Genetikerne har sine rundormer og bananfluer. Neurobiologene tyr til rotter og mus når det handler om hjernens basale hukommelses- og innlæringsmekanismer. Også psykologene har sin foretrukne forsøksorganisme når de skal granske den menneskelige psyke: De eksperimenterer med WEIRDs. Eksemplarer av homo sapiens hjemmehørende i samfunn som er Western, Educated, Industrialized, Rich og Democratic.
Om man gjennomgår toneangivende psykologiske tidsskrifter mellom 2003 og 2007, er 96 prosent av forsøkspersonene fra vestlige, industrialiserte land, og 68 prosent er amerikanere.
– WEIRDs utgjør bare 12 prosent av verdens befolkning, understreker Ara Norenzayan, som er psykolog ved University of British Columbia i Canada. – Det er opplagt problematisk når psykologisk og evolusjonær forskning rutinemessig uttaler seg om «den menneskelige natur» og dens universelle trekk på bakgrunn av forsøkspersoner som ikke nødvendigvis er representative.
Sansenivå. Forholdet ergret Norenzayan og kollegene Joseph Heinrich og Steven Heine så mye at de i fjor forsøkte å ruske opp i feltet med artikkelen «The Weirdest People in the World?». Den utkom i oktobernummeret av tidsskriftet Behavioral and Brain Sciences, og er en katalog over forskning som antyder at det ikke er likegyldig hvor i verden man kommer fra når det handler om helt grunnleggende psykologiske mekanismer. Rent faktisk, argumenterer Norenzayan, Heinrich og Heine, er WEIRDs blant de merkeligste og mest eksotiske mennesker man kan finne. Når man sammenholder oss med ikke-industrialiserte småsamfunn eller med ikke-vestlige industrialiserte samfunn, er vi de statistiske outliers. Et ytterpunkt på skalaen.
Det gjelder tilsynelatende helt ned på sansenivå. Man skulle tro at enhver homo sapiens rent fysisk ser verden på samme måte, men det gjelder ikke for alle områder av den grunnleggende visuelle oppfattelsen. Poenget illustreres av den såkalte Müller-Lyer-illusjonen. Den går ut på å bedømme lengden på to like lange streker, som er utstyrt med pilspisser som peker henholdsvis utover og innover. Dette lille trikset får det faktisk til å se ut som om streken med utadrettede pilspisser er kortere. Eller rettere – sånn ser det ut for halvparten av oss WEIRDs
Tar man deriot en tur ut og besøker ulike befolkninger i små samfunn, er det ikke mye til illusjon å peke på. Enhver buskmann fra Kalahari kan se at de to strekene er like lange. Og i en rekke andre små jeger- og landbrukssamfunn, som befinner seg utenfor den industrialiserte verden, er det under halvparten så mange som blant WEIRDs som lar seg lure.
– En teori går på at en oppvekst med mange rette vinkler i omgivelsene gjør det visuelle systemet vårt «sårbart» for denne typen illusjoner. Hva enn mekanismen er, viser resultatene at selve hjernens utvikling og informasjonsbehandling kan påvirkes av miljø og kultur, sier Norenzayan. – Så kan man spørre seg om ikke det samme gjelder for mange komplekse psykologiske og kognitive prosesser?
Ultimatum. Müller-Lyer-undersøkelsene ble gjort av psykologen Marshall Segall helt tilbake på 1960-tallet, men senere generasjoner tok ikke lærdom av det. Det ser man eksempelvis i utforskningen av sosialitet og samarbeidsadferd, hvor det snakkes mye om innebygde universelle psykologiske mekanismer. Som da adferdsøkonomer på slutten av 1990-tallet avdekket «menneskets grunnleggende sans for rettferdighet» hos studenter som spilte Ultimatum.
Her har man to spillere, A og B, og forsøkslederen gir A 100 kroner som skal deles med B. Spiller A kan tilby B akkurat så mye eller lite som han selv føler for, og B har mulighet til å avslå tilbudet, hvilket betyr at forsøkslederen inndrar hele beløpet, og at ingen av spillerne får en krone. Her ville det rasjonelle menneske – homo oeconomicus – tilby B så lite som mulig, og den like rasjonelle B ville akseptere tilbudet. Men homo sapiens er ikke rasjonell, fant adferdsøkonomene. Han tilbyr typisk helt opp til 40–50 kroner, og hvis han selv blir tilbudt 30 kroner eller mindre, støter det mot hans forståelse av rimelighet – han avslår og straffer i realiteten sin medspiller. Man snakker rett og slett om altruistisk straff.
Dette ble antatt som en universell kjensgjerning, og har gitt anledning til mange høyttravende teorier om og modeller for hvordan samarbeid og rettferdighetssans er utviklet.
