Debatt

Forførende forskningsformidling

Cannabis

Det er viktig at forskere formidler kunnskap til allmennheten, ikke minst på områder hvor offentlig debatt har innflytelse på politikken. Da er det ekstra viktig at formidlingen er godt vitenskapelig fundert. Noen ganger ser vi likevel at forskere med faglig tyngde flagger synspunkt som ikke bygger på overbevisende dokumentasjon.

Ett eksempel på dette er professor Willy Pedersens innlegg i Morgenbladet 16. oktober, hvor han tar til orde for å legalisere cannabis. Han begrunner dette med to forhold: 1) at mange cannabisbrukere straffeforfølges for sin befatning med stoffet, noe som kan få betydelige konsekvenser for dem, og 2) cannabismarkedets illegale økonomi med koblinger til organisert kriminalitet og annen narkotikaomsetning. Pedersen underbygger øyensynlig sine argumenter med forskning, men vår vurdering er at denne ikke uten videre kan tas til inntekt for legalisering.

Pedersen skriver at det er resultatene fra en ny studie som han selv står bak, som har fått ham til å gå ut på denne måten. Den aktuelle artikkelen viser ifølge Pedersen at mange cannabisbrukere blir straffeforfulgt for sin befatning med stoffet. Nærmere granskning av artikkelen og datamaterialet den bygger på viser imidlertid at man ikke kan fastslå hvilket stoff disse cannabisbrukerne er blitt siktet for bruk eller salg av. For alt vi vet, kan de ha blitt siktet for besittelse eller salg av heroin eller andre, tunge stoffer. Verken i artikkelen eller i Morgenbladet informerer Pedersen om at nesten 90 prosent av dem som bruker cannabis ofte, også har erfaring med tyngre, illegale rusmidler. I Morgenbladet beskriver Pedersen disse cannabisbrukerne som folk med vanlige liv som ikke opplever at de gjør noe galt, men likevel risikerer å bli siktet for narkotikaforbrytelser. Det er selvsagt mulig at en del cannabisbrukere havner i strafferegisteret for dette, og ikke for sin befatning med andre ulovlige rusmidler, men dette vet vi faktisk lite om. Pedersens studie gir i hvert fall ikke belegg for en slik påstand.

Pedersen peker utelukkende på ulemper ved dagens cannabislovgivning. De sannsynlige konsekvensene av å legalisere stoffet har vi foreløpig lite forskningsbasert kunnskap om, og Pedersen unnlater å problematisere spørsmålet. Han overforenkler saken og forfører leserne. Det er mulig at legalisering kan føre til økt bruk og mer helseproblemer blant brukerne. Antagelig vil legalisering gi lavere pris og større tilgjengelighet. Cannabisbruken vil trolig øke, med de uheldige konsekvensene det kan ha.

Epidemiologisk forskning har vist at cannabisbruk er relatert til ulike helseproblemer.

Mange klinikere har også uttrykt bekymring etter møter med pasienter som har fått problemer i tilknytning til sin cannabisbruk: 1) den psykotiske pasienten som har en klar forverring hver gang han røyker hasj, 2) misbrukeren som synes det er vanskeligere å slutte med cannabis enn med heroin og derfor ikke blir nykter og 3) bilisten som blir involvert i en trafikkulykke med cannabis innabords.

Pedersen skriver til slutt at det ikke finnes noen enkle løsninger. Like fullt tar han altså til orde for en radikal endring i narkotikapolitikken på dette området. Er det virkelig slik at legalisering av cannabis i sum vil gi færre problemer enn de problemene dagens politikk medfører? Når man vurderer saken i et litt videre perspektiv enn det Pedersen gjør, er det langt fra sikkert at svaret er «ja». Temmelig reservasjonsløst har Willy Pedersen likevel anbefalt å legalisere stoffet, og formodentlig mener han at det alt i alt vil være til samfunnets beste. Hadde det ikke vært på sin plass å veie fordelene og ulempene ved dagens ordning opp mot mulige konsekvenser av den politikken han foreslår? Når Pedersen går så sterkt ut – med sin professorale tyngde og solide anerkjennelse på rusforskningsfeltet – er det både overraskende og beklagelig at han unnlater å problematisere temaet på en mer nyansert måte.

Jørgen Bramness, Senter for rus- og avhengighets-

forskning, Universitetet i Oslo

Anne Line Bretteville-Jensen,

Hilde Pape og

Ingeborg Rossow

Statens institutt for

rusmiddelforskning

Mer fra Debatt