Det store perspektivet

SAMFUNNSDANNELSE

Temaet for Forskningsdagene 2012, som pågår fra 19. til 30. september, er «samfunn». På sine nettsider definerer arrangøren, Norges forskningsråd, et samfunn som «en gruppe individer som lever sammen og deler institusjoner, og som ofte har en felles kultur, felles tradisjoner og interesser».

Dermed kunne man forvente en viss fordypning i hvordan samfunnet som helhet fungerer. Men til tross for cirka 1000 arrangementer i regi av 200 ulike forskningsinstitusjoner over hele landet, ser resultatet ut til å bli det stikk motsatte. Forklaringene på hva et samfunn er, tar form av det Gudmund Hernes en gang kalte «småskala-sosiologi». Idrett, mc-miljøer og arbeidsliv er blant feltene som nevnes på Forskningsdagenes nettsider.

Fraværet av en slik helhetstenkning gjør ikke at småskala-sosiologien nødvendigvis er dårlig. Men det er litt rart at verken arrangører eller deltagere på Norges største forsk-ningsfestival med «samfunn» som tema, ikke fremhever hvor viktig det er å ha et overordnet blikk på hvordan et samfunn fungerer.

Det gjør derimot antologien Tanker om samfunn. Målet med boken er å oppdage og beskrive sammenhenger som gjør oss bedre i stand til å gjenkjenne et samfunns integrasjonsformer. Spesielt i tider da vi konfronteres med det som styrker eller svekker samholdet blant oss mennesker, blir dette særdeles relevant.

Én forklaring er at samfunn ikke er det samme som kultur, stat eller etnisitet. Men det er heller ikke frigjort fra disse begrepene. Vår forhistorie tilbyr heller ingen enkle løsninger, da menneskers samhandlingsmønstre ikke er de samme i dag som i 1814 eller 1989. I stedet må vi utvikle en mer finmasket forståelse av et samfunns kompleksitet. Her kan vi trekke frem fem integrasjonsformer: evolusjonær, systemisk, kulturell, sosial og institusjonell integrasjon.

Med evolusjonær integrasjon sikter vi til forholdet mellom inn- og utgrupper, samarbeidet mellom mennesker «innenfor» og avstanden til mennesker «utenfor». Et slikt fellesskap ligger i bunnen av alle samfunnsdannelser, men kriteriene kan variere. Mange atferdstrekk er genetisk betinget, men i valget av disse atferdstrekkene ligger det både læring, miljøpåvirkning og rasjonelle strategier – ikke minst gjennom språket.

Man kan derfor si at vi samarbeider på grunn av en nedarvet evne til å lære normer og å forstå nytten av disse. Spørsmålet er hva slags samfunnskontrakter dette legger til rette for. Det bringer oss til den andre integrasjonsformen: systemisk integrasjon. Den viser til makronivået, altså det som knytter ulike undersystemer sammen (for eksempel familie, arbeidsliv, stat). På grunn av nasjonsbyggingsprosessen de siste 200 årene i store deler av verden forstås ofte nasjonalstater som samfunn – altså sosiale systemer for samarbeid, der det i tillegg eksisterer et etnisk eller kulturelt fellesskap mellom «folk av samme slag».

Likevel er det trekk ved dagens verden som gjør at forståelsen av samfunnsbegrepet risikerer å bli fattigere dersom man automatisk begrenser seg til nasjonalstaten, eventuelt staten. Verden har i løpet av de siste 12 000 år vært befolket av nomader, klaner, og imperier med frynser i kantene – lenge før nasjonalstatenes opprinnelse. Konsekvensen er at kollektive identiteter, en forutsetning for samfunnsdannelse, endres over tid. Identitetspolitiske bevegelser i det tidligere Jugoslavia er et eksempel.

Ideen om kollektive identiteter binder et tau til den tredje integrasjonsformen, kulturell integrasjon, som går mer på det som fyller livet med mening; hvorvidt en føler seg delaktig i eller fremmedgjort overfor majoritetskulturen. En person kan være statsborger i et land, men likevel føle seg alene fordi han ikke har noe kulturelt til felles med sine landsmenn. Å ha en religiøs tilhørighet uten et religiøst miljø rundt seg kan by på utfordringer.

Med dette åpner den fjerde integrasjonsformen seg, sosial integrasjon. I mange land er staten svak og de formelle institusjonene fungerer dårlig. Et eksempel er Hellas, ifølge OECDs vurderingsrapport for offentlig styring i 2012. Likevel kan innbyggerne være godt sosialt integrert gjennom vennskap og kjennskap og andre former for samhandling som foregår uten institusjonell innblanding. Deler av arbeidsmarkedet kan fungere utmerket selv om det egentlig ikke finnes noen sysselsettingspolitikk.

Til slutt kan vi ta med institusjonell integrasjon. Hva slags mekanismer finnes det for at folk skal kunne delta i debatten om hva slags samfunn de vil ha? Demokratiets prinsipper om maktfordeling, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet kan brukes som middel til å endre samfunnet man lever i, men også til å bevare det. La oss heller ikke glemme at det finnes en rekke uformelle måter å påvirke den institusjonelle maktsammensettingen i et samfunn på. Rekkevidden til sosiale medier er blant annet vist i forbindelse med «den arabiske våren».

Det er viktig å understreke at integrasjonsformene overlapper. Poenget er at måten de kombineres på, kan gi ulike svar. Måten samfunn forskes på, debatteres og så videre, er med på å frembringe fenomenet så vel som å beskrive det.

Vi ser altså at spørsmålet om hvordan «samfunn» fungerer, på ingen måte har en enkel fasit. At ikke Forskningsdagene 2012 påtok seg å markere hvordan samfunn fungerer overordnet sett, øker derfor faren for at tilliten til humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, i tillegg til livsvitenskapene, kan svekkes.

For å bøte på denne situasjonen bør Forskningsrådet og akademia ta ansvar og tilrettelegge for flere tverrfaglige prosjekter der samfunnsforståelsen står i fokus. For hvem skal ellers ivareta helhetstenkningen i en offentlighet der samfunnsengasjerte journalister, politikere og kulturpersonligheter er preget av sterk tuementalitet?

Kenneth Dahlgren
Hans Erik Næss
Sosiologer og redaktører for boken Tanker om samfunn