Sauser sammen begreper

UTENRIKSPOLITIKK

Hva er det Sjursen egentlig ønsker? spør utenriksminister Espen Barth Eide på debattsiden i forrige nummer av Morgenbladet. Det burde fremgå ganske klart fra min artikkel 31. mai. Der skriver jeg at Utenriksdepartementets såkalte Refleksprosjekt kunne tjent på mer respekt for arbeidsdelingen mellom det sivile samfunn og staten. I en demokratisk rettsstat har de ulike oppgaver og funksjoner.

Når Utenriksdepartementet sier at Refleksprosjektet «har hatt til hensikt å stimulere til et bredt og åpent ordskifte om våre utenrikspolitiske veivalg», så utydeliggjør de det grunnleggende skillet mellom disse to sfærene. Det stemmer jo at det er gjennom et bredt og åpent ordskifte at borgerne skal kunne danne seg en oppfatning av hva som er det felles beste og hvilken politikk som bør føres. Slik debatt er derfor åpenbart viktig, for ikke å si grunnleggende, for demokratiet. Men den offentlige sfære, hvor debatten foregår, skal være et statsfritt rom. Det vil nok alltid finnes berøringspunkter mellom forskjellige offentligheter og styringsapparatet. Problemet er at Refleksprosjektet er et debattprogram initiert av politisk ledelse i et departement og også styrt av departementet. Hvis departementet virkelig ønsket en fri og åpen debatt, kunne de ha overlatt regien til aktører i det sivile samfunn. Da ville de stilt til debatt på andres premisser og forholdt seg til en agenda de ikke selv hadde definert.

Videre påpeker jeg at når utenriksministeren både åpner og avslutter Refleksprosjektets siste konferanse med å fastslå at det er konsensus omkring norsk utenrikspolitikk, blir det enda mer uklart hvor alvorlig man skal ta ønsket om en fri, åpen og kritisk debatt. Godt støttet av opposisjonens utenrikspolitiske talsperson og leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomite, Høyres Ine Marie Eriksen Søreide, understreket han også at en slik konsensus er avgjørende for «våre interesser». Da kan det høres ut som om det er klare grenser for hvor mye kritisk refleksjon som faktisk oppfattes som ønskelig.

Til slutt: Utenriksministeren er fortørnet over at jeg mener han sauser sammen begreper som best holdes adskilt. Men det er jo nettopp det han gjør, når han skriver at han ønsker å utfordre skillet mellom altruisme og egeninteresse. Altruisme er det motsatt av egeninteresse. Det gjør ikke tingene bedre når han i fortsettelsen understreker viktigheten av folkeretten. Her blander Eide igjen sammen ting som burde holdes fra hverandre. Folkeretten har ikke noe med altruisme å gjøre. Folkeretten skal blant annet sikre likebehandling og at konflikter løses uten bruk av makt. Og videre, folkeretten bygger ikke på egeninteressen. Stater har en plikt til å overholde folkeretten, om den er i tråd med deres interesser eller ikke, er uvesentlig.

Helene Sjursen

Professor ved Arena, Senter for europaforskning, ved Universitetet i Oslo