Hva er vitenskapens styrke? Er det vitenskapens til enhver tid gjeldende sannhetsinnhold eller er det vitenskapens evne til å stå i et selvkritisk forhold til sin egen innholdsproduksjon? I det lange løp tror jeg de fleste vil stemme for det siste. Flere har tolket mitt innlegg «Den nye entydigheten» (Morgenbladet, 5. oktober) som et relativistisk angrep på vitenskapen. Intensjonen var å forsvare vitenskapen mot en bestemt holdning som enkelte «forsvarere av vitenskap» har overfor ulike alternative behandlingsformer.
Det er ikke lett å vite om Karsten Eig med sitt motinnlegg «Resirkulert vitenskapsrelativisme» (12. oktober) har oppfattet dette poenget eller om han mener at man må være relativist for å hevde noe slikt. Den som roper i skogen har allerede fått svar.
Hope, Nylhen og Starheims samskrevne innlegg «Kvakksalveriets apologet» (12. oktober) har flere og mindre skjemastyrte impulser. Ifølge Hope, Nylhen og Starheim er det naivt av meg å forvente at forsvarere av vitenskap bør føle seg bundet av «vitenskapens ånd» når «uvitenskapen» skal legges under lupen. I et underholdningsprogram må vi ikke forvente annet enn at vitenskapens autoritet anvendes og undergraves samtidig.
I Folkeopplysningen ble det gjennomgående vist til tester og studier som avviser at diverse alternative behandlingsformer virker. Randomiserte kontrollerte studier (RCT) er i denne sammenhengen det mest relevante å trekke frem. Jeg argumenterte for at det er rimelig å påstå at slike tester ikke er nøytrale. Dét skal visstnok, for de tre forfatterne, være å slå inn åpne dører. Grunnen til det er at leger bruker slike tester med klokskap. At dette er tilfelle hjelper allikevel fint lite for alle som får den åpne døra i trynet av dette testregimet.
Når programlederen i Folkeopplysningen konkluderer med at healing aldri virker, burde man ikke da ha undersøkt hypotesen «healing virker aldri»? Hope, Nylhen og Starheim hevder at man aldri kan få denne hypotesen bevist (sic) «fordi det alltid vil kunne være et men». Når Folkeopplysningen nå allikevel har satt opp dette som en hypotese, er det ikke da rimelig å anta at det å lete opp de antatt beste kandidatene som kan avkrefte hypotesen, og finne at disse heller ikke holder mål, vil gi deg en bedre sak enn om man oppsøker personer og tester som viser hypotesens fortreffelighet? Risikoen med dette er selvsagt at du kan komme til å støte på ett tilfelle som gir berettiget rom for tvil. Det er altså fare for at du støter på det som ifølge Popper «driver vitenskapen fremover».
En del vil hevde at «fremover» akkurat i dette tilfelle vil ende i en sump. Det er imidlertid mulig å se annerledes på det. Man må ikke være fysikalist for å være realist og være «tro mot vitenskapen». Det finnes andre metafysiske posisjoner som ikke er bundet av å måtte velge mellom en fysikalistisk forklaring og en «åndelig» forklaring. Det er altså ikke kroken på døra for vitenskapen hvis akupunktur, homeopati eller healing skulle kunne vise seg å ha en virkning, bare for fysikalismen. Spørsmålet er om dette er nok til at medlemmene i foreningen Skepsis tillater seg selv å flytte ut av sine utrykningskjøretøyer og inn i vanlige tomannsboliger.
Svein Anders Noer Lie