I kjølvannet av to bokanmeldelser i Morgenbladet nylig, har det oppstått en debatt om oversettelser og kritikken av den. I Bernhard Ellefsens anmeldelse av Jennifer Egans Bølle på døra, kritiseres Kyrre Haugen Bakkes norske versjon for pinlige anglisismer og engelskklingende syntaks, mens Ane Farsethås kritiserer Hilde Stubhaugs oversettelse av David Vanns Caribou Island for å være oppstyltet og bokstavelig.
Flere har tatt til motmæle, og debatten har fremvist uenighet om grunnleggende spørsmål for alle som har skriving som profesjon. Hva er en anglisisme? Hvor farlig er det at de forekommer? Hvilket presisjonsnivå kan man kreve av oversettere og kritikere?
Det spørres om kritikere skal enes om et renhetskriterium for oversettelser, og om vi nå hører så mye engelsk at for eksempel setninger uten verb for mange er gangbar norsk.
«Kontekst er konge». Det er nok ulike meninger om Haugen Bakke i forrige ukes debattinnlegg kaller en spade for en spade, eller om han kaller den en øks, når han satirisk påpeker anglisismer, kommafeil og upresise gjengivelser hos Ellefsen og Farsethås.
Når Kritikeren og Oversetteren beskylder hverandre for språklige uriktigheter, kan ikke det være som kannen som kaller kjelen svart? Eller er det riktigere å si at på seg selv kjenner man andre?
Det første uttrykket er en direkte oversettelse av «the pot calling the kettle black». Det viser til en hyklersk og ufrivillig selvrefererende holdning, da både kanne og kjele tradisjonelt var sotet svarte. Det andre uttrykket er idiomet overført til norsk. En upresis overføring? Eller en bedre løsning?
Da Morgenbladet i fjor anmeldte Lorrie Moores En grind i trappen, kritiserte Carl Joakim Gagnon oversetter Preben Jordals bokstavelighet.*
– Jeg valgte formuleringen «kannen som kaller kjelen svart» fordi det inngikk i bokens rasetematikk. Uttrykket «på seg selv kjenner man andre» svinger ganske annerledes, for å si det forsiktig, sier Jordal.
– En av de kjekkeste tingene med å oversette er å fange inn nye uttrykk og utvide det norske språket. Det gjelder også syntaksen. Det handler ofte om å følge originalens syntaks der det fungerer best, fordi å skrive om kan fjerne teksten så mye fra originalen at den blir en annen. Det fremmede skal være mulig å fornemme.
Kan versus må. I vriene språkspørsmål kan man som kjent søke svar hos Språkrådet. Fremmedspråklige ord som blir tatt i bruk på norsk, kan behandles på tre måter:
(a) Vi kan finne eit norsk ord (eit avløysarord) i staden for det utanlandske: idémyldring i staden for brainstorming.
(b) Vi kan tilpasse skrivemåten til norsk (norvagisering): Tøff i staden for tough.
(c) Vi kan behalde den utanlandske skrivemåten: Cowboy.
Men hva med syntaksen?
– Bruk norsk når du kan, engelsk når du må. Det er vår generelle anbefaling, sier rådgiver Daniel Gusfre Ims.
– Når det gjelder syntaksen, kunne vi ha uttrykt dette enda sterkere, for den er jo alt godt etablert på norsk. Det er kjent at oversettelse på flere måter kan føre til at kildespråket påvirker målspråket, fortsetter han.
– Hvis du blir irritabel når du leser, er det noe som er feil, sier Tove Bakke, som oversetter fra fransk, spansk og engelsk.
Hun deler ikke Jordals oppfatning om at originalens fremmedhet skal merkes.
– Jeg forstår ikke spørsmålet om at noe skal være igjen av det andre språket i en norsk tekst. At oversetteren skal legge inn syntaks for å vise hvordan fransk egentlig skrives? Hæ?! Jeg skriver så nær originalen som mulig og så norsk jeg kan.
– Er kritikere ute av takt med lesernes oppfatning av gangbar norsk når de slår ned på anglisismer?
– For de fleste gjelder denne toleransen bare muntlig tale. De har som regel ikke noe i en bok å gjøre. Det vi slenger inn i praten virker mye kraftigere på trykk. Vi oversetter ikke ord, men språkbruk. At originalens tone og stil overføres – etter både språkkunnskap og språkøre, dét er det viktige, sier Bakke.
Jordal mener at anglifisering bør motarbeides til en viss grad.
– Som kritiker kan også jeg finne på å påtale anglisismer. Men problemet ligger ikke i skjønnlitteratur og kritikken av den, men i etermedier og aviser, hvor man får inntrykk av at enhver kan oversette. Nordmenn har gjerne et nokså stort passivt engelsk ordforråd og kan lese ved hjelp av magefølelsen. Men det er ikke nok for å få med seg mer avanserte retoriske poenger. Når Obama lirer av seg spissfindigheter og stående uttrykk på Dagsrevyen, er det et rent sjansespill om det han faktisk sier blir riktig oversatt av journalisten som tekster.
Tøff og ydmyk. Hvordan skal så anmeldere forholde seg til en oversettelse? Enkelte debattanter har hevdet at anmeldere er ivrigere på en skolemesteraktig rødblyantvirksomhet enn vurderinger av de gjennomgripende valgene oversettere tar.
I Syn og Segn nr. 2/12 etterlyser kritiker og oversetter Margunn Vikingstad «en anmelderposisjon bortenfor ydmykhet, nonsjalanse og arroganse», der blikket løftes opp fra boksidene og oversettelsen ses i en større, litteraturpolitisk kontekst.
Man blir ikke kritiker for å telle feil, mener Tove Bakke.
– Les boken med åpent sinn, som om det er en norsk bok. Språk er levende materie. Med all engelsk og svensk som er i omløp, bør kritikerne heller være obs på umotivert unorsk syntaks enn forbigående enkeltord.
Jordal: – Som kritiker burde man alltid tenke at det fins folk der ute som kan mye mer enn deg. Men jeg er for at man skal tøffe seg litt.
Han er enig i at avsnittene som Farsethås og Ellefsen trekker frem i oversettelsene av Vann og Egan ikke virker godt løst.
– Men jeg tror at hvis Egans bok hadde vært bedre i original, hadde mye av diskusjonen handlet om andre ting enn en og annen uforløst setning i den norske oversettelsen.
Både Bakke og Jordal understreker utfordringen i å oversette fra engelsk.
Bakke: – Man hører engelsk hele tida, men kan bare et tynt lag. Det skrives fra områder over hele verden. Jeg har oversatt tre bøker fra engelsk, jeg er en novise. Nå skal jeg på studieopphold i USA for å lære språket.
Jordal anbefaler alle å lese originalutgaver først, og deretter en god oversettelse.
– Da får man det beste av begge verdener. Selv på nivået jeg befinner meg på som leser av engelsk og amerikansk, er det ofte først når jeg oversetter samme tekst på norsk at jeg får den virkelige, utvidende leseopplevelsen. Og da har jeg gjerne slått opp mange ganger. Jeg tror at folk som leser mye på originalspråket, vil bli overrasket hvis de leser samme bok godt oversatt til norsk.
The Julekalender go home. Et annet, men beslektet spørsmål er hva forlagene godtar av direkte påvirkning fra engelsk i manuskripter som skrives på norsk. For eksempel:
Det ble Bud, og mannen med olabukserompa og cowboystøvlene og den stripete grønne skjorta kommer bort til meg, og jeg sier Sure, I’ll dance with you, og han snur meg rundt og rundt, støveltuppene opp og ned opp og ned, we call it twirling, og jeg twirler til Tom Petty and the Heartbreakers, og Dean sitter i enden av baren med capsen og drikker Bud og fikler med bilnøklene sine.
Siri Katinka Valdez vant i vår Gyldendals korttekstkonkurranse Kortlest, og debutboka Det ble Bud kommer i høst. Hun er halvt amerikansk, men oppvokst i Norge.
– Tekstene viser Amerika fra et norsk perspektiv. Det var naturlig å bruke mye amerikansk fordi det baserer seg på familien min og et miljø med et muntlig og ungdommelig vokabular. Jeg blandet språkene instinktivt, og først da det ble påpekt, begynte jeg å bruke det bevisst og underliggjørende. Jeg bruker engelsk syntaks og direkte oversettelser, som «Ser deg senere» og «Tilgi meg, jeg må jo introdusere meg selv». Om en telefonkø skriver jeg: «Bestemor kommer endelig gjennom.»
Uten å ha blitt gjort oppmerksom på eksemplene hos Valdez, nevner Språkrådets Daniel Gusfre Ims nettopp ett av disse uttrykkene:
– Flere steder har vi sett uttrykket «introdusere seg selv» istedenfor det tradisjonelle «presentere seg». Her er det ikke bare verbet presentere seg som har blitt byttet ut med introdusere seg, men i tillegg har det blitt med et selv, som vi ikke bruker på denne måten på norsk. Vi har nemlig det refleksive seg, som engelsk ikke har.
Mens vårt søsterspråk dansk er svært influert av engelsk i både skrift og tale, er det ifølge Bakke tydelige forbehold når engelsk brukes i franske bøker.
– I fransk samtidslitteratur hiver man inn engelske gloser for å ha det moro. Men det betyr ikke at de endrer på språket sitt, altså! De legger for eksempel inn en engelsk karakter...
Har så Valdez måttet kjempe med forlaget om anglisismene?
– Det har blitt tonet ned litt, vi fjernet engelsken der den var unødvendig. Men denne balanseringen har jeg vært enig i. Boka mi skal ikke bli helt The Julekalender heller.
Ingen kommentarer