Nymoralismen ødelegger Norge

KRONIKK

La meg aller først stille et høyst retorisk spørsmål, et sånt som oppegående folk på venstresiden vil applaudere: Hvordan kontrollerer USA sin befolkning? Eller rettere sagt, hvordan manipulerte Bush-administrasjonen sin hjemlige opinion til lydighet? Svaret er, om jeg skal tro det meste som finnes av skriveføre folk her til lands, via frykt. Frykten for terrorister, «de fremmede», islamister og så videre. Men, mine damer og herrer, la oss så stille oss et spørsmål, som i bunn og grunn er mye mer interessant: Hvordan styrer norske politikere sin befolkning? Eller mer distinkt, hvordan kontrollerer den sittende regjeringen oss, fordi den gjør jo det, på sitt milde vis? Svaret er like enkelt som det er åpenbart: hvor Bush brukte frykt, tyr norske myndigheter til «dårlig samvittighet». Hele det norske godhetsregimet er basert på å gi oss kvaler for vår velstand, for vårt utviklingsnivå og for vår frihet. Og slik kontrollerer de oss og får oss, stort sett, til å gjøre som de vil.

Det finnes derfor ikke lenger en virkelig opposisjon i Norge til det rådende sosialdemokratiske regimet, heller ikke en liberal. Man merket det tydeligst da det største inngrepet i privatsfæren på mange tiår, forbudet mot kjøp av sex, ble tvunget igjennom uten debatt, og mot viljen til alle de som ble berørt av loven: praktiserende prostituerte var imot den, og kundene, selvfølgelig, og det hørtes ikke et knyst fra den såkalte opposisjonen. Jeg skjønte da at den så mye omtalte tankesmien Civita først og fremst er et sysselsettingsprosjekt for Kristin Clemet, for også de, de sosialliberale på høyresiden, er lammet av samvittighetens kvaler: hvordan kan enkeltmenneskets rett til frihet veie tyngre enn noen stakkars ofres situasjon?

Hvor står så det store skismaet i Norge i dag? Nei, det handler ikke om oljeutvinning kontra fornybar energi, slik miljøbevegelsen hevder, eller færre eller flere innvandrere. Det er enkeltmenneskets rett til å ha en hellig og urørlig privatsone, kontra statens maniske overvåkningstrang, som er selve slagfeltet. For hvordan hindre overivrige myndigheter, og løsbikkjene deres, alle mulige slags interessegrupper og humanitære hjelpeorganisasjoner, i å invadere våre mest intime rom? Og da er det ikke videoovervåkning eller lagring av datatrafikken jeg tenker på (denne høstens in-temaer blant tastetrykkerne), men retten til å ha sitt seksualliv, sin nytelse og sin irrasjonalitet i fred. Jeg vil hevde at retten til å være ufornuftig, og ikke minst å nyte uten moral, er den viktigste i vår tid: retten til å være et dårlig og uansvarlig menneske, i alle fall i deler av livet, retten til å være sexistisk og reaksjonær, å være en grisemann eller grisekvinne, i det hele tatt å være et helt alminnelig menneske.

Jeg har allerede antydet hvem fienden er, hvem livets og kunstens og ungdommens fiender er, fordi det er ikke lenger de verdikonservative som utgjør en reell trussel her, det er de progressive, de kulturradikale, de som vant kampen om synet på hva et menneske er. Og disse idealistene, i det politiske landskapet anført av SV og Arbeiderpartiets venstreside, skal nå fortelle oss andre om hvordan vi skal leve våre liv. Jeg grøsser ved tanken på at en mann som Audun Lysbakken, han må da uten tvil være vår en av vår tids Dorenfeldter, i en ministerpost fører en maktpolitikk som kan karakteriseres som «progressiv nymoralisme».

Den progressive nymoralismen, som i sitt vesen er dypt konservativ og puritansk, og som faktisk begynner å ligne mer og mer på en sekulær religion, baserer seg på to sannheter som etter hvert er blitt fasttømrede dogmer her til lands: Det ene, og viktigste, er at mennesket først og fremst er et offer for seg selv og sine omgivelser, for sine gener og sin oppvekst. Det har egentlig ingen egen vilje og må derfor vernes, ikke bare mot verden, men fra seg selv og sine tendenser til nytelse og irrasjonalitet. Det andre momentet, og som er i ferd med å få uhyrlige dimensjoner, er en ny, og fra myndighetenes og løsbikkjenes side, ønsket seksualangst. Du ser den stadig vekk i alle aviser, og hører den som en djevelsk undertone i radio og tv, og det er femtitallet på nytt: all sex som ikke hører de to til, mann og kone, mann og mann, kone og kone, er farlig fordi den kan være full av virus eller overgrep.

Når journalistene skriver om «det deiligste av alt», ikke minst om nytelsens etiske gråsoner, er reportasjene deres fulle av moralisme, og vår og offentlighetens dårlige samvittighet for at vi ikke har gjort nok for å forhindre dette og hint. Som om man kan styre virkelighetens gang, og som om man kan forby virkeligheten! Til og med Dagbladet, den gamle hora i Akersgata, som nå selger seg på bryggene, min elskede avis siden jeg var 14, er blitt «ei moralkjerring». Etter seksti- og syttitallets frigjøring, har det utrolige skjedd, sex er blitt farlig igjen i Norge: Det flommer over, gjennom bygd og by, av pedofile og incestuøse og voldtektsforbrytere og traffickinghalliker og Gud vet hva. Myndighetene har til og med sett seg nødt til å reetablere det før så foraktede sedelighetspolitiet. Og det er med stor forundring, jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, jeg ser tv-reportasjer hvor vanlige mennesker som vil ha et seksualliv forfølges av politiet. I Danmark, derimot, er det vanlig at sosialarbeidere tar med handikappede til bordeller: de har jo også rett til å knulle! Verre er det at de to mennene som i Oslo for noen uker siden ble dømt for den groteske mishandlingen av klokkeren Per Høyland, muligens slapp unna for drap, fordi de «i god tro» mente han var pedofil. Noe det overhodet ikke var grunnlag for å anta.

Hvor vil så denne progressive nymoralismen føre oss? Det som igjen uttrykker offermythosen og seksualangsten i kvintenssens, selve tidens melodi, jeg venter bare på det. La oss ta det à la carte: Et forbud mot pornografi eller røyking? Blir det snart ulovlig å drikke alkohol? Å sjekke opp noen på bar før det er rettet en skriftlig henvendelse? Bør det, i det hele tatt, være mulig å henvende seg til folk man ikke kjenner, ikke minst barn? Jeg tror det bare er et tidsspørsmål før noe av det ovennevnte uttrykkes i lovs form.

Da våkner de kanskje, en befolkning som med dårlig samvittighet er mer opptatt av å legge nytt gulv på baderommet, enn se sin egen frihet svinne hen. Eller se totalitære tendenser i alle andre samfunn enn sitt eget, som professor Bernt Hagtvet. Eller være en Thomas Seltzer, utmerket tv-underholder og artist, men som holdt kjeft da den virkelige kampen om den seksuelle friheten sto.

Mine damer og herrer, landet vårt er sakte, men sikkert i ferd med å bli ødelagt, i alle fall det Norge jeg liker, det frie Norge, det Christian Krohg, Hans Jæger, Arnulf Øverland og Jens Bjørneboe kjempet for. Men de gode sier ikke noe, fordi det er de som er de totalitære.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmregissør.