negative merknader og sarkasmer i kø. Men kritikken er forfeilet, fordi Langbach overser at forfatternes ståsted er et annet enn hans eget. Han holder seg innenfor en snever juridisk diskurs, anfører at de som ikke behersker fagets metode er utenfor, og uttaler med tilfredshet at kompetanse i juridisk metode er en forutsetning for å kunne mene noe om det temaet boken handler om.

Slik gjør han seg selv til eksponent for de statiske holdningene hos store deler av den juridiske profesjon som har gjort det så vanskelig å få gjenåpnet saker hvor grunnlaget har vært til stede. I «Thinking Fast and Slow» skriver Daniel Kahneman om «confirmation bias». Kanskje det er noe slikt vi står overfor, og at Langbach selv er en eksponent for en slik forutinntatthet som han i stedet tillegger forfatterne?

Så til direkte feil og unøyaktigheter i Langbachs innlegg. «Krydrer» fyndord på latin teksten? Jeg finner to velkjente korte sentenser på side 57 og en på side 74, til sammen på 11 ord og alle oversatt til norsk. Greske og latinske fagtermer som er en del av den europeiske kulturarven, kommer vi ikke utenom.

Når henvisninger til moderne norsk litteratur er et fåtall, får vi tro at dette skyldes at det ikke har vært mange andre referanser enn Georg Johannessen når det gjelder samspillet mellom retorikk og jus. Interessant er det også at tenkere som Aristoteles, Roland Barthes og Jacques Derrida avfeies som «for lengst avdøde mennesker som har ment noe om domstoler og retorikk de siste 2000 år.» Langbach savner moderne bevisteori, men det er ikke det som er bokens tema.

Jeg har bladd og bladd, men forgjeves, for å finne det angivelige og åpenbart sterkt kritikkverdige spørsmål som tillegges forfatterne: «Finnes det rettssikkerhet i Norge?» Jeg er enig i at det ikke finnes empirisk belegg for utsagnet – igjen upresist gjengitt – om at «dommere og lagrettemedlemmer lar dessuten ofte ‘magefølelsen’ bestemme. Mer eller mindre uavhengig av indisier og bevis i en sak.» Men dette er en oppfatning som har kommet til uttrykk så vidt mange ganger at den bør tas på alvor.

Jeg har selv opp gjennom årene sett atskillige saker som har vært avgjort på grunnlag av en såkalt helhetsvurdering, og ikke på grunnlag av en rasjonell analyse og avveining av alle relevante beviselementer som er brakt inn i saken. Det hadde vært mer konstruktivt å understreke betydningen av en god og grundig bevisanalyse i domsskrivingen for å eliminere mistanken om magefølelse som rettskilde.

Langbach forstår ikke hvordan forfatterne avgrenser begrepet justismord. Men det er da vitterlig gitt en dekkende definisjon på side 18, hvor det uttales: «I siviliserte stater uten dødsstraff må justismord imidlertid bety svært alvorlige tilfeller av rettsfeil, der rettssystemet – det være seg påtalemakt eller forsvarer – bidrar til at alvorlige rettsfeil skjer.» Og man skal være en svært lite velvillig leser for å oppfatte utsagnene om Nav, forvaltningen og barnevernet på side 18 slik at de faller inn under forfatternes definisjon av justismord. Her handler det bare om at vi også kan bli opprørt over feil som skjer i det små.

Det er ikke skrevet noe sted i boken at «utpeking av feil person på bilder er en av de vanligste årsaker til at feil gjerningsmann utpekes.» Forfatterne viser på side 24 til at av de 302 sakene som «The innocence project» i USA har fått frikjent etter gjenåpning, var 72 prosent dømt helt eller delvis på grunnlag av øyenvitneobservasjoner, og det er noe ganske annet.

Forfatterne har heller ikke introdusert noen ny betydning av begrepet sedvanerett, slik Langbach hevder, men bare påpekt det selvsagte at forutforståelsen – altså oppfatningen av en etablert rettstilstand på et ikke lovregulert område – er grunnlaget for forståelsen av nye saker innenfor samme område.

Og det er ikke noe motsetningsforhold mellom de grunnleggende spørsmål i retorisk tekstanalyse og det som er sakens grunnleggende spørsmål, slik Langbach synes å mene – tvert imot. Situasjonen er nok heller at hvis en dom skal holde mål for en logisk og retorisk tekstanalyse, må grunnspørsmålene være behandlet og besvart på en tilfredsstillende måte. Logos, ethos og pathos, som Langbach trekker frem, er retoriske virkemidler, som er noe annet enn grunnleggende spørsmål.

Det er klart at boken har svakheter og adskillige passasjer som man kan være uenig i eller stille seg tvilende til. Men samtidig er den interessant og en utvilsom kilde både til ettertanke og til bedret forståelse av spørsmål som er sentrale for arbeidet i domstolene. Da er det synd at en kunnskapsrik og reflektert person som Tor Langbach omtaler den på en så ensidig og samtidig slurvete og omtrentlig måte. Det har den ikke fortjent.

For å følge opp Langbachs egen retoriske metafor om Margaret Mead: Han selv hadde nok kommet seg på flyet. Men han hadde ikke skjønt før han var i luften at han satt på et galt fly.

Nils Erik Lie er pensjonert dommer.