To tredels-hjertet klimamelding

 Illustrasjon: Ellen Lande Gossner
Illustrasjon: Ellen Lande Gossner

Klimakampen kan bare vinnes når vi alle opplever at å ta vare på klimaet ikke er en byrde, men en kilde til bedre livskvalitet.

«Klimameldingen inneholder også noen direkte klimafiendtlige tiltak, som planting av skog.»

Regjeringen har trolig merket seg de usedvanlig samstemte tilbakemeldingene på klimameldingen: Så godt som alle kommentatorer påpeker det store spriket mellom mål og virkemidler. For mens det heter seg at to tredeler av klimagassutslippene skal kuttes hjemme, er tiltakene foreløpig utilstrekkelige. Heldigvis har regjeringen gitt seg selv muligheten til å tette gapet mellom ambisjoner og konkret politikk, ved å love å vurdere en forpliktende klimalov.

Mange var lettet da det ble klart at regjeringen står fast ved løftet om at to tredeler av kuttene i klimagassutslipp skal tas her hjemme. Når hele verden må legge om for å hindre økologisk katastrofe, skal vi selvfølgelig feie for vår egen dør. Men det er ikke bare moralske grunner til å holde på dette prinsippet. Det snakkes altfor lite i norsk debatt om at det også er veldig smart. Vi har alt å vinne på å legge om til en grønnere økonomi. Ved å vri våre investeringer fra fossilt til fornybart, og basere vår produksjon på respekt for naturen i stedet for eksport av CO2, kan Norge posisjonere seg for en fremtid der verdiskaping tuftes på bærekraftig ressursutnyttelse og vekst.

 

Andre land har skjønt dette før oss. Mexico er det foreløpig siste landet i en rekke av flere som nå har vedtatt en klimalov. Selv om 40 prosent av meksikanerne lever under fattigdomsgrensen, har ikke politikerne latt seg skremme fra å lage en lov som forplikter landet til en storstilt omstilling mot utslippskutt og bærekraftige investeringer. De har i stedet konkludert at de ikke har råd til å la være, og at en klimalov vil sørge for langsiktige og trygge investeringsrammer for industrien.

En bærekraftig fremtid blir altså vurdert som en vei mot et rikere liv. Den samme vurderingen ligger til grunn for verdens første klimalov, som ble vedtatt i Storbritannia i 2007. Danmark og Finland er godt i gang med å planlegge sine egne klimalover, det samme er Kina og flere andre. I de landene som allerede har en klimalov, er debatten gått fra å handle om hvorvidt det skal kuttes i klimagassutslipp til hvordan kuttene skal skje. Det finnes ikke en grunn i verden til at Norge ikke skal være med i dette selskapet.

 

For å oppnå de utslippskuttene som skal tas her hjemme, foreslår den norske regjeringen i klimameldingen en del gode tiltak som satsing på energieffektive bygg, kollektivtrafikk og et teknologifond for fornybar energi. Med mer energieffektive bygg kan vi spare opptil 40 prosent av strømforbruket, noe som vil komme både forbrukere og klimaet til gode. Ved å vedta at all forventet traffikvekst skal tas gjennom kollektivløsninger, viser også regjeringen at den tar på alvor hvordan klimahensyn må integreres i alle deler av samfunnsplanleggingen.

Men selv om dette er et tiltak som vil gi oss renere luft og en enklere hverdag, er det svært usikkert hvor mye av eksisterende utslipp som kan kuttes på denne måten. Den virkelige utslippsreduksjonen vil først komme når vi knytter hele landet sammen med miljøvennlig infrastruktur og reduserer innenlands flytrafikk.

Når jeg leser gjennom meldingen, finner jeg mange gode enkelttiltak, men vi trenger altså sterkere virkemidler enn summen av disse hvis Norge virkelig skal skape et samfunn hvor mennesker lever i harmoni med naturen. Mer alvorlig er det at klimameldingen også inneholder noen direkte klimafiendtlige tiltak, som planting av skog.

