Nils August Andresen fatter seg aldri i korthet. Dessverre også sjelden i klarhet. Først konstruerer han en falsk inkonsekvens: Jeg kritiserte mine «meningsfeller» i det såkalte «Facebook-høyre» – deriblant Jon Hustad – for å omfavne en Fjordman-lignende kronikk av danske Bent Jensen. Så ble det antydet på sosiale medier jeg hadde bukket under for presset om å være «anstendig» i innvandringsdebatten. «Det stemplet ville Rolness ikke ha på seg,» ifølge Andresen. Derfor omfavnet jeg plutselig Hege Storhaug, «en innvandringskritiker som får Jon Hustad til å fremstå som en godslig Sjonkel Rolf».
Andresen leker tankeleser og logiker. Empiriker er han ikke. Og ikke så veldig redelig heller. Han vet godt at jeg har kritisert Storhaug på samme måte som jeg har kritisert Hustad. Her fra min kommentar i Dagbladet:
«HRS har publisert artikler av Julia Cæsar med advarsler mot afrikanernes lave IQ. Storhaug har vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstekning. Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for «kultursviker». Det har hun unnskyldt, i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.»
I samme artikkel omtalte jeg Storhaugs «skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam». Jeg har tidligere kritisert henne for å henge ut syndebukker, og ha en krakilsk og overspent form som støter folk bort.
Men så var det dette med to tanker i hodet. Overtrampene gir ikke grunn til å demonisere og mistenkeliggjøre hele hennes vesen og alt som kommer fra Human Rights Service (som har to andre aktive og mer moderate bidragsytere). Mye av det «pessimistiske» og «alarmistiske» HRS har skrevet, er gått i oppfyllelse. Og fortsatt formidler Storhaug & Co ubehagelige fakta vi ikke leser andre steder.
Andresen lager et ren karikatur av mitt Storhaug-forsvar: «Se, hun har jo så bra engasjement». Ja, engasjementet er sterkt og åpenbart. Men det som er «bra» er at hun representerer et uredd og standhaftig korrektiv til den overflatiske ønsketekningen som preger øvrig presse og offentlighet.
Likens med Jon Hustad. Også han kan være ensidig, krakilsk og for ukritisk til kilder han liker. Men han er også en av Norges skarpeste journalister og kommentatorer. Hadde noen brukt min kritikk av hans Jensen-flørt til å ta avstand fra alt Jon Hustad skriver og står for, så ville jeg tatt han kraftig i forsvar. Slik jeg har gjort med Storhaug. Så hvor er inkonsekvensen?
Jeg forsøker å gjøre det Andresen etterlyser: Å lese det folk skriver for det det er, å ha fokus på argumenter og ikke avsender, og gi blaffen i «hvem man bør holde med». Midtveis i artikkelen ser Andresen ut til å innse dette: «Kanskje jeg burde være vennligere innstilt til den inkonsekvente Rolness».
Men til slutt er overdommeren gretten igjen: «Rolness er villig til å bytte lag, men han opprettholder logikken som sier at man enten må fordømme eller støtte laget: Hustad løper Fjordmans ærend, mens Storhaug er en utrettelig menneskerettighetsforkjemper.»
Dette er Andresens egen polarisering. Og en billig stråmann. Hvorfor? Når han burde vite bedre, og vi begge ønsker mindre heiagjeng-stemning i innvandringsdebatten? La meg ty til hans egen «logikk»:
Som redaktør i Minerva gjorde Nils August Andresen nylig et intervju med HRSs Nina Hjerpset-Østlie. Han fikk kjeft på sosiale medier for ikke å være kritisk nok. Han svarte med en lengre omstendelig forklaring, og en lang liste med linker til alle sine «muslimvennlige» artikler. Etter at jeg i en ny Dagbladet-kronikk siterte positive ting han og andre Minerva-medarbeidere (som Lars Akerhaug og Jan Arild Snoen) har sagt om HRS, ble det kanskje enda viktigere å ta avstand fra den virkelige pariaen – Hege Storhaug: «Se, jeg er like avvisende til Storhaug som deg, Aksel Braanen Sterri!»
Inkonsekvent, godeste Andresen. Og sånn går nu dagan i norsk islamdebatt. Saksdiskusjonen er utsatt på ubestemt tid.
Kjetil Rolness er sosiolog og skribent.