I år har jeg frivillig tråklet meg gjennom ungarske Péter Nádas’ 1400 sider lange romantrilogi Parallelle historier. Hvorfor? Fordi jeg hadde hørt et rykte om at det her fantes genuin litterær storhet. Nádas blir stadig nevnt som en av de mest aktuelle kandidatene til nobelprisen. Er det fortjent?
Hvis presise beskrivelser er et kvalitetskriterium, er Nádas god. Parallelle historier flommer nemlig over av detaljerte skildringer av steder, gjenstander og personer. Arkitektur og inventar blir meislet ut for leseren, personbeskrivelsene er svært inngående: Ansiktstrekk, klær, smykker og parfyme blir beskrevet, for ikke å snakke om kroppslige fenomener: sår, svette, safter og sekreter.
I utgangspunktet tok jeg meg i å tenke at tiden har løpt fra denne formen for langsom, utpenslende litteratur. Likevel slo det meg til stadighet mens jeg leste: Det er slik romaner bør være. Den jevne norske roman, ofte fortalt i pregløs referatform, gjerne psykologiserende og rik på dialoger, men med få spesifikke beskrivelser, kan til sammenligning betraktes som en rask skisse, en forstudie, til den romanen den kunne ha blitt.
Men er presise detaljbeskrivelser et kvalitetskriterium, eller bare noe kritikere henger seg opp i? Jeg vil ikke underslå at de statiske beskrivelsene gjør Parallelle historier til en tålmodighetsprøve av de sjeldne. Verket er utmattende, sågar kjedsommelig. Men som Arve Kleiva alias Gustav Haarnack skriver i Oidipus (2012): «All stor kunst har monotoni eller kjedsomhet som vesentlig trekk, og den angår alltid verkets form på en intim måte.»
Selv om jeg har strevd fælt med å komme gjennom Nádás’ verk, vil jeg ikke si at det har vært fruktesløst. Jeg oppfatter tross alt verket som stor kunst. Det skyldes selvsagt ikke bare detaljpresisjonen: Parallelle historier inviterer leseren til å gjøre noen dypdykk i Europas, særlig Ungarns, historie på 1900-tallet.
Til tross for stadige henvisninger til den sovjetiske beleiringen i 1956, og til den fascistiske pilkorsbevegelsens ugjerninger under andre verdenskrig, unngår forfatteren i regelen å referere historisk bakgrunnsinformasjon i langdrag. Den historiske konteksten blir ikke et lerret som spennes ut først, hvorpå de individuelle skikkelsene tegnes inn – det starter snarere med skikkelsene, hvorfra man blir ført ut til et utsnitt av relevant historisk informasjon.
Selv om de ikke skulle ønske å etterape hans intrikate grep for øvrig, vil mange forfattere av historiske romaner ha noe av lære av hvordan Nádas kombinerer bakgrunn og forgrunn. Det gjelder ikke minst Nádas’ norske forlegger Gabi Gleichmann, som i sin mye omtalte romandebut Udødelighetens elixir rasker sammen store begivenheter fra europeisk historie uten at leseren får noen smak av egenarten ved de ulike epokenes virkelighet.
Uansett har Nádas og Gleichmann til felles at de tar for seg vesentlige utsnitt av europeisk historie. Det meste av norsk litteratur har ingen slik ambisjon. I innledningen til Røff guide til samtidslitteraturen (2007) understreker likevel kritiker Marta Norheim at selv om det ikke finnes «så mange framtidige nobelprisvinnarar her», har alle bøkene hun omtaler i sin studie «ein eller annan kvalitet»: De er ofte gode nettopp fordi det er norske forfattere som er best til «å skrive bøker på norsk om oss som bur her, om det vi tenkjer og opplever, kort sagt: om det livet vi lever». Det lokale ved litteraturen fremheves som en av dens kvaliteter. En annen kvalitet kan være at litteraturen «tek ei tid eller eit fenomen i tida på kornet».
I sin bok Den ulne avantgarde (2011) later kritiker Susanne Christensen til å ville gå et steg videre: Litterær kvalitet oppstår ikke bare gjennom evnen til å fange særtrekk ved det lokale og ved samtiden – litteratur «gjør noe annet og mer enn å portrettere, den produserer også identitet». Slik Christensen ser det, har romansjangeren alltid vært et identitetslaboratorium: «det stedet hvor endringer i subjektiviteten – bl.a. forårsaket av diverse teknologiske endringer – først brøt gjennom». Slik polemiserer Christensen mot ideen om litteratur som rent uttrykk for tidsånden. I stedet setter hun opp et ideal som tilsier at litteraturen skal være med å definere oss – litteratur dreier seg ikke bare om å avbilde oss mennesker i vår samtid, men om å bygge vår fremtidige selvforståelse.
Susanne Christensen er en mer avantgardistisk kritiker enn Marta Norheim. Men Norheims bok om samtidslitteraturen vier også plass til en så ukonvensjonell forfatter som Thure Erik Lund.
Lunds fire romaner Grøftetildragelsesmysteriet (1999), Compromateria (2002), Elvestengfolket (2003) og Uranophilia (2005) omhandler den – etter alt å dømme – bare måtelig velintegrerte forsker-tekniker-forfatteren Tomas eller Thomas Olsen Myrbråten. Ifølge Marta Norheim blir forståelsen av identitet utfordret i disse romanene, som fortjener karakteristikken «store og sta» bedre enn de fleste.
Lunds romaner tematiserer blant annet hvordan begrepene som blir dannet for å erkjenne den moderne verden, på en grunnleggende måte er påvirket av teknologien som medierer dem – de er produkter av den moderne verden like mye som beskrivelser av den. Mens vi leser Lund får vi en viktig mistanke om at moderne nyord ofte er så løsrevne fra det vi kjenner, at avstanden til virkeligheten bare blir større og større jo flere ord som dannes for å fatte den. Jeg tar Lunds idé om «åndsmennesket» Myrbråten som et moderne råd: Ikke godta det nye fordi det er nytt.
Thure Erik Lund vil aldri få noen nobelpris. Hans romaner er ikke delikate kunstverk proppfulle av sirlige beskrivelser som Péter Nádas’ Parallelle historier. De er snarere hysteriske travestier, som parodierer alskens innfløkte forsøk på å forstå og beskrive vår samtid. Men der Nádas behersker den tradisjonelle sentraleuropeiske romankunsten i den grad at han både briljerer i sine beskrivelser, tøyer romansjangerens grenser og får sagt noe interessant om moderne europeisk historie, der gjør Thure Erik Lund noe som er relevant nettopp for norske lesere: Han forholder seg til norske språkformer, til dialektale uttrykk, intellektuelt jålespråk og byråkratiske floskler. Han er heilnorsk, men samtidig opptatt av spørsmål som angår hele verden, ikke minst hvordan språk og teknologi innvirker på vårt forhold til virkeligheten.
Lund er med andre ord både lokal og global og samtidsbevisst, samtidig som han er uforlignelig og uparafraserbar. Det gjør ham god.
Ikke minst er Lund en forfatter som lever opp til Susanne Christensens ideal om at litteraturen ikke bare bør speile virkeligheten, men bidra til å skape vår identitet. Ønsker du å vite hvor det moderne norske individet er på vei, så les Thure Erik Lund – hans bøker forteller deg hvem du er i ferd med å bli.
Espen Grønlie er fast kritiker i Morgenbladet.
Ingen kommentarer