Undermenneskene

Mahatma Gandhi romantiserte landsbygda. Han mente den var den viktigste byggesteinen når et uavhengig India skulle utvikle seg. Selvbiografier skrevet av såkalte dalitforfattere viser det absurde i Gandhis entusiasme. Her fremstår den indiske landsbygda som et rent helvete, gjennomsyret av undertrykkelse, vold og ydmykelser.

Systemet. I India finnes tusenvis av kaster, som organiserer landet etter slektskapslinjer, og holder samfunnsgrupper adskilt fra hverandre. Nederst finnes de rundt 400 «urene» eller «uberørbare» kastene. Høykastene blir «forurenset» hvis de har noen befatning med disse. Ordet «dalit» kan oversettes med «undertrykt», og har i det siste vært ordet de «urene» benytter om seg selv.
Dalitlitteraturen vokste fram i siste halvdel av 1900-tallet. Her møter man et ganske annet India enn familieselskapene vi kjenner fra Vikram Seth, eller storbyleilighetene i Rohinton Mistrys Familieanliggender. En hjørnestein i bevegelsen er dalitforfatternes selvbiografier.
På 2000-tallet har flere dalitselvbiografier blitt oversatt til engelsk. Dermed kan lesere fra hele verden nå dukke ned i latrinene på den indiske landsbygda, fulgt av guider med førstehånds kjennskap til stoffet.

Kristendom. Forfatteren Bama (1958-) er som kvinne, dalit, tamil og kristen, firedobbelt underlegen. Selvbiografien Karukku (2000) begynner med barndommen i Puthupatti i Tamil Nadu på 1960-tallet.

Ved inngangen til landsbyen er det en liten bussholdeplass. (…) Hele vår verden slutter der. Bak busstasjonen er det en elv. Men i tørketiden er området ingenting annet en stinkende slette av dritt. Til venstre ligger en klynge med ti-tjue hus. Her bor Nadarene, som tjener til livets opphold ved å klatre opp i palmene. Til høyre bor Koravarene som feier gatene, og bortenfor der Chakkiliyarene som jobber med huder. Så kommer pottemakerkasten Kusavarene. Ved siden av ligger Parayaenes hus, og der bor vi, rett ved siden av gravplassen.

Små og store konflikter mellom disse urene kastene og jordeierkastene i landsbyen fikk som oftest samme resultat: Krig og slåssing. Så kom politiet og gikk fra hus til hus hos den laveste kasten, og banket opp alle mannfolkene. Karukku skildrer godt de følelsesmessige konsekvensene av å vokse opp i en slik verden.
Bama fikk forklart hva urenhet innebar i tredje klasse på skolen. Men da hadde hun allerede følt det på kroppen i en årrekke: Folk som flyttet seg unna henne på bussen, eller vasket seg etter å ha vært nær henne.
Boken beskriver hvordan kastehierarkiet gjennomsyrer Indias kristne institusjoner. Skolene, kirkene, klostrene, gatene. Fra tid til annen har kristne misjonærer villet omvende daliter med løfte om en religion der likhetsidealet går foran alt. Men kristendommen kom til India i år 52, og kasteundertrykkelse har vært en del av indisk kristendom siden dag én.
Katolske Bama tilbrakte flere år i kloster, i håp om å unnslippe ydmykelsene, men regimet blant nonnene var like hardt som utenfor. I sin bok beskriver Bama sin åndelige utvikling gjennom fire tiår frem til 1990-tallet, da hun returnerte til et verdslig liv.

Sinne. Karukku omhandler indre endringer, mens tonen i Omprakash Valmikis Joothan (2003) er preget av forfatterens sinne. Boken beskriver hvordan høykastenes makt ble utøvet. En gang på barneskolen spurte Valmiki (1950-) om hvorfor ingen av de store hindueposene nevnte de urene kastene. «Jeg skal skrive inn et epos på ryggen din», var svaret, hvorpå læreren slo Valmiki til blods. «Jeg har fortsatt eposet innskrevet på ryggen», skriver Valmiki.
Var han tørst, måtte han stille seg ved vannkranen og vente på at noen kom og skrudde på, slik at han kunne drikke av vannstrålen uten å berøre kranen selv. Han forteller om hvordan folk endret seg: Da han kom til en ny skole, ba en lærer han om å hente et glass vann. Umiddelbart begynte klassen å summe. Valmiki gikk mot vannbeholderne utenfor klasserommet, men snudde:

«Jeg har ikke lov til å røre beholderne. Vær så snill og send noen andre.»
Læreren var overrakset. Han spurte: «Hvorfor?»
Jeg svarte stille: «Jeg tilhører Chuchra-kasten».
Ansiktsuttrykket avslørte sjokket. Han stirret på meg uten å blunke. Jeg sa: «Jeg kan hente vannet, hvis du vil».
Han kom ut av transen. «Nei … sitt ned.» Og så hentet han vannet selv.

