Fremtidens kanon i dag

Det er ikke lett å forholde seg til det idealet om «performativ kritikk» som dansk-norske Susanne Christensen fremhever i boken Den ulne avantgarde. Kritiske tekster fra 00-tallet, et utvalg av hennes artikler og