Dagbøkenes dagbok

Et av de merkeligste dagbokprosjekter vi kjenner i Norden er samtidig et av de i konkret forstand aller tyngste. Om man overhodet klarer å slepe den hjem fra bokhandelen, sitter kjøperen av Strindbergs Ockulta Dagboken, i ny tekstkritisk praktutgave, med ikke mindre enn 7 kilo dagbok.

Den Ockulta Dagboken er det ultimate jeg-verk, der virkelig alle grenser for den «rene» teksten er brutt. Smått og stort står side om side: nedskrevne drømmer, hva han ser ut av vinduet, hva han egentlig tenkte da han var til lunsj med venner, dandert med avisutklipp, kalenderblader, blomster han har funnet, i en bok der hver minste tildragelse nedtegnes med tanke på at bruddstykkene sammen avtegner en større biografisk, for ikke å si kosmisk, sammenheng. Forfatteren tolker for eksempel gjerne sine egne føflekker – og finner stjernebildet Orion.

Gullmakeren. Strindberg begynte på dagboken i 1896, under en krise. Han fryktet, ikke ubegrunnet skulle det vise seg, «vansinnet». Hans opplevelse av at den ytre verden ikke samsvarte med den indre, at han ikke lenger kunne stole på sine egne sanser, skremte ham. Kunne han finne et system i «vansinnet» om han bare studerte seg selv nøye nok? Han begir seg ut på å notere ned alt. Intet måtte sensureres om han skulle komme til bunns i seg selv.

Samtidig har den «okkulte» dagboken også et annet og langt mindre lettgjenkjennelig siktemål. At han kalte dagboken «okkult» spiller rent konkret på at Strindberg også brukte den til å dokumentere hans mange forsøk i skjæringspunktet mellom kjemi og hva man må kunne kalle eksperimentell teologi, herunder alkymi. Selv mente han at han klarte å lage gull. At det påståtte gullet flaket seg og forvitret over tid var et mindre problem, mente han, og ga hobbyalkymisten råd: Det er bare å pusse det opp igjen.

Pantsatt. Bokens karakter av intim katalog over tanker og følelser gjorde Strindberg vettskremt for at den skulle falle i gale hender. Samtidig ønsket han jo at eventuelle okkulte oppdagelser skulle kunne bli meddelt verden. Men hvordan kunne hans åndelige testamente formidles når han hadde forbundet det så tett med de mest intime betroelser?

Tekstens doble karakter, dens vakling mellom å ville være private notater og ettermæle for andres lesning, kommer tydelig til syne på omslaget. Her finnes en rekke håndskrevne forordninger om hvem som skulle få manuset etter hans død, overstrøket i takt med at vennskap og uvennskap, og tanker om betydningen for ettertiden, skiftet. På omslaget står det «Denne Dagbok tillhör genom köpekontrakt av den 22a Oktober 1907 Förlaget Albert Bonnier; dock med rättighet för mig att igenlösa den för 2000 Kronor» – setninger som siden er strøket kraftfullt over.

Den gjeldstyngede Strindberg måtte nemlig skaffe penger, og forlegger Bonnier var svært interessert i forfatterens tilbud, da han i økonomisk desperasjon ville selge manuset for eventuell posthum publisering. Men Strindberg klarte å betale tilbake og fikk slik sin kjære dagbok tilbake.

Boken ble da også, i henhold til Strindbergs sist uttrykte ønske på tittelbladet – «Denna Dagbok får aldrig tryckas! Detta är min sista vilja! som måste uppfyllas!» – holdt i familien inntil femti år etter hans død, i 1962. Det er ikke første gang dagboken offentliggjøres (det skjedde i en faksimileutgave i 1977). Men det er den første utgaven der teksten også er gjengitt med trykt skrift og kommentarer, slik at den også er leselig for de som ikke mestrer Strindbergs svært så personlige håndskrift.

Den filologiske bragden denne utgaven er – to gigantiske bind og et kommentarbind, i et begrenset opplag – er gjennomført av Stockholms Universitet og Norstedts forlag, et ledd i en storstilt tekstkritisk utgivelse av Samlede verker. Utgaven er dessuten utstyrt med et instruktivt forord, som setter oss på sporet av noen forståelsesnøkler til den høyst eksentriske teksten.

