– Ingenting er hellig!

<b>Utfordrer kritikerne:</B> Litteraturkritiker Tor Eystein Øverås synes redaksjonene burde våge å utfordre sine egne husguder, lese dem på nytt og se om de står seg.
Utfordrer kritikerne: Litteraturkritiker Tor Eystein Øverås synes redaksjonene burde våge å utfordre sine egne husguder, lese dem på nytt og se om de står seg.

Tor Eystein Øverås om stormannsgale oversettere,
lammende kritisk enighet, feilslått dyrking av litterære stemmer og misforstått respekt for holocaustbøker.

Fakta

Tor Eystein Øverås Litteraturviter og forfatter, født 1968. Har skrevet romanene Tittelløs og Fortelleren, reiseboken Til (Havmannprisen 2005) og kritikksamlingen Livet! Litteraturen!. Årets litteraturkritiker i 2010. Aktuell med essaysamlingen I dette landskap.

«Jeg synes oversetterne er blitt litt stormannsgale.»

– Din nye bok heter I dette landskap. Hvordan ser du selv landskapsideen utfolde seg for deg og i boken?

– Tittelen stammer fra et essay Vagant i sin tid ba meg skrive om å plukke molter. Der reflekterer jeg over hvordan jeg tretti år gammel begynner å innse hvor sterke spor barndomslandskapet har satt i meg. Men også at dette nordlige landskapet følger breddegraden, ikke nasjonsgrensene, og at mine erfaringer slik har mer til felles med en fyr fra Skellefteå enn med en fra Toten. Det ble utgangspunktet for en reisebok jeg skrev fra en reise rundt Østersjøen: forsøke å forstå mitt eget landskap gjennom å kontrastere det mot nabolandskapene.

– Du hevder at det er bra å krangle om litteratur. Hvordan er en god litterær krangel?

– Når jeg merker at en bok blir mottatt med nærmest unison hyllest eller slakt, så blir jeg kontrær nesten på refleks. Jeg synes det er lammende med enighet om hva som er litterær kvalitet. Og jeg synes kritikere i større grad burde våge å utfordre bøker. Sannheten er at nitti prosent av det vi skriver er glemt om tre og et halvt år. Det skulle man ikke tro når man leser anmeldelser av nye romaner. Jeg synes også tidsskriftredaksjonene burde våge å utfordre sine egne husguder, lese dem på nytt og se om de står seg. Veldig mye av det litterære livet handler ikke om litteratur, men om nettverk. I nettverk er det vanskelig å utfordre det man er enige om, for da rakner jo nettverket. I en god litterær krangel er ingenting hellig. Ingenting!

– Vårt forhold til Hamsun handler mer om hans livshistorie enn hans tekster, mener du, men selv skriver du om absolutt ikke å svinge mot Hamarøy og hans biografiske spor. Hvorfor?

– Dette tror jeg er veldig typisk, uansett hvor du vokser opp. Du ser ikke det du har rundt deg. Jeg går på museer hvor jeg enn reiser, men jeg har ennå ikke vært på Nordland Fylkesmuseum. Jeg vokste opp i et landskap en norsk nobelprisvinner på mange måter hadde skapt. Men var jeg interessert i Hamsun? Jeg var mye mer interessert i amerikansk litteratur, i hva som foregikk på den andre siden av Atlanterhavet. Jeg ville ut, bort. Hamsun skrev om det jeg allerede kjente. Hvorfor skulle jeg lese om det?

– Du skriver at det med et startsted i amerikansk litteratur blir vanskelig å komme helt over til Solstad, som da kan virke provinsiell og liten, mens Askildsen umiddelbart er en gjenkjennelig forfatter. Kan du utdype dette?

– Jeg kom til Solstad til slutt, men det tok sin tid. Når du er 16 år og leser Hemingway og disse typene, denne rene litteraturen med det tidløse uttrykket, og får et «bilde» av hva som er god litteratur, skal det litt til å se kvaliteten ved et så avgrenset univers som Gymnaslærer Pedersens. Som lesende gymnasiaster, som skulle bli forfattere og erobre verden, syntes vi norsk samtidslitteratur var bokklubbaktig, ikke universell nok. Larvik og byens lokale AKP-avdeling, det var jo bare ikke stedet for verdenslitteratur. Men vi leste lettere norske samtidsforfattere enn Solstad, som Saabye Christensen og Ambjørnsen, så det var nok mer vår orientering det var noe galt med. Askildsens noveller lignet imidlertid på den rene tidløse amerikanske litteraturen som var vår inngang til litteraturen. Askildsens noveller lignet rett og slett på litteratur. Askildsen tok vi med en gang. Jeg hørte forresten Askildsen lese for første gang i Tromsø for et par år siden. Det overrasket meg hvor godt tekstene hans fortsatt står seg, hvor sterke de er.

– Også holocaustlitteratur kan bli for lang, skriver du i din anmeldelse av Steve Sem-Sandbergs ellers sterkt roste bok De fattige i Lodz. Mener du at det er tabu å si det, og hvorfor?

– Ja, det er i alle fall ikke lett, fordi mye av tenkningen bak det å holde minnet og kunnskapen om holocaust levende, er å få oppvoksende generasjoner til å forstå hva som skjedde, og hindre at det skjer igjen. Alt som holder minnet om holocaust levende blir viktig. Det er et syn jeg ikke deler. Jeg mener man må diskutere kunstneriske fremstillinger av historiske begivenheter som det de er, nemlig kunstneriske fremstillinger. Hvordan kan man fremstille noe så grenseoverskridende som holocaust? Har vi et språk til det, bilder til det? Det er spørsmålet. Jeg mener anmeldere ofte viker fra å diskutere selve fremstillingen, fordi emnet, holocaust, er så viktig, at det i seg selv gjør boken viktig.

– Du opplever anmelderes forsøk på å si noe om oversettelser som lite meningsfylt og vil selv ikke kommentere oversettelser?

– Jeg ble invitert av Norsk Oversetterforening til å holde et foredrag om å kritisere oversettelser, sett fra et kritikerperspektiv. Aldri har jeg fått så mye kjeft etter et foredrag. Jeg sto skolerett i en halvtime. Jeg forstår at oversetterne er såre, at de føler seg oversett. Men jeg forsøkte å vise hvor krevende det er å kritisere oversettelser, dilemmaene kritikeren står i. Du er pålagt en rekke begrensninger: Null forståelse for dette. Jeg hadde gjennom tre år skrevet grundig og samvittighetsfullt om oversatt litteratur i Norge, introdusert bøkene norske oversettere oversetter: Null forståelse for dette. Bare fokus på at oversetterne ikke får oppmerksomhet for selve oversettelsen. Oversetterne er ikke lenger fornøyde med å være formidlere, slik kritikerne er, de vil være kunstnere. Jeg synes de er blitt litt stormannsgale.

– Du stiller deg tvilende til en svært vanlig linje i norsk kritikk, som er å snakke om forfatterens «stemme». Hva skyldes det?

– Jeg tror at hvis du virkelig har et kunstnerisk prosjekt, så vil det som holder dette prosjektet sammen, kunne gjenkjennes på langt mer enn «stemmen» din. Hvis du har et prosjekt, går det mye dypere enn «stemmen» du uttrykker det gjennom. Stemmen din kan veldig fort bli overflate, det er bare å sette på autopiloten, fra bok til bok. Gjenta deg selv i overmot. Det ser veldig litterært og bra ut på overflaten, godt språkarbeid, men hvis du går det nærmere etter i sømmene, så er det ikke nødvendigvis så mye der, intellektuelt og emosjonelt.