– Teorier som gjerne refererer til hvordan våre steinalderforfedre har oppført seg, sier Norenzayans medforfatter Joseph Heinrich. Han hørte selv om resultatene midt under et feltarbeid i Amazonas. Og da han ikke gjenkjente den velutviklede rettferdighetssansen hos de indianerne han kjente, introduserte han Ultimatum-spillet i regnskogen.
– Den stammen jeg arbeidet med reagerte fullstendig annerledes enn de vestlige studentene. Ingen kunne finne på å tilby en annen 50 kroner av 100! Normen var omkring 25 kroner, men mange tilbød bare 15, og vi så ingen straffende avslag.
Man tok mer hensyn til rå egeninteresse enn luftige ideer om hva som var «rimelig». Iakttagelsen la grunnen for et større prosjekt hvor en rekke forskere over noen år spilte Ultimatum med 33 folkeslag i Afrika, Sør-Amerika, Oseania og Sibir. Folkeslag som faktisk lever i små samfunn og grupper à la dem våre tidlige forfedre utviklet seg i. Og folkeslag som med enkelte unntak spiller som Heinrichs Amazonas-stamme.
– Min konklusjon er at Ultimatum ikke avslører en innebygget fellesmenneskelig rettferdighetssans, men derimot noen sosiale normer utviklet i forskjellige typer av kultur. Når man gir og forventer femti-femti-deling i Vesten, er det uttrykk for en tilpasning til store samfunn hvor transaksjoner ofte er anonyme. Det er ganske enkelt den måten man kan få upersonlige markeder til å fungere på, sier Heinrich.
Selvforståelse. Man kunne innvende at det er mindre relevant å sammenligne industrialiserte velferdsmennesker med individer fra små subsistenssamfunn som lever fra hånd til munn. Slike grupper må da nesten ligge fjernt fra hverandre? Men også når man sammenligner WEIRDs med andre moderne og industrialiserte samfunn, tilhører vi i mange tilfeller ytterpunkter. Man kan ta noe så basalt som ideen om et «selv».
Allerede i 1975 skrev den amerikanske antropologen Clifford Geertz at Vestens idé om selvet er «en ganske særegen idé i en kontekst av verdens kulturer». Og tyve år senere argumenterer psykologene Shinobu Kitayama og Hazel Rose Markus for at selvoppfattelsen skal ses på en skala mellom poler: «gjensidig avhengig» i den ene enden og «uavhengig» i den andre. Mennesker i Vesten ser i høyere grad enn samtlige andre undersøkte grupper selvet, individet som uavhengig. Det er en selvstendig, autonom agent, og er karakterisert av indre egenskaper – personlige holdninger, prinsipper og evner. I den andre enden finner man selvet sett som innvevd i et sosialt nettverk hvor man defineres av forpliktelser og roller i nettverket. Et selv man i sin mest ekstreme grad møter i Øst-Asia.
– Problemet er at svært mye psykologisk forskning har kretset om fenomener som knytter an til eller bygger på ideen om selvet, uten å erkjenne at den ideen er kulturelt variabel, sier Steven Heine.
Man bruker derfor utelukkende WEIRD-forsøkspersoner og generaliserer ut fra dem. Et godt eksempel er tendensen til et overdrevet positivt syn på en selv. Det har lenge hett seg at en positiv selvoppfattelse er et menneskelig grunnvilkår. «En trang så dypt menneskelig at vi knapt kan forestille oss dens fravær», som psykologen Roger Brown skriver. Og undersøkelse etter undersøkelse – utført i Vesten på vestlige mennesker – har vist at vi konsekvent overvurderer oss selv. Som når 94 prosent av spurte amerikanske universitetsprofessorer mener de overgår den gjennomsnittlige professor.
I mai i år kom evolusjonspsykologene Bill von Hippel og Bob Trivers så med en redegjørelse for hvordan selvovervurdering er en grunnleggende menneskelig tendens som rent evolusjonært er adaptiv, altså en fordel. Men det er en forenklet historie, argumenterer Steven Heine. Han interesserer seg særlig for øst/vest-forskjeller og har gått så langt som til å undersøke østasiater – i samarbeid med østasiatiske kolleger. Og som han sier:
– Hvis man hadde sett på selvovervurdering ved kun å undersøke østasiatisk materiale i stedet for WEIRDs, hadde man slett ikke fanget opp fenomenet. De samme spørsmålene som vi bruker hos amerikanerne, gir helt andre svar blant for eksempel japanere og koreanere.
Felles egenskaper. Den observerbare variasjonen betyr ikke at det ikke finnes noen felles menneskelig natur, understreker de tre kanadierne, men at forskere må revidere måten de oppfatter og undersøker den luftige størrelsen på.
