Fra okkupert til okkupanter

KRONIKK
Ved å delta i USAs og Natos kriger er den norske regjering og norske offiserer og soldater blitt moralsk og juridisk medansvarlig for våre og våre alliertes brudd på folkeretten i to pågående angrepskriger.
Når det gjelder vår deltagelse i angrepet på Afghanistan, hadde ødeleggelsen av tvillingtårnene skadet et av medlemmene i Nato, men det dreiet seg ikke om åpning av en krig som kunne møtes med forsvarskrig. Det var en enkeltstående, begrenset og allerede avsluttet terrorhandling. Den var utført av den internasjonale organisasjon al-Qaida, ikke av Afghanistan, og den omfattet ikke en okkupasjon av amerikansk territorium. Afghanistan erklærte seg straks villig til de forhandlinger som folkeretten krever når det dreier seg om utlevering av en kriminell som bin Laden. Det var derfor ikke folkerettslig grunnlag for USAs og Norges etterfølgende angrepskrig.

Angrepskrig er også forbudt etter norsk lov. Grunnlovens paragraf 26 gir regjeringen bare rett til å innlede krig når dette er til «Landets Forsvar» og da bare når den norske regjering selv har den «høieste Befaling» over de norske styrker. Disse ufravikelige betingelsene forelå ikke i Kosovo og foreligger ikke i Afghanistan og Libya. Fra å ha vært okkupert er vi blitt okkupanter. Slik våre okkupanter gjorde Quisling til norsk regjeringssjef, slik har USA innsatt Hamid Karzai som afghansk regjeringssjef. Vi trener hans milits til kamp mot landets lovlige regjering. Dette var et legitimt og folkerettslig anerkjent regime, som noen år tidligere hadde beseiret Sovjetunionen og som fremdeles har kontroll over store deler av Afghanistan og påfører okkupasjonsregimet stadig større tap. Vår egen eksilregjering uten kontroll over norsk territorium hadde langt mindre legitimitet.
Vi er derved medskyldige i den korrupsjon som Karzai tillater sin bror og sine venner. Vi er medskyldige i enorme ødeleggelser av landets infrastruktur og økonomi – og derved også for verdens største narkotikaeksport.

Også Norges krigføring i Libya bryter med folkeretten og med norsk rett. Jens Stoltenberg hadde det så travelt med å følge Natos og vår norske USA-lobbys oppfordring til deltagelse i den opprinnelig franske angrepskrigen at han ikke hadde tid til å vente til det neste regjeringsmøtet. Vår deltagelse ble vedtatt før dette i hans telefonsamtaler med utvalgte generaler og politikere. De etterfølgende vedtak i regjering og storting har ikke kunnet gjøre statsministerens ulovlige igangsatte angrepskrig lovlig.
Når det gjelder Libya, brøt vi fra første stund det påberopte vedtak i Sikkerhetsrådet som krevde forhandlinger med Gaddafi med deltagelse av Den afrikanske union. Den flyforbudssonen som skulle innføres, har intet å gjøre med våre tusener av tonn med bomber mot bakkemål, med påregnelige drap på sivilbefolkningen. Muammar al-Gaddafi har folkeretten på sin side når han forsvarer sin stat mot bevæpnede opprørere. De ville neppe ha startet sitt opprør uten forutgående løfter om støtte fra Frankrike og USA, stater som til gjengjeld fikk løfter om tilgang til de oljeressurser som Gaddafi hadde regulert til beste for Libyas befolkning. Opprøret hadde ingen likhet med de ikkevoldelige demonstrasjonene i Egypt. Det har vist seg å være løgn at Gaddafi har angrepet sivilbefolkningen.

Stoltenberg og hans tjenestevillige general Sunde behøver ikke å frykte en straffedom ved krigsforbryterdomstolen i Haag for sin medvirkning til disse folkerettsbruddene. De har medansvar for angrepskriger med flere folkerettsbrudd og drap enn sine kolleger statsminister Milosevic og general Mladic. Men de har heldigvis mektigere venner enn disse to. De etterlatte kan heller ikke stole på den regjeringslojale norske riksadvokaten. Riksrettstiltale er umulig da Stortinget er inhabilt etter at det enstemmig har godkjent statsministerens rettsbrudd. Norske domstoler er det eneste statsministeren og hans medansvarlige bør frykte. Så snart informasjon og bevis foreligger, vil en norsk rettssikkerhetsorganisasjon saksøke staten og statsministeren på vegne av de etterlatte etter dem som er drept av norske soldater og bombeflyvere. Slike vikarierende erstatningssøksmål er mulige etter Tvistelovens paragraf 1–4.
Også offiserer og soldater kan være erstatningsrettslig ansvarlige. De fleste av dem vil antagelig bli hørt med den unnskyldning at de selv er ofre for regjeringens og sine overordnedes villedende informasjon. Andre kan skylde på tidligere barnevakter og foresatte som tillot dem å tilbringe en altfor stor del av barndom og ungdom som helter i computer-krigsspill. Av tv-intervjuer med norske soldater i Afghanistan fremgår det at enkelte «Valhalla»-brølende soldater oppfatter sin krigsdeltagelse som en sex-opphissende ekstremsport. Deres politisk umodne offiserer bør ikke bli hørt med at de ble forespeilet karrieremessige fordeler ved sin folkerettsstridige krigføring.

Det har vist seg at deltagelsen er mindre livsfarlig enn mange ekstremsportsgrener. Våre «gutter» kan ofte drepe på betryggende avstand fra «opprørernes» mindre langtrekkende skytevåpen. Der hvor våre soldater blir beskutt fra landsbyer som forsvarer seg, kan de unngå farlig nærkamp ved å tilkalle amerikanske bombefly og droner for å bombe bygningene og drepe de talibanere med kvinner og barn som bor der. I Libya kan våre egne norske bombeflyvere bombe fra trygg avstand. Gaddafi har heldigvis ikke et fungerende luftvåpen. Vår etterretningstjeneste finner det ikke nyttig å fortelle oss hvor mange kvinner og barn våre flyvere har drept. Det eneste vi vet er at Gaddafis tre barnebarn ble drept av norske bomber i tilfluktsrommet i hjemmet sitt.
Statsministeren er selvsagt ikke så dum at han står frem med en direkte påstand om at de norske soldatene kjemper for Norges konge og for Norges forsvar – slik norske soldater en gang kjempet mot tyske okkupanter. Han nøyer seg med å styrke sin egen politikk ved å gi okkupantene et gjenskinn av den respekten som vi føler for fortidens frihetskjempere. Dette har han oppnådd ved å omdøpe Frigjøringsdagen den 8. mai til Veterandagen. Veteranene fra statsministerens folkerettsstridige kriger mot Afghanistan og Libya kan derved fremstå som kjempere for Konge og Fedreland. I dette spillet gir han utvalgte blant dem de samme medaljer som kongens farfar tildelte dem som utmerket seg i kampen for Norges frigjøring. Kongen har avstått fra å delta i dette.

Edvard Vogt er emeritus jusprofessor ved Universitetet i Bergen, vogt@jur.uib.no