 

I meldingen fremstiller regjeringen det som et godt tiltak å introdusere nye arter i norsk natur ved å plante mye ny skog. Det er det ikke. Planting av nye trær kommer ikke klimaet til gode før om 90 år. På kort sikt vil det tvert i mot frigjøre lagret CO2 fra jorden og ødelegge leveområdene til arter som allerede i dag lever en truet tilværelse. Regjeringens forslag på dette området er å gjøre stikk motsatt av hva den gjør internasjonalt: Med Norges internasjonale skogengasjement betaler vi andre land for å bevare skog og dermed ta vare på både klima og naturmangfold.

Å lese klimameldingen er også en øvelse i å se hva som ikke står der. Det står for eksempel fint lite om hva petroleumsindustrien skal gjøre. Ingen annen sektor i Norge slipper ut mer klimagasser enn oljenæringen. Riktignok har regjeringen foreslått å øke CO2-avgiften med 200 kroner, og elektrifisering fra land skal vurderes oftere. Men dette er ikke tiltak som tilfører klimapolitikken noe nytt. Å vurdere elektrifisering er allerede et krav, og CO2-avgiften er kraftig redusert etter at Norge ble med i EUs kvotesystem. Med gratis kvoter fra neste år, har Oljeindustriens landsforening god grunn til å skryte av regjeringen. Oljeindustrien står for en fjerdedel av norske utslipp i tillegg til at den eksporterer mer en ti ganger Norges samlede utslipp. Miljøvernministeren har et godt poeng: Det er sterke politiske og økonomiske krefter i samfunnet som heller vil snakke om sykkel enn om petroleumsnæringen.

 

Det er fortsatt de internasjonale initiativene som skal redde Norges klimaomdømme. Det er svært positivt at regjeringen befester Norges satsing på bevaring av tropisk skog (REDD+). REDD+ er et viktig internasjonalt initiativ som viser at det er mulig å ta vare på skogen, med dyrene og menneskene som er avhengige av den, samtidig som vi reduserer klodens klimagassutslipp. REDD+ er også et godt eksempel på at gode klimaløsninger ikke alltid handler om store nye grep, men like mye om å ta vare på verdiene vi har.

Klimameldingen bekrefter videre Norges satsing på fornybar energitilgang i utviklingsland. En storstilt satsning på ren energi til alle vil gjøre de fattiges utvikling til en del av den globale klimaløsningen og sørge for bedre helse for kvinner og barn. Få land er bedre stilt enn Norge for å ta et slikt internasjonalt ansvar. Men meldingen er lite konkret på hvordan regjeringen vil videreføre satsingen, og jeg er derfor bekymret over at ambisjonsnivået ikke synes like høyt som da Jens Stoltenberg og FNs generalsekretær Ban Ki-moon lanserte dette initiativet tidligere i år.

 

Gro Harlem Brundtland var den som satte klimaet på dagsorden både nasjonalt og internasjonalt. Essensen i Gros resonnement var at bærekraft er lønnsomt. I dag er det lite igjen av den delen av Gros politikk som skapte miljøengasjement.

Dagens regjering fortjener ros for gode enkelttiltak her hjemme og globale penger til skog og energitilgang i fattige land. Men det er jo forskjell på et par milliarder til tropisk skog og 150 milliarder kroner årlig til norske oljeinvesteringer. Jens Stoltenberg fremstiller de fleste klimatiltak som dyre og ganske plagsomme byrder. Det vil han få lite igjen for på lang sikt. Lillesøster SV fokuserer derimot på hvordan klimatiltak i Norge vil gi oss alle en bedre hverdag. Varmere hus, lavere strømregning, nye arbeidsplasser og mer naturmangfold, for å nevne noe. Det er nettopp denne entusiasmen for de gode løsningene vi trenger i Norge for at løftene i klimameldingen skal bli til virkelighet.

Kampen kan bare vinnes når vi alle opplever at det å ta vare på klimaet ikke er en byrde, men en kilde til bedre livskvalitet. Og det er først og fremst politikerne våre som har ansvaret for å skape den virkeligheten.

 

Nina Jensen er generalsekretær i WWF.