Tradisjonelt har evolusjonspsykologer lagt vekt på universelle egenskaper, bemerker Norenzayan og nevner noen av de få som ser ut til å holde vann. Noe sånt som fargeoppfattelse ser ut til å gå igjen på samme måte overalt, det gjør også gjenkjennelse av ansiktsuttykk for glede, tristhet og frykt. Alle undersøkte folk har også en theory of mind, altså en klar idé om at andre individer også tenker, føler, planlegger og har intensjoner i stil med dem selv. Og det er preferanser for egenskaper hos det annet kjønn som ser ut til å gå igjen over hele linjen. Alle fra buskmenn til vestlige bankmenn foretrekker at forholdet mellom midje og hoftemål hos kvinner beløper seg til 0,7.
– Jeg mener vi må justere den måten vi forestiller oss det universelle på, sier Heine. – Det som går igjen kan være noen potensialer for adferd, kognisjon og psykologi, snarere enn svært faste mønstre eller en gitt konkret adferd. Jeg tror at universelle potensialer meget vel kan formes ulikt av den konteksten de opptrer i. Det være seg det fysiske miljøet, men i høy grad også kulturelt miljø.
Personlig har Heine arbeidet med spørsmålet om hva slags universelt potensial som kunne danne grunnlag for den positive selvoppfattelsen. Han peker på den vestlige trangen til «selvverd» og den østlige trangen til å bevare «ansikt» og altså ikke miste ære og status i samfunnet. De to fenomenene er på overflaten klart distinkte, og de involverer forskjellige psykologiske prosesser, men Heine ser dem som to kulturelle manifestasjoner av det samme underliggende og gjennomgående potensialet – nemlig et behov for å ha en positiv fortelling om en selv.
Epigenetikk. – Den helt store utfordringen fremover er naturligvis å avdekke mekanismene i hvordan miljø og kultur spiller sammen med den biologien som på en eller annen måte rommer vår «natur», og det krever en ny tankegang i psykologien, sier Ara Norenzayan. Første skritt er å insistere på å undersøke fenomener i andre befolkningsgrupper enn bare WEIRDs, så vi kan katalogisere den variasjonen som finnes. Her kan man fremheve den klassiske antropologiske tradisjonen som eksempel, men Norenzayan legger vekt på at man går dypere enn rene opptegnelser av eksotiske vaner.
– Psykologer må lære av antropologiens blikk for kulturelle forskjeller, men samtidig bruke de fantastiske forskningsredskapene vi har til rådighet. Psykologiske tester og statistikk, hjerneskanning og fysiologiske målinger.
Selv molekylærbiologi, kunne man tilføye. Den kognitive forskningen begynner nemlig å interessere seg for evolusjonær utvelgelse som skjer på bakgrunn av en kulturell utvikling. Det klassiske eksemplet er genetiske varianter som gir evnen til å bryte ned melkesukker, og som i dag er fremherskende i befolkninger i Europa hvor man tidlig begynte å drikke kumelk. Tilsvarende kunne man tenke seg at andre kulturelle skikker har gitt fordel for bestemte gener, som dermed har spredd seg i en befolkning – gener som kan ha med kognisjon og psykologi å gjøre.
– Du kan tenke deg at det er befolkningsmessige forskjeller i epigenetikk, sier Joseph Heinrich og blir svært avansert: – At den kulturen og det fysiske miljøet man vokser opp i påvirker hvordan enkelte gener tennes og slukkes i individers hjerneceller, og dermed preger deres psykologi forskjellig.
Det er med andre ord nok å ta fatt i, men som Heinrich konstaterer har psykologien reagert på de tre forskernes utfordring med larmende taushet.
– En karriere i psykologi krever nemlig at man gjør en masse undersøkelser med mange forsøkspersoner, og produktiviteten går ned hvis man skal finne små stammer og ulike befolkningsgrupper. For ikke å snakke om å gjøre genetiske studier.
Men hvorfor skulle man også det, spør den anerkjente psykologen Paul Rozin i en kommentar til Heinrich og kolleger. Det kan godt være at WEIRDs statistisk sett er langt ute for øyeblikket, men de utgjør til gjengjeld hele menneskehetens fremtid. Med globalisering er vi alle på god vei til å bli WEIRDs, så glem indianere og hottentotter og den slags.
– Rozin overrasket meg litt, sier Steven Heine. – Det er en overfladisk og forhastet vurdering, og jeg er dypt uenig. Verden blir ikke mer homogen, men derimot mer polarisert, tror jeg. Det vil være et segment i alle befolkninger som er WEIRD, men det vil samtidig også være uttrykk for en annen kultur. Dagens Tyrkia er et eksempel. Istanbul-eliten er ikke forskjellig fra gjennomsnittlige europeere eller nordamerikanere, men 80 prosent av landets befolkning finnes utenfor storbyen, og de tenker og reagerer helt annerledes. Det vil de til en viss grad fortsette med. Og helt ærlig – kinesere blir altså aldri amerikanere.
Lone Frank er vitenskapsjournalist i danske Weekendavisen. Norsk enerett: Morgenbladet.
Ingen kommentarer