Vi har fått sterke påminnelser om ubehaget som inntrer på endestasjonen for klassereisende. For de flestes vedkommende heter denne endestasjonen middelklassen. Vi vet at reisedynamikken skaper rystelser, men hva med selve reisemålet, middelstanden? Hefter det ikke noe ved dette samfunnssjiktet som fremkaller et konstant illebefinnende?
Det er allment historiepensum at middelklassen fostrer individualisme og selvstendighet, at frihet og kritisk bevissthet så å si er bundet til middelklassens eksistens i samfunnet. Denne oppfatningen er i beste fall sterkt overdrevet. På grunn av middelklassens språkbevissthet og følsomhet overfor trend og mote, skapes optimale livsbetingelser for mytedannelser og dogmatikk. I sin iver etter å skaffe seg symbolsk kapital er mellomlagene innvevd i et evig samspill med tidsåndens skiftende paroler.
Denne kritikken rammer ikke minst "de øvre mellomlagene". De som hevder at de representerer den uhildede fornuften, men som egentlig bare uttrykker legitime oppfatninger på et visst nivå. Agendaen på dette nivået er som oftest ikke å forstå eller undre seg, men å påberope seg en utsøkt innsikt; en innsikt som autoriserer og ekskluderer. Det dreier seg om en klassetilhørighet som gjerne innrammes av radikal bevissthet på den ene siden og institusjonell bekreftelse på den andre. Fra kateteret i et slikt mellomklasserom kunngjøres listene over kvalitetssikrede dagligvarer, dvs. varer som kan innveksles i den kulturelle kapitalen som er nødvendig for å få adgang til klasserommet. For her kryr det av mennesker som stiller krav til sine omgivelser; akademikere, byråkrater, journalister, forfattere, kunstkuratorer, en komponist i ny og ne, doctorander, sosionomer og medievitere. Deres oppgave består i å demonstrere den normen som bekrefter klassekompetanse – akkurat på samme måte som den blaserte operapublikummer, der hun humrer hjemmevant på de riktige stedene slik at publikumsverdigheten kan komme til syne.
Men i det dette mellomsjiktet demonstrerer sin egen (se)verdighet, blottlegger det bare samtidens anbefalinger, dvs. tidsåndens nøyaktige posisjon og omsetningsverdi. Dermed står vi over for en kultur som ernærer seg av forestillingen om eksklusivitet, men som egentlig bare bekrefter Ortega y Gassets anklager mot massene, "som undertrykker alt som er annerledes, alt som er utsøkt og individuelt. Den som ikke vil ligne på alle andre, som ikke tenker som alle andre, risikerer å bli utestengt." Middelstandens kritiske bevissthet er alltid et flokkforetak, en utsøkt konsensus som etterligner aristokratiets klassejustis.
I motsetning til outsiderens brennstoff som er irritasjon må vi kunne si at middelklassebevisstheten kjennetegnes av fascinasjon. Det være seg den religiøse fascinasjonen for 70-tallets klasseanalyse, den materielle fascinasjonen for marked og effektivitet, den rytmiske fascinasjonen for alt som kommer fra Cuba, den eksklusive fascinasjonen for en verden som kanskje besto av tegn som viste til andre tegn eller den fortrøstningsfulle fascinasjonen for Fedon Lindberg og hans teori om det potetløse samfunn. Også taterne, Frelsesarmeen og funkisarkitekturen ble aktuelle agendaer som middelklassen kunne omfavne i kollektiv begeistring. De eneste krav som stilles til mellomlagsbevisstheten er nettopp at den fascineres tilstrekkelig og i riktig rekkefølge.
Siden generasjonsopprøret på 60-tallet, har imidlertid grunnstemningen i mellomlagenes bevissthet dreiet seg om opprørets og motstandens fortreffelighet. Dagens kulturelle hegemoni er radikalt i den forstand at alle ønsker å være individualister, kritikere og opposisjonelle. Ja, både identitet og selvrespekt er knyttet opp mot det å stille utfordrende spørsmål ved makt og autoriteter. Gerhard Helskog og Karsten Isachsen , Trygve Hegnar og Karita Bekkemellom, ja til og med Dagbladet og VG, blottlegger selvbilder som til forveksling kan minne om outsideren i kamp mot samfunnets overmakt.