Senere i livet, da Valmiki var offentlig ansatt og levde i Mumbai, ble han kjent med en brahminfamilie. De tok ham til seg som en sønn, med stadige middagsinvitasjoner. Båndene ble tette. Den jevnaldrende jenta i familien forelsket seg i Valmiki, og et potensielt giftemål lå i luften. Men visste de hvilken kaste han tilhørte? En usikker Valmiki inviterte jenta ut. Hun forventet frieri, men fikk høre at han var dalit. «Nei, du er brahmin,» svarte hun vantro, med tårer i øyene. Etter møtet hørte han aldri fra familien igjen.

Kritikk. Valmiki er fra Baria, nordvest i delstaten Uttar Pradesh. Chuchra-kastens jobb var å fjerne døde dyr fra landsbyen. Joothan er skrevet på hindi, og tittelen er ordet for de halvspiste brødrestene hans kaste pleide å få slengt til seg. Brødbitene ble lagt til tørk i solen. Den unge Omprakash fikk ofte jobben å vokte for hunder, rotter, fugler og vinden mens de tørket. I de tyngste periodene i året ble bitene dynket i vann og kokt til en masse, sammen med salt og chili. En delikatesse, skriver Valmiki, som vokste opp i en hytte nederst i landsbyen, like ved det offentlige toalettet og kloakkutløpet fra høykastehusene.
Valmiki benyttet enhver anledning til offentlig å proklamere at han var dalit, noe som resulterte i kritikk fra andre daliter. Ved å flagge Chuchra-bakgrunnen aggressivt mente mange han videreførte kastesystemet heller enn å motarbeide det.
Joothan viser hvordan dalitene var uten sanksjonsmidler overfor brutaliteten. Ingen institusjoner kunne straffe overgriperne. Det eneste som hjalp var stahet, pågangsmot og personlig styrke. Valmiki kjempet seg gjennom videregående skole i Dehra Dun, fikk jobb i Jabalpur lenger sør i landet, og flyttet til slutt til Mumbai. Forfatterkarrieren ble sakte bygget opp gjennom poesiskriving, tidsskriftarbeid, teateroppsetninger og etter hvert publisering av noveller og romaner. Han var en av hovedgjestene under Jaipur litteraturfestival i 2010 – Asias største i sitt slag.

Okser. Ooru Kéri, skrevet på kannada, er selvbiografien til Siddalingaiah (1958-). Hans liv minner om Valmikis, men Ooru Kéri er i motsetning til Joothan en humoristisk bok. Joothan er en kausal fortelling, men Ooru Kéri er satt sammen av en rekke tilsynelatende tilfeldig utvalgte enkelthendelser. Siddalingaiah, fra Magadi sør i Karnataka, har et galgenhumoristisk blikk på tilværelsen. Språket er saklig og presist:

En dag så vi noe snodig. En mann hadde spent åket over skuldrene til to andre, og de pløyde åkeren. Det var morsomt å se de to karene kjempe seg fram som okser, mens tredjemann drev dem frem, svingte pisken og fikk dem til å pløye. Men da jeg så at en av mennene som bar plogen var faren min, gjorde det plutselig vondt. Noen kvinner kom bort til oss og sukket: «At det skulle gå så galt med Dyavanna». Dette doblet smerten. Når pappa kom hjem etter å ha jobbet som en okse hele dagen, varmet mamma olje og smurte den på skuldrene hans.

Ut over tilsvarende bokstavelige beskrivelser av forfatterens smerte, redsel, glede, males ikke følelseslivet ut.
Et av målene til Siddalingaiah er å vise frem hinduismens potensial for sjarlataneri. Til dette er den nøytrale, observerende tonen et ypperlig redskap. Beskrivelsene av medier som blir besatt av hinduguder, og må blidgjøres gjennom smakfullt tilberedte offerlam er morsomme. Det samme er fremstillingen av høykastehinduens logisk begrunnete hundsing av dalitene.

Gandhi. Et påfallende fellestrekk ved de fire selvbiografiene er den fraværende respekten for Mahatma Gandhi. Vasant Moons Growing Up Untouchable in India (2000), er i større grad enn de andre historisk orientert, og beskriver anti-Gandhi-atmosfæren direkte. Boken ble opprinnelig skrevet på Marathi, som snakkes i delstaten Maharastra, inkludert Mumbai. Moon (1932-) er fra Mahar-kasten, og vokste opp i Nagpur, en millionby geografisk plassert nøyaktig midt i India. Som Joothan drives Growing Up … av hendelser som forårsaker og fremskynder hverandre.
Moon beskriver fremveksten av den politiske dalitbevegelsen som preget 1930-50-tallet. The Dalit Panthers var en av gruppene som etablerte seg, og Dr. Bhimrao Ambedkar (1891-1956) var nasjonal dalittalsmann. Ambedkar var også fra Mahar-kasten, men fikk utdannelse og ble jurist, og Gandhis politiske hovedmotstander.
I 1941 kom Gandhi til Nagpur for å holde tale, men da han entret podiet stilnet ikke ropene og buingen fra folkemengden. Steiner suste gjennom lufta. Gandhi måtte trekke seg tilbake og forlate byen med uforrettet sak. Kort etter kom Ambedkar til byen, og fikk motsatt mottakelse – av en mange ganger større folkemengde. Den unge Moon observerer begivenhetene fra gatenivå.
Dalitenes mistro til Gandhi skyldes blant annet «Poona-pakten» fra 1932: Da den nye indiske grunnloven skulle skrives, inviterte britene til en konferanse. Ambedkar fremmet forslag om at daliter skulle sikres politisk innflytelse gjennom kvotering. Britene støttet Ambedkars forslag, men Gandhi var hardnakket motstander. Han mente kvotering av daliter ville oppløse hele den hinduiske samfunnsstrukturen, og gikk til sultestreik mot forslaget. Tiden gikk, og Gandhis helse ble verre og verre. Presset mot Ambedkar var ekstremt. Hvis han sto på sitt ville han – og resten av dalitene i India – få ansvaret for Gandhis død. Det ville blitt et blodbad. Så han ga seg.

Vann. Gandhi ville fjerne kastebasert urettferdighet, men ikke selve kastesystemet. Dette skulle skje ved en «endring i hjertene» til høykastehinduer – som rett og slett måtte behandle dalitene litt snillere. Han var motstander av kvotering, ville ikke åpne templene for daliter, og mente regler som forhindret kaster fra å spise sammen, burde opprettholdes. Riktignok tilbrakte han tid med dalitkasten Antyaja, og var flink til å understreke at han åt med dem. Men andre kaster delte han ikke bord med, og Gandhis betegnelse «harijjan» («Guds barn») ble forkastet av dalitene. De foretrakk lovfestet rett til politisk innflytelse og landsbyenes drikkevannsreservoarer, men dette mente Gandhi var unødvendig. Så ille sto det ikke til.
Ambedkar konverterte til buddhismen like før han døde. Moon var en av arrangørene, og beskriver seremonien da nesten 400 000 daliter overvar konverteringen, og etterpå skiftet religion selv. Ambedkar-buddhismen har siden vokst i antall, og gjør det fortsatt.

Kutt. Mye har endret seg. Det er Meena Kandasamy (1984-) et bevis på. Hun har vokst opp i Chennai, og er et resultat av giftemål på tvers av kastene. Hun har ikke utgitt selvbiografi, men står bak to diktsamlinger, begge på engelsk. Den siste, Ms Militancy (2010), er energisk og uredd.
Kandasamy skriver om sex, kjærlighet, kastekrig og tankekrig. «On the edge, Ms Militancy bayed for more blood / Vending vengeance, she made a bomb / of her left breast and blew up the blasted city» heter det i titteldiktet. Personene i diktene er klare til å handle, til å invadere verden og menneskene. De stuper uti med åpne øyne, uavhengig av hva som venter.
Kandasamy er feminist, og hetses oppskriftsmessig i nettavisenes kommentarfelter. Ikke-daliter kritiserer henne både for ikke å være tilstrekkelig dalit, og for å være for fri. På bloggen sin fyrer hun løs i alle retninger. Booker-prisvinner Aravind Adiga fikk eksempelvis gjennomgå på grunn av sin uvitenhet overfor det virkelige India.
Kandasamys dikt, og mottakelsen av dem, viser hvor viktig kontroll over den kvinnelige seksualiteten er i opprettholdelsen av kastesystemet. Disse kontrollmekanismene ønsker poeten å sprenge.
Selv om hun lykkes i diktsfæren, er det langt igjen i den virkelige verden. Tilbringer man noen dager i India og bruker tiden til å lese aviser, ser man hver eneste dag artikler som forteller de samme historiene som i Moon, Valmiki, Siddalingaiah og Bamas bøker. Selv om lovendringene har kommet, er drahjelpen fra det indiske folkedypet minimal. Dalitene må fremdeles gjøre alt selv. Situasjonen bedrer seg, men det går i sneglefart.

Aktuelle bøker
Vasant Moon
Growing Up Untouchable in India
Rowman & Littlefield, 2000

Bama
Karukku
Macmillan, 2000

Siddalingaiah
Ooru Kéri
Sahitya Akademi, 2003

Omprakash Valmiki
Joothan
Columbia University Press, 2003

Meena Kandasamy
Ms Militancy
Navayana, 2010