Debatt

Universitets-bibliotekenes rolle – i dag og i morgen

«Ta kontakt med ditt lokale universitets-bibliotek dersom det er noe du lurer på.»

DIGITALISERING

Kai A. Olsen, professor i informatikk ved Høgskolen i Molde og Universitetet i Bergen (UiB), stiller i et leserinnlegg i Aftenposten 13. august det retoriske spørsmålet: «Trenger vi universitetsbiblioteket?» Kort fortalt er svaret hans nei, ikke i sin nåværende form. Universitetsbibliotekene bør innse at deres rolle som fysiske bygg for håndtering av faglitteratur på papir er passé. Staben bør markedstilpasses (altså slankes), vesentlige oppgaver så som innkjøp av elektronisk faglitteratur bør sentraliseres, og i stedet for å håndtere boksamlinger bør universitetsbibliotekene gå over til å assistere forskere med å legge ut forskningsresultater på nett. Alt dette ifølge professor Olsen.

Olsens frontalangrep på en institusjon som med noen rett betrakter seg selv som enhver forskningsinstitusjons «sjel», har vakt reaksjoner. Blant annet er det blitt påpekt at studentene strømmer til universitetsbibliotekene som aldri før. De behøver gode læringsarenaer, med kort vei til skrankepersonale som hjelper dem med å finne faglitteratur som går ut over det som står i pensumboken.

Dette ser ikke Olsen. Han sitter på sitt kontor og søker opp faglitteratur på sin pc, og forventer at studentene gjør dette med samme letthet som han selv. I et innlegg i UiBs nettavis På høyden 17. august utdyper han: «For ikke så mange år siden var jeg storbruker av biblioteket. Jeg var der mange ganger i uken, og hadde alltid med lister til bibliotekarene av artikler og bøker jeg hadde behov for. I dag bruker jeg aldri biblioteket til å innhente informasjon. Det samme er tilfelle for de fleste av mine kollegaer.»

Til dette er det å si at Olsen, i likhet med enhver annen forsker som bruker internett, er innom universitetsbibliotekene hver eneste dag – han vet det bare ikke selv. Google Scholar er bare ett eksempel. Universitetsbibliotekene har avtaler med Google om at treff i deres søkemotor skal føre direkte til den elektroniske versjonen universitetsbibliotekene har betalt for, uten plundrete mellomledd som innlogging eller betaling. For å ta universitetsbiblioteket i Tromsø som eksempel, inkluderer vårt elektroniske tilbud om lag 18 000 e-tidsskrifter, 500 000 e-bøker og 250 databaser. Alt sammen levert rett til kontor-pc-er, lesesalsterminaler og trådløsnett over hele institusjonen. Prøv å søke i dette utenfor campus, uten å bruke oppkoblingsløsningen VPN, og du ser hvor mye du går glipp av.

Så til spørsmålet om ikke alt dette bare kunne sentraliseres. Til opplysning foregår fremforhandling av konsortieavtaler for alle landets institusjoner i stor utstrekning allerede. Grunnen til at denne oppgaven ikke er fullstendig sentralisert, og heller ikke bør bli det, er at det ikke alltid er en fordel å forhandle på vegne av mange. Hvis du har et lite miljø ved ett enkelt universitet som for eksempel arbeider med russisk kommunisme, kan det lokale universitetsbiblioteket forhandle frem en god avtale på en database med digitaliserte kommunistaviser. Grunnen til at avtalen blir god, er at brukerne er få. Skulle tilgangen dekket hele landet, ville prisen blitt mangedoblet – hvis behovet i det hele tatt ble fanget opp eller meldt inn.

Universitetsbibliotekene har fagreferenter med spesielt ansvar for å være i kontakt med fagmiljøene og følge med på deres profil innen forskning og undervisning. Dette gjør at vi ofte kan være i forkant og skaffe faglitteraturen før forskeren selv oppdager at den fins. Hvis forskeren finner faglitteraturen før universitetsbiblioteket gjør det, vet hun i det minste hvem hun skal henvende seg til for å få den kjøpt inn. Dersom disse kontaktpersonene forsvant fra hver enkelt institusjon, ville nærheten mellom bruker og innkjøpsansvarlig forsvinne.

Olsen forteller at han helst kjøper bøker til sin egen bokhylle eller Kindle. Han om det. Vanskeligere å forstå er hans utsagn om at «biblioteket blir bare et fordyrende mellomledd». Han mener muligens forsinkende. Men at en fagbok, enten det nå er en e-bok eller papirbok, blir kjøpt inn til et bibliotek og stilt gratis til rådighet for ubemidlede studenter og forskere som har andre ting å bruke sine annuumsmidler på, kan vanskelig sies å være et onde.

Internett er så mangt. Skitt og kanel ligger der ute i en eneste grøt. Det å søke opp kvalitetssikret informasjon er et fag som alle andre fag. Olsen har ikke respekt for dette faget, og oppfordrer implisitt studentene til å gi like mye blaffen som han selv. Det mener vi er et feil signal. Vi kan ikke svare for de andre universitetsbibliotekene, men ved Universitetet i Tromsø er undervisning i helt basale ferdigheter innen innhenting, sortering og kritisk vurdering av informasjon, kort sagt faget informasjonskompetanse, nå gjort obligatorisk for alle studenter på nybegynnernivå. Informasjonskompetanse handler også om referanseteknikk og kunnskap om når du krysser grensen for plagiat. For at slik undervisning skal gjøres effektiv og relevant, må den utføres av lærekrefter som sitter tett på studentene i deres studiehverdag. Det gjør universitetsbibliotekenes ansatte.

Til sist et lite hjertesukk. Informatikkprofessor Olsen skiller, som så mange andre, ikke mellom open access og annen nettpublisering. Han sier at halvparten av hans artikler ligger i fulltekst på nett. Det er vel og bra. Men dersom det virkelig var bekymring for statens utgifter til anskaffelse og tilgjengeliggjøring av forskningslitteratur som lå bak Olsens angrep på universitetsbiblioteket som institusjon, burde han heller forsøke å påvirke seg selv og sine kolleger til å publisere i åpne publiseringskanaler. Det finnes i dag open access-alternativer på både Nivå 1 og 2 innen så godt som alle fag. Bruk av slike publiseringskanaler gjør at UBene slipper å bruke ressurser på å forhandle frem innkjøpsavtaler og bygge brannmurer som hindrer tilgang til offentlig finansiert forskning utenfor institusjonenes trygge IP-rammer.

Olsen sier at mange forskere, blant annet han selv, legger ut forskningsarbeider på sine hjemmesider. Det er en tungvint og lite effektiv løsning, og Olsen ser her en oppgave for «morgendagens universitetsbibliotek». Det er forstemmende å registrere at han ikke vet at institusjonelle open access-arkiver av denne typen driftes av alle landets universitetsbiblioteker – og er blitt det i mange år. Vi diskuterer gjerne dagens og morgendagens universitetsbibliotek, men helst basert på noe mer ydmykhet og sakkunnskap enn det Olsens innlegg bærer preg av. Ta kontakt med ditt lokale universitetsbibliotek dersom det er noe du lurer på.

Per Pippin Aspaas
Førstebibliotekar
Mona Magnussen
Spesialbibliotekar
Universitetsbiblioteket i Tromsø

Mer fra Debatt