Misantropen som elsket mennesker

<b>Provokatør og formidler: </b>Ved siden av forfatterskapet var Stig Sæterbakken kjent som en formidler av litteratur på tvers av landegrenser og sjangre. Her på Parkkafeen i Lillehammer, et årlig samlingspunkt under Norsk Litteraturfestival, som Sæterbakken ledet fra 2006 til 2008.  Foto: John Erik Riley
Provokatør og formidler: Ved siden av forfatterskapet var Stig Sæterbakken kjent som en formidler av litteratur på tvers av landegrenser og sjangre. Her på Parkkafeen i Lillehammer, et årlig samlingspunkt under Norsk Litteraturfestival, som Sæterbakken ledet fra 2006 til 2008. Foto: John Erik Riley

Minneord av John Erik Riley.

Det er ikke uten en viss uro, en slags forskuttert skam (slik han selv kanskje ville ha formulert det), at jeg tar frem tastaturet for å skrive noen ord om Stig Sæterbakken. Ikke bare føler jeg skam, for ikke å si utilstrekkelighet, i møte med hans liv og virke; jeg tar meg også i å tenke at jeg er feil mann til oppgaven. Eller rettere, at mannen til denne oppgaven, den optimale og mest klarsynte fortolkeren i kjølvannet av dette dødsfallet, må være mannen som nå er borte. Sæterbakken selv ville ha klart å oppsummere sorgen, følelsen av å være i villrede, på en måte som fyller leseren med uro og samtidig – paradoksalt nok – med en følelse av fred.

 

Jeg husker ikke vårt første møte. Men jeg husker hvordan vi lærte hverandre å kjenne. I løpet av et par uker jobbet vi som gjestelærere ved Forfatterstudiet i Bø. Der ble jeg godt kjent med hans milde smil, fortellerglede og latter: en dyp, nesten klovneaktig hø-hø-hø. Samtidig ble forskjellen mellom oss tydelig. John Erik, den mediefascinerte og hyperaktive hiphoplytteren, med uklart fokus og blikket i alle retninger; Stig, den velkledde og klarsynte forfatteren, med et tydelig mål for øyet, et konsekvent prosjekt. Strange bedfellows, må man kunne si. Og likevel venner. Likte han det jeg skrev? Unntaksvis, i beste fall. Men de gangene han virkelig likte noe, fikk jeg beskjed med én gang.

Det som kommer frem nå, en så vidt skjult bransjehemmelighet, er hvor mange som har fått hjelp av ham. Følt seg sett av ham. Står i gjeld til ham. En streng og kjærlig onkel har han vært, for det ene kullet skrivestudenter etter det andre. Han kunne være beinhard i sin kritikk, men alltid med det beste for øyet. Han var en levende påminnelse om at kjærlighet, varme, ikke er det motsatte av skarpsyn, av tenkning. Snarere er begge en del av det samme paradokset, av hva det vil si å være et skrivende menneske.

Jeg oppfattet ham som imøtekommende og inkluderende, også i omgang med mennesker utenfor litteraturmiljøet. På arrangementer hvor han selv var midtpunkt, var publikum alltid uensartet. Vennekretsen var om mulig enda mer sammensatt, slettes ikke samlingen med provokatører, goths og kulturpessimister som man kanskje tror. De aller nærmeste har mistet et sjenerøst menneske. Nettopp derfor, på grunn av den han var, går mine tanker til dem.

 

Og så var det spøkmakeren, så klart, den grenseløst barnslige provokatøren. Det er ikke overraskende at David Irving-saken har fått mye oppmerksomhet i minneordene, gitt de presseoppslag den fikk og debatten den utløste. Men Sæterbakken fikk også stormtroopers og Darth Vader til å patruljere Lillehammer sentrum under Norsk Litteraturfestival. Sammen konspirerte han og jeg om å få Thomas Pynchon, forfatteren som ikke vil avbildes, dit. I et brev skrev Sæterbakken at Pynchon gjerne kunne være til stede som en anonym og usynlig gjest, uten oppdrag, om det var det som måtte til. (For en frekkas, husker jeg at jeg tenkte da jeg leste det.)

