Umoden oppførsel

Per Brandtzæg, Fredrik Heffermehl, Jan Tennøe, Arild Linneberg fortsetter å hamre løs på meg, denne gang i samlet flokk, gjennom et innlegg fra 16. oktober. Det er «bortkastet tid» å argumentere mot meg, og min «påståtte ekspertise» synes å «gjenspeile et selvbilde uten rot i virkeligheten». Min argumentasjon er dessuten «primitiv og ufin». Ingen av disse karakteristikkene belegges med argumenter, enn si eksempler.

Det er synd at Tennøe og hans følge ikke evner å vise større grad av modenhet når en sak skal diskuteres. I sitt forrige innlegg kalte Linneberg meg Finn R., for liksom å mane frem at «Iunker» rimer på «runker». (Tonemene er riktignok forskjellige.) Han omtalte meg også som Finn R. på sin Facebook-side.

Gjennom tre runder (2006, 2010 og 2015) har Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker prøvet hvorvidt det er «meget tvilsomt» om dommen mot Fredrik Fasting Torgersen fra 1958 er riktig. Målt opp mot andre saker behandlet av kommisjonen, blant annet overgrepssaker der bevisgrunnlaget i flere tilfeller synes å være skremmende spinkelt, fremstår bevismengden mot Torgersen som overveldende. Det er i grunnen slående hvor lite tvilsomt det er, at han ble dømt med rette. Alle de tre avgjørelsene ligger åpent tilgjengelige på kommisjonens hjemmeside.

Man kan selvsagt hevde at beviskravet i straffesaker burde være strengere, slik at flere tiltalte ble frifunnet. Imidlertid synes Torgersens støttespillere å glemme at en slik praksis ville få konsekvenser også på andre områder. Jeg tviler på om – eksempelvis – voldtektsofre vil mene at kravene til bevisførsel burde bli enda strengere enn de er i dag.

Finn Iunker er stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo.