PSYKOLOGUTDANNING
I de siste numrene av Morgenbladet har det foregått en viktig debatt om innholdet i psykologutdanningen startet av professor i samfunnsøkonomi og psykologstudent Kai Leitemo 5. april. Han hevder at psykologutdanningen i Norge er lite egnet til å skape effektive behandlere blant annet fordi det er en skjev prioritering mot forskning og at det brukes for lite tid til praksis og egenutvikling. Leitemo nevner utdanning av gestaltterapeuter som et eksempel på en profesjonsutdanning der dette er ivaretatt. Som en av grunnleggerne av denne utdanningen blander jeg meg nå inn i debatten, da bakgrunnen for opprettelsen av gestaltterapistudiet bunner i den samme diskusjonen.
Etter 15 år i norsk helsevesen som miljøterapeut og sosionom ønsket jeg meg en utdanning for å bli psykoterapeut. Jeg utelukket psykologstudiet av følgende grunner: Fem års psykologutdanning + to års klinisk spesialisering der all min tidligere utdanning og kliniske kompetanse ikke hadde verdi. Jeg måtte sannsynligvis begynne helt på nytt etter eventuelt fullført studium. Innholdet i psykologstudiet var dessuten svært teoretisk og manglet fokus på hvordan denne kunnskapen skulle brukes i klinisk praksis. I tillegg var det ingen krav til egenterapi, noe jeg mener er useriøst når man skal arbeide relasjonelt med andre mennesker.
Jeg valgte et alternativt løp: Jeg ble gestaltterapeut og etablerte i samarbeid med flere en fireårig deltidsutdanning i gestaltterapi her i Norge, der program og lærere ble importert fra utlandet. Jeg har nå arbeidet som gestaltterapeut i egen praksis i 25 år. Like lenge har jeg vært medansvarlig for utdanning av gestaltterapeuter. Norsk gestaltinstitutt som er en offentlig godkjent høyskole har utdannet mer enn 1000 terapeuter og disse arbeider, i tilegg til privat praksis, både i norsk helsevesen, utdanningsinstitusjoner, NAV og det private næringsliv som ledere, forskere og organisasjonskonsulenter. Mange privatpraktiserende gestaltterapeuter får klienter fra allmennleger, NAV eller bedriftshelsetjenesten.
Som gestaltterapeut i egen praksis er jeg underlagt lover og forskrifter som gjelder for alternativ behandlere. Jeg tilhører en retning innen psykoterapi som er vel anerkjent og forankret i psykologi, filosofi og som er forskningsbasert. Utdanningen er erfaringsbasert, gir studiepoeng og bygger på tidligere forskning, kunnskap og livserfaring. Som gestaltterapeut er jeg utdannet til å bruke en metodisk tilnærming bygget på teorier om menneskers vekst og utvikling i stedet for å tenke sykdommer og begrensinger. Jeg har kunnskap om hvordan jeg kan bruke meg selv, min kunnskap og livserfaring i samtaler og behandling av mennesker med psykiske lidelser.
Urnes Johnson, Øveraas Halvorsen, Sinkerud, Hesselberg og Hagen hevder i sitt innlegg 26 april at «…kvaliteten på psykiske helsetjenester, det være seg diagnostiske metoder eller behandlingsresultater, ikke er tilfredsstillende». Dette foreslår de løst ved å utdanne flere psykologer med forskningskompetanse uten å nevne det skrikende behov det norske helsevesen har for godt kvalifiserte psykoterapeuter. Videre hevder de at det finnes lite forskning som støtter antagelsen om at egenterapi fører til mer effektive eller bedre terapeuter. Min påstand er at det heller ikke finnes vitenskaplig holdbar forskning som viser at mer basalkunnskap om psykiske lidelser og diagnostisering gir gode terapeuter.
Den lille forskning som finnes på utdanning av psykoterapeuter antyder at egenterapi og veiledning på eget klinisk terapiarbeide er det som scorer høyest. All psykoterapi forskning viser at det ikke er klassifiseringssystemer som gir god psykoterapi, men terapeutens personlighet, evne til å bygge en terapeutisk allianse gjennom å være empatiske og engasjerte i tilegg til at de bygger sin terapi på teori og metode. I egenterapi lærer nettopp studenten å bli oppmerksom på hvordan de påvirker og blir påvirket av andre. De kan bearbeide og videreutvikle sider ved seg selv som kan stå i veien for å møte klienter med åpenhet og empati. De lærer gjennom egen erfaring hvordan det er å bli møtt med respekt, engasjement og tillit, noe som er grunnleggende for å skape en helende terapeutisk relasjon. At dette vil koste penger, som forfatterne bruker som argument mot innføring av egenterapi, er innlysende, men kanskje ikke mer enn en utdanning til å bli forsker.
Det tar tid å utdanne seg som psykoterapeut da det både er en utviklings- og dannelsesprosess like mye som en fag- og kunnskapsopplæring. Dette betyr ikke at psykoterapeuter ikke skal lære å forske, men det bør være en del av utdanningstilbudet som kommer senere i studiet eller som en av mange mulige spesialiseringer.
Etter min mening er det å arbeide som forsker og psykoterapeut to forskjellige profesjoner og av den grunn er det nødvendig med forskjellig utdanningsløp. Samfunnet vårt trenger både forskere og psykoterapeuter for å gi et best mulig helsetilbud og best mulig behandling. Det er viktig med kontinuerlig forskning på våre psykoterapeutiske behandlingsformer og metoder slik at disse kan utvikles. Det er imidlertid synd hvis utdanningen av psykologer skal bli en utdanning fokusert på forskning der de kliniske og metodefaglige sidene blir undervurdert.
Gro Skottun
1. lektor og gestaltterapeut
Prorektor ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole