For tiden pågår en livlig og tankevekkende debatt om forfatterens rett til tilsvar når de blir slaktet av anmeldere, senest Tore Renbergs angrep på Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen, og Dag Solstads tirader mot bl.a. Aftenpostens Ingunn Økland i fjor. Gavner angrepene forfatteren, om ikke annet enn for å plassere seg selv i samtalens sentrum, eller kommer forfatteren uten unntak uheldig ut av raseriutbrudd som stiller dem i et pinlig, bittert og desperat lys?
En annen side av denne debatten vil få økende aktualitet nå som antall anmeldelser stadig kuttes i mediakanalene grunnet redusert statsstøtte og publikums glidende overgang til digitale medier. Det dreier seg om forfatterne som aldri eller i liten grad blir anmeldt, Norges ignorerte forfattere. Etter å ha utgitt min andre bok i oktober og ennå ikke fått noen anmeldelse av noen av dem anser jeg meg selv enn så lenge for å være en av dem.
Anmeldelsen er forfatterens fremste markedsføringskanal – den eneste legitime produktgodkjenning, med mulig unntak av rosende uttalelser fra kjendiser. Forbrukerne er smartere når de skal velge bøker å fôre skallen med enn når de skal kjøpe oppvaskmiddel, frossenpizza eller husmaling. Print-annonser og andre heiarop fra forlag eller distributører er bra for synlighet (og kostbare for annonsøren), men får kun avgjørende vekt når de suppleres med terningkast og/eller adjektivtunge, strategisk valgte delsetninger fra anerkjente aviser eller andre medieaktører.
Anmeldelsene er det eneste engstelige forbrukere tør å forholde seg til for å vurdere om de skal bruke sin dyrbare tid på å dykke ned i produktet: Er de garantert å få kicket/avspenningen/katarsisen/virkelighetsflukten de er ute etter? Kan de med hevet hode innrømme overfor venner og kolleger at de har investert i et produkt som er oppdaget og vurdert av kjennerne i samfunnet, altså anmelderne? Og med alle bøkene som kommer ut i Norge hvert år, er dette knapt overraskende. En moderat orientert litteraturforbruker har ingen motivasjon til å tråle gjennom alle årets utgivelser for å oppdage hittil uidentifiserte perler som kan tilføye dem meningen med livet, godt gjemt blant hauger av middelmådighet og feilslåtte litterære eksperimenter.
For forfatteren er anmeldelsene avgjørende for å bygge dem som merkevare og klassifisere dem i en gjenkjennelig litterær produkthylle. Forfattere som blir invitert til festivaler, radiokanaler, TV-program og andre opplesningsarrangementer blir alltid introdusert først og fremst i form av sitater fra anmeldelser, hvor glansede adjektiver og hyllester om originalitet både blir et minimum og det eneste tilhørerne vil huske fra opplesningen: «En litterær sensasjon…», «Årets utvilsomt beste bok…», «Et bemerkelsesverdig ungt talent…», «sjangeroverskridende» (en sjanger i seg selv), «presist, utforskende, originalt», «rått, dirrende, hudløst…» og så videre. Hvis alle utsagnene var sanne, ville Norge ha produsert minst åtte nye Tarjei Vesaaser eller Knut Hamsuner bare i år, men det er et sidespor. Mer relevant i denne sammenheng er at jeg ennå ikke har hørt forfattere introdusert på følgende måte: «Denne forfatteren har så langt ikke blitt anmeldt, men jeg personlig har lest vedkommende med stor interesse og begeistring og kan gå god for at følgende innslag ikke blir et misbruk av deres tid.»
Hvorfor skriver forfatteren? For å delta, for å teste ut ideer på resten av verden, for å kunne se gjenklangen av egne tanker i andres bevissthet og fremprovosere nye tanker hos andre. Forfatteren skriver for å være en pådriver av menneskesinnets evolusjon. Men for at en forfatter i det hele tatt skal kunne delta i det offentlige ordskifte, må noen andre enn de selv sette i gang fødselen av en taleberettiget meningshaver. Denne fødselen kan skje gjennom en anmeldelse, eventuelt et oppslag om et kommersielt attraktivt aspekt ved forfatteren annet enn det rent litterære (sykdom, traumatisk opplevelse, sensasjonell bakgrunn, kjendisstatus eller barn av kjendis). Først da vil innholdet i boken, selve kjernen i forfatterens virksomhet, bli av noen som helst interesse. Først da vil forfatteren kunne bygge en karriere og ha noe håp om å bli invitert til debatter og profilerte opplesninger, noe som starter en oppadgående spiral av hype og oppmerksomhet. Først da blir forfatteren aktuell som priskandidat, det aller ypperste han eller hun kan drømme om. Spørsmålet om salgstall blir i denne sammenheng uvesentlig. Her er det ikke snakk om et ønske om å bli «sett» – her er det snakk om å i det hele tatt eksistere.
Og nå tilbake til sakens pinlige, desperate kjerne: Hvem må jeg ligge med for å bli anmeldt? Å gå rundt og kalle meg forfatter uten å ha blitt anmeldt minner meg sårt om å ha bikket 21 år og ikke ha ligget med noen, badet i venninnenes blikk som utstråler den medlidende, men skadefro anklagelsen ingen tør å si høyt: «Du har ikke p*lt. Stakkars deg.» Smerten og ydmykelsen i ikke å vite hva man har gått glipp av. Ikke å vite hva det vil si å eksistere på ordentlig, på godt og vondt! Nylig leste jeg at Linnea Myhre var «mildt sagt rystet» over å ha blitt bedt om å ta av seg klærne i et intervju om sin nye bok i bladet Mann, etter å ha blitt kåret til Norges mest sexy kvinne i 2011. Få har som henne klart å bli omtalt og anmeldt helt siden hun debuterte som skjønnlitterær forfatter samme år som jeg, i 2012. Selv skulle jeg ikke bare ha kledt meg av meg til skinnet for et slikt oppslag – jeg ville uten å nøle ha ligget med alle Norges anmeldere, uansett alder, kjønn og rituelle preferanser, mot den uvurderlige gaven å bli anmeldt. Gi meg gjerne slakt, gi meg terningkast, stjerner, smilefjes og de mest forslitte adjektiver og kategoriseringer dere kan by på. Åpne bøkene mine og la setningene mine fødes inn i offentligheten. Så kan jeg heller i etterkant som Dag Solstad og Tore Renberg forsvare min genialitet i debattens boksering (eller fotballbane, for å bruke en arena som spiser seg inn i norsk samtidslittereratur lik en kreftcelle i ukontrollert metastase).
PS: Både debutdiktsamlingen min Det er noen som lyver (Bokvennen Forlag, 2012) og lynprosasamlingen Minner nytes best alene i storm som kom ut i oktober på samme forlag inneholder mye sex. Hjelper det på anmelderlysten?