Det medfører eksempelvis at den kritiske journalistikken antar absurde former som skaper konflikter i stedet for å bidra til å løse dem. Resultatet blir som oftest andreklasses underholdningsopplevelser som gratineres med dobbeltmoral og radikale ambisjoner. Brennstoffet i avsløringsinfernoet er mellomlagenes 30 år gamle fascinasjon for opprøret – kritikken.
Symbiosen mellom kritikk og fascinasjon kommer tydelig til syne i de antirasistiske holdningene eller multikulturalismen, som er det nærmeste vi kan komme en objektiv moral i de øvre mellomlagenes verdipluralisme. Her er et lite bakteppe:
Servile og fulle av ydmyk redsel for vestens overflod trådte de første innvandrere inn i det norske sosialdemokratiet på 70-tallet. De levde isolert og i det stille som andrerangs tjenere. Men 2. generasjonsinnvandrerne fikk problemer. “Det åpne samfunn” sto etter hvert på vidt gap og ble skueplassen for konfliktene med innvandrerbakgrunnen. 2. generasjonen ble således offer for æresbegrepene fra en arkaisk kultur i en destruktiv kollisjon med vår promiskuøse materialisme. Men hvem stimulerte den grenseløse moralen samtidig som de lot være å stille fornuftige krav til nykommerne? Jo nettopp de antiautoritære og antirasistiske mellomlagene, som først og fremst var fascinert av sin egen toleranse, og mindre av behovet for å skape et bedre samfunn.
En lignende dobbeltmoral viser seg i fascinasjonen for begrepet populisme.
Middelstanden har forsøkt å kamuflere sin egen masse(p)syke ved ganske feilaktig å sette likhetstegn mellom opportunisme og populisme. Dermed mistenkeliggjøres lav- eller arbeiderkulturens resonnementer samtidig som man avleder oppmerksomheten fra sin egen værhanekultur. Nå er vel populismebegrepet i ferd med å svekkes som middelstandens kjæreste nidord, men gode erstatninger er på vei. Anklagen om fundamentalisme uttrykker massiv kulturell vrede og ordet er blitt selve nøkkelbegrepet i middelstandens nymoralisme verden over.
Forfatteren Hans Magnus Enzensberger karakteriserer den intellektuelle massekorrektheten i synet på krigen mot Irak: "Den særegne dukknakkede holdningen deres går hånd i hånd med en moralsk opphøydhet som virkelig forundrer en. Kanskje det er grunnen til at kritikken deres avgir et helt spesielt luktstoff?" undrer han seg.
Men det er eimen fra sosiale og kulturelle mørningsprosesser som blir uutholdelig i Enzensbergers nese prosesser som finner optimale livsbetingelser i de øvre mellomlagenes tempererte omgivelser. Den revolusjonære, sosiale bevisstheten fra 60- og 70-årene ble tøylet i slike prosesser. Da den lunkne middelklassen adopterte sosialismens retorikk og omformet den til moderne selvrealiseringsprosjekter for individet og kjønnet, beredte den samtidig grunnen for nyliberalismens gjennomslag i 1990-årene. Kombinert med en systematisk mistenksomhet overfor alt som smaker av “oppbyggelighet” ble resultatet en potent fusjon av kapitalisme, mediemakt og pornografi. Venstresiden forkynte på det kulturelle området det som nyliberalistene prediket i den økonomiske politikken. Grenseløs toleranse og markedsstyring ble kulturens grunnpilarer, til tross for et uttalt fiendskap i den politiske sjargongen.
Den typen radikal bevissthet i privilegerte posisjoner kjennetegner samfunnets øvre mellomlag. Her presenterer opportunismen seg i sin mest subtile kamuflasje. Med behendig følelse for språk og sosial strategi har den sjusket seg inn i opprørets gevanter. Blendet av den raffinerte forkledningen blir det dernest vanskelig å skille motspråket fra motespråket. Og dette er det ubehagelige i middelklassen: Den tilpasser seg til enhver tid samtidens dogmer, men opplever samtidig denne tilpasningen som den høyeste moral.