Strandkrabber? Jo, det må bli strandkrabber. Det er disse små og underlige dyrene som best fyller strandturene mine med det jeg trenger: en meningsfull, men likevel fjærlett aktivitet som er like oppslukende for voksen som for barn. Er man heldig og får noen minutters alenetid i fjæra, kan tankene fort gå i retning av hva som egentlig finnes der nede i utkanten av strandkrabbenes rike, bortenfor tang og langt fra land.
I Oslofjorden har man nylig funnet ut at havbunnen er dekket med hundrevis av sirkulære groper, såkalte pockmarks. De kan være opp til femti meter i diameter og ti meter dype. Geologene har funnet lignende strukturer verden over, og de er særlig tallrike der havbunnen er dominert av leire. De kan virke små og ubetydelige, pockmarkene altså, men er likevel ikke til å kimse av. For de fungerer utmerket som økologiske nisjer for fisk og en masse forskjellige eksotiske planter og dyr. Det merkeligste dyret må være havedderkoppen. Jeg har selv stirret på dens bevegelser i et videoopptak fra en pockmark på mer enn 700 meters dyp i Norskehavet, og havedderkoppen kan best beskrives som et knippe stive og bleke bein (hvor er kroppen blitt av?), som stylter seg sakte bortover.
Et av de store spørsmålene er hvorfor gropene i det hele tatt finnes på havbunnen. Og her ligger det interessante: Pockmarks er egentlig små kratere som ble dannet som en konsekvens av gassutbrudd – en naturlig utblåsning. Metan fosset da gjennom havbunnen og kan til og med ha vært med på å påvirke klimaet på tampen av den siste istiden, for omtrent 11 000 år siden. Kanskje kom metan fra smelting av gasshydrater (som er en slags metan-is), eller fra lekkasjer fra dyptliggende gassforekomster. Gasshydratenes landbaserte og litt mer kjente halvbror – permafrosten – er også med i klimaregnskapet, for en oppvarming kan føre til flere naturlige gasslekkasjer både fra havbunnen og fra arktiske landområder.
Beveger vi oss enda lenger ut fra land, forbi oljeplattformer og fiskebåter, cruiseskip og fraktebåter, er havbunnen mer mystisk enn noe annet sted på kloden. For selv om rundt regnet tre firedeler av jordens overflate er dekket av saltvann, er havbunnen i dyphavet dårlig undersøkt. Saltvann fra dyphavet er den nye vinen, for å si det på den måten, og store oppdagelser vil garantert komme. En kollega på universitetet hadde den spennende ideen å konstruere et rimelig kamera som kunne slippes ned i havet, et kamera som ville synke til bunns og ta et bilde av havbunnen med blits før en ballong ville bringe kameraet med det dyrebare bildet tilbake til overflaten. Enten man, en gang for alle, vil finne ut hva som befinner seg nederst i den dype rennen i sundet utenfor hytta, eller under den glitrende havoverflaten et sted langt ute i Atlanterhavet, kunne kameraet ha gitt et svar. Men bortenfor blitslyset? Hvordan kartlegger man det tilnærmet uendelige, et arkaisk landskap der trykket er enormt og alt er et stummende mørke? Her må man sette sin lit til forskerne, og la hobbyprosjektene hvile.
Geoforskerne kjenner de store trekkene i havene godt, selv om kunnskapshullene er store. Man vet for eksempel hvorfor verdenshavene ligger der de ligger (det har med jordskorpens sammensetning å gjøre), hvor gamle havene er (det nordlige «Atlanterhavet»: 150 millioner år) og hvorfor havet er salt (utvasking av salter fra land og deretter inndampning). De gamle greske filosofene mente at saltvann var jordens svette, et argument man lett kan kjøpe på en het sommerdag. Noe av det interessante med dyphavet er at selv på flere tusen meters vanndyp finnes det liv på bunnen. Dette siste poenget er mer betydningsfylt enn det umiddelbart kan virke som. For på stort vanndyp, der fotosyntesen ikke er en mulighet, finnes det organismer som ikke er avhengige av oksygen eller lys for å skaffe seg energi. Mange steder strømmer glohett saltvann ut fra havbunnen, og vannet har vært i kontakt med de dypere og varme delene av havbunnskorpen. Særlig langs den såkalte midthavsryggen, men også i andre sprekkesoner, og vannet er fullt av metaller og annen mat for mikroorganismer. Og kan det ikke ha vært under slike ekstreme forhold at livet på jorden oppsto?
Ved Senter for geobiologi ved Universitetet i Bergen jobber en gruppe geologer og biologer (de kalles for geobiologer) med å forstå samspillet mellom varmt saltvann, stein og liv. Noe av det spennende de har funnet, er at mikroorganismer kan spise seg innover i fersk lava. Mikroorganismene etterlater seg bestemte kjemiske spor som er lette å gjenkjenne, og tilsvarende funn er nå gjort i størknet lava fra flere milliarder år tilbake i tid. Kanskje kan alt liv på jorden spores tilbake til steinelskende organismer.
En sjelden gang blir det ekstreme dyphavet besøkt av mennesker. I begynnelsen av maris i ård nådde James Cameron bunnen av Marianergropen – verdens mest utilgjengelige område – omtrent elleve kilometer under havoverflaten, som en moderne kaptein Nemo i en smekker gressgrønn undervannsbåt. Marianergropens dyp er et resultat av jordplatenes bevegelser, og mer spesifikt av at Stillehavsplaten presses ned under den filippinske platen. Akkurat der, i limingen mellom de to platene, ligger gropen. Trykket på bunnen er så stort at skroget til Camerons undervannsbåt krympet med mer enn syv centimeter.
Skal man rangere bragder knyttet til utforskning av dyphavet, vil jeg likevel påstå at dykkene med den Cape Cod-baserte undervannsbåten Alvin på 1970-tallet er uslåelige. Det var med Alvin at havbunnens varme oppkommer med sine vidunderlige livsformer, tubeormer og mikroorganismer, ble oppdaget og undersøkt. Som for lengst forsvunne byer, tårner de varme oppkommene opp over havbunnen, med svarte rykende skorsteiner som spyr ut metallrike syreløsninger. Glem utforskningen av verdensrommet og måneferden – det var oppdagelsen av hva som befinner på havbunnen, her på jorden, som var den største revolusjonen. Det er også verdt å merke seg at selv vraket av Titanic først ble besøkt med hjelp av den allsidige Alvin, i 1986. Mot Alvins mer enn 4400 dykk er vi alle for strandkrabber å regne.
Henrik H. Svensen
Ingen kommentarer