Korrespondanser. Ser man historisk på det var nemlig koblingen mellom vitenskapelig sannhetssøken, psykologisk eksperiment, og interesse for spiritisme og en «okkult» åndeverden, langt mindre uvanlig i Strindbergs egen tid enn sett fra dagens perspektiv. Rundt århundreskiftet, tiden for de store vitenskapelige omveltningene, var ikke uvanlig, selv blant vitenskapsfolk, å mene at naturvitenskapen nok kunne få kunnskap om konkrete kategorier på materielt detalj-nivå – men at det likevel fantes andre krefter bak, åndelige sammenhenger som lå dypere enn det materielle. Selv forskere som Pierre og Marie Curie, kjent for å ha oppdaget radioaktiviteten, var interessert i spiritisme og svermet for Swedenborg, som også var Strindbergs filosofiske ledestjerne.

Men han hadde ikke vært Strindberg om han ikke hadde tatt det hele så mye lenger. Når absolutt alt tilleggs en bakenforliggende mening, blir selv lukt bærer av moral: «Ond lukt är ond vilja; god lukt god vilja!» som Strindberg skriver. Og lukten av selleri? Det er selvsagt lukten av kjønnsdrift, en lukt han stadig plages av:

Lukt av Selleri har forföljt mig ett par månader; allt smakar och luktar av Selleri. När jag drar av mig skjortan om kvällarna luktar den Selleri. Vad är det? Min kyskhet, mitt celibat?

Ideen om at det åndelig og materielle er to sider av samme sak fører også til noen overraskende politiske dommer. Når jordelivet ble sett som et overflateuttrykk for en bakenforliggende åndelig virkelighet, må all lidelse på jorden være utrykk for en åndelig sannhet. Ble man straffet på jorden, betydde det at englene hadde avslørt ens innerste vesen, mente Strindberg. Hva da med dem dem som tilsynelatende led uskyldig? Strindberg var, som mange i hans samtid, besatt av Dreyfuss-affæren. Men den franske jødens uskyld var kun tilsynelatende, mente Strindberg: «Jag har ända sedan 1894 trott Dreyfus vara skyldig og tror det än på dessa grunder: Ingen människa lider oskyldigt och D. måste ha skuld för att lida så gränslöst»

Telepatisk kjærlighet. Høydepunktet i dagboken er likevel det telepatiske forholdet Strindberg mente å ha med sin tredje kone, Harriet Bosse. Da Harriet forlot ham, og siden giftet seg med en annen, fortsatte Strindberg å beskrive et forhold til henne – nå telepatisk. Ifølge dagboken fortsatte deres forhold med nattlige møter, krangler og forsoning. Men selv et åndelig forhold er ikke unntatt det trivielle: Han forteller om hvordan han betalte Harriets regninger og fikk kvitteringene sendt til henne.

Strindberg skriver intenst på denne tiden. Klimaks nås den kvelden Harriet blir forlovet med en annen: «Hon förlovar sig med W., och på natten flyr hon till mig. Vi leva som nygifta». Han spør henne om hun vil ha barn med ham, for i neste øyeblikk å ønske henne vekk som en ond ånd, en incubus (kvinnelig demon) som overvelder ham seksuelt mot hans vilje: «Vansinne, urondska, hat, häxeri, en smak från helvetet, av mässing och lik». Selv Strindbergs sjalusi er larger than life.

Innimellom tillater han seg til og med litt moralsk storsinn: Kanskje er det galt av ham å ligge med en annen manns kone? Raust undrer han seg over om det ikke ville være riktig av ham å avslutte det telepatiske forholdet – av hensyn til Harriets ektemann.

Den utrøstelige Strindberg kjøper en pistol tre dager før Harriet gifter seg – men bruker den ikke. Etter denne krisen avsluttes dagboken noen uker senere, og Strindbergs sinn er igjen lukket for nysgjerrige blikk.    

Rasjonelt irrasjonelt. Dagboken er bevisst ustrukturert, med stadige hopp fra tema til tema: innfall, ikke etterpåklok refleksjon er dens styrende prisipp. Forfatteren ville vekk fra alle stengsler. Ikke bare rasjonalitetens, men også de dikteriske formenes. Helst ville han bli vitenskapsmann, skrev han til forfatteren og vennen Ola Hansson, diktningen var falske ornamenter som kjedet ham.