Som vert var han nysgjerrig og spørrende, men også formidlende. En som koblet mennesker sammen. Mange av essayene bærer også preg av denne evnen hans, viljen hans, til å trekke forbindelser, skape kontakt. Hvor mange forfatterskap er blitt introdusert i Norge takket være ham? Og hvor mange har han formidlet andre veier, fra Norge til Sverige, fra Sverige til USA, og så videre? Det var utvilsomt et tap for litteraturfestivalen da han sa opp stillingen der. Men hans bortgang er vel så mye et tap nå, for litteratursultne lesere, skribenter og forleggere.
    

Hva så med resten av hans livsverk, med fiksjonstekstene? Når kritikere og journalister omtaler Sæterbakkens bøker, skrives det mye om dysterhet og mørke. Og det er lett å forstå. Viljen til å utforske sinnets irrganger var enorm. Men det bor også en annen mann i disse tekstene. Etter min mening er det dette andre, kanskje mer gåtefulle, som gjør tekstene større. Det gir dem et liv som mangler hos mange andre forfattere som skriver om lignende emner.

Tittelen på en av de små singlene han ga ut på Flamme Forlag oppsummerer holdningen i bøkene godt. Ja. Nei. Ja; et nei i midten, omgitt av, i klem mellom, to tilsynelatende optimistiske utsagn. Kjernen, hjertet i tittelen, er negasjonen. Men på vei inn dit, og på vei ut igjen, i begynnelsen og mot slutten, er det et ja. Ikke et entydig ja, vel å merke, men et ambivalent ja, et ærlig ja, det beste ja-et vi kanskje kan håpe på, alt tatt i betraktning.

Forfatterens blikk var vidt. Og det ble stadig videre utover i forfatterskapet. Åpnere. Tankene hans om det urene i litteraturen antok nye former utover 2000-tallet. Han turte å blande melodramatiske elementer inn i handlingen i langt større grad enn før. Han rappet grep fra krimlitteraturen og de mest sentimentale kjærlighetsfortellingene. I stadig økende grad ga bøkene uttrykk for en dyp medlidenhet og empati, en medmenneskelighet vi, leserne, kunne speile oss i.
    

Jeg husker hvordan det føltes da jeg lukket hans siste roman, Gjennom natten. Jeg var rystet og dypt imponert. Fingrene skalv av uro. Men jeg smilte også, fordi jeg visste nøyaktig hva jeg skulle erte ham for neste gang vi møttes.

Mot slutten av romanen beskriver Sæterbakken en slags nietzscheansk gjentagende og evigvarende jul, der ingen blir eldre og ingen dør og alt sammen, alle ritualene, dirrer av en skremmende (og likevel grenseløs) lykke. Midt under denne skildringen nevner han en film hovedpersonene, familien, ser på: Alene hjemme 2. Ikke den første Alene hjemme-filmen, vel å merke – som ville ha vært komisk nok i seg selv, gitt romanens alvorlige grunntone – men annenrangsutgaven av en i beste fall middels film-franchise.

Det er en ubetydelig detalj, så klart, men jeg visste umiddelbart, idet jeg hadde lagt merke til den, at den var plassert der med vilje. Etter at jeg i fjor hadde intervjuet ham om boken, snakket vi om denne detaljen. Og jeg husker hvor høyt vi lo av den, etter hvert som vi gikk den – og andre lignende detaljer – etter i sømmene; hva vi klarte å trekke ut og få frem i lyset.Det er et typisk Sæterbakken-øyeblikk, typisk for hvordan jeg husker ham: dette fokuset på detaljene, eller kretsingen rundt dem, gleden over hvor mye noe bittelite, ja, tilsynelatende umerkelig, egentlig betyr, når man betrakter det på den rette måten.

Jeg har ikke orket å gjenlese så mange av bøkene ennå. Men jeg har bladd i ett og annet essay, blant annet den nevnte Flamme-singelen Ja. Nei. Ja. Og nederst på en av sidene, nederst til høyre i oppslaget, står en setning helt alene, svarte ord omgitt av hvitt. En slags løsrevet flik av noe gammelt, kanskje, eller et sitat fra en av forfatterne han beundret.
Eller kanskje er formuleringen hans egen. Jeg vet ikke. Men jeg vet at setningen nesten ikke er en setning, at den er ufullstendig. Sånn sett minner den mer om en stein på høyfjellet eller en skulptur i en park, enn en vanlig meningsytring. Misantropen som elsket mennesker, står det.

John Erik Riley er forfatter og forlegger.