22:19 - 02. februar 2012

Misantropen som elsket mennesker

Minneord av John Erik Riley.

Provokatør og formidler: Ved siden av forfatterskapet var Stig Sæterbakken kjent som en formidler av litteratur på tvers av landegrenser og sjangre. Her på Parkkafeen i Lillehammer, et årlig samlingspunkt under Norsk Litteraturfestival, som Sæterbakken ledet fra 2006 til 2008. Foto: John Erik Riley

Det er ikke uten en viss uro, en slags forskuttert skam (slik han selv kanskje ville ha formulert det), at jeg tar frem tastaturet for å skrive noen ord om Stig Sæterbakken. Ikke bare føler jeg skam, for ikke å si utilstrekkelighet, i møte med hans liv og virke; jeg tar meg også i å tenke at jeg er feil mann til oppgaven. Eller rettere, at mannen til denne oppgaven, den optimale og mest klarsynte fortolkeren i kjølvannet av dette dødsfallet, må være mannen som nå er borte. Sæterbakken selv ville ha klart å oppsummere sorgen, følelsen av å være i villrede, på en måte som fyller leseren med uro og samtidig – paradoksalt nok – med en følelse av fred.

 



Jeg husker ikke vårt første møte. Men jeg husker hvordan vi lærte hverandre å kjenne. I løpet av et par uker jobbet vi som gjestelærere ved Forfatterstudiet i Bø. Der ble jeg godt kjent med hans milde smil, fortellerglede og latter: en dyp, nesten klovneaktig hø-hø-hø. Samtidig ble forskjellen mellom oss tydelig. John Erik, den mediefascinerte og hyperaktive hiphoplytteren, med uklart fokus og blikket i alle retninger; Stig, den velkledde og klarsynte forfatteren, med et tydelig mål for øyet, et konsekvent prosjekt. Strange bedfellows, må man kunne si. Og likevel venner. Likte han det jeg skrev? Unntaksvis, i beste fall. Men de gangene han virkelig likte noe, fikk jeg beskjed med én gang.

Det som kommer frem nå, en så vidt skjult bransjehemmelighet, er hvor mange som har fått hjelp av ham. Følt seg sett av ham. Står i gjeld til ham. En streng og kjærlig onkel har han vært, for det ene kullet skrivestudenter etter det andre. Han kunne være beinhard i sin kritikk, men alltid med det beste for øyet. Han var en levende påminnelse om at kjærlighet, varme, ikke er det motsatte av skarpsyn, av tenkning. Snarere er begge en del av det samme paradokset, av hva det vil si å være et skrivende menneske.

Lese mer?


Spørsmål? Kontakt oss på tlf 23 33 91 80 eller abo@morgenbladet.no.