Samtidig er det interessant at de 12 årene dagboken strekker seg over samtidig ser skapelsen av en rekke av Strindbergs sentrale verk: Inferno, Till Damaskus, Ett drömspel, Dødsdansen. Det minner ikke så lite om hvordan Olav H. Hauges dagbøker avtegner de psykiske kriser og sammenbrudd dikteren hadde – samtidig som poeten offentlig publiserte de mest fint tilskårne dikt, skapt i brytningspunktet mellom krisen og tilbakevendingen. Å lese Strindbergs dagbøker opp mot de litterære tekstene han samtidig skrev føles som en reise i menneskesinnet, der det blir tydelig at rasjonalitet og irrasjonalitet, form og formløshet, glohet følelsesdyrking og et kjølig intellekt kan eksistere side om side.

Biografens drøm. Forholdet mellom liv og diktning blir også belyst i en ny biografi på engelsk, av Sue Prideaux. Hun har et takknemlig materiale, for Strindberg er en av de forfatterne som synes å ha levd livet med tanke på biografien. Knapt en måned, en uke, går uten et opprivende brudd, et plutselig uvennskap, en overraskende tildragelse. Der man med Ibsen må være glad for den sjeldne anekdote om at han var litt mutt på fest, er Strindberg-biografens problem heller å luke i villniset av historier. Prideaux har valgt å dykke særlig ned i episoder forut for skrivningen av Fröken Julie. Hun får frem nye nyanser i historien om hvordan en deklassert godseierinne og hennes hemmelige halvbror – som Strindberg var leieboer hos – på langt fra rettlinjet vis blir inspirasjon for frøken Julie og tjeneren Jean i Strindbergs mest berømte drama.

At det samtidig kommer en fotografisk biografi over Strindberg er bare rimelig. Med sin interesse både for ny teknologi og for selvfremstilling var Strindberg tidlig ute med å eksperimentere med fotografiet. Han tok eksperimentelle foto av landskap og byrom, der teknikker som dobbelteksponering skulle bidra til å vise frem tilværelsens «doble» karakter. Og han tok en rekke bilder av seg selv, der han eksperimenterer med å avbilde seg selv i ønskede positurer: som kunstner og familiemann. Blant annet tar han et bilde av seg selv iscenesatt sovende ved sitt skrivebord – etter skriving eller rus? Boken Strindbergs världar gir et fotografisk portrett av Strindberg selv, menneskene han møtte, stedene han bodde, og er en kilde til en annen form for kunnskap enn den man får i ren tekst.

Kvalmen ved litteraturen. I gjentakende perioder mens han skriver dagboken opplever Strindberg en krise overfor litteraturen, han vil heller skrive vitenskap enn tilføre verden enda flere fiksjoner. «Skönlitteraturen äcklar mig», sa Strindberg, ikke ulikt hvordan Karl Ove Knausgård i Min kamp beskriver sin kvalme ved fiksjonen. En slik dynamikk der forakten for fiksjonen avføder nye skrivemåter – men også nye fiksjoner – er virksom også hos Strindberg. Det finnes absolutt berøringspunkter mellom dagboken som eksperimentell arena for det moderne gjennombruddets menn og dagens jeg-skildrende litteratur.

Strindbergs Ockulta Dagboken er likevel langt villere, mer innfallspreget – og samtidig mer hermetisk snakkende med seg selv – enn de aller fleste utgitte dagbøker. De selvbiografiske fargede bøkene Strindberg utga i sin levetid – Inferno, Tjänstkvinnans son, En dåres försvarstal – har slik sett langt mer til felles med dagens eksperimenter med dagbok som roman enn disse notatene. Den helt urene tekst, den som tar ideen om å skrive alt subjektivt og impulsivt uten tanke på leseren helt på alvor, nærmer seg også nemlig fort det uleselige. Den kan kun dekodes gjennom et stort – for eksempel et 7 kilo tungt – apparat av fortolkningsvilje, skrifttyding og historisk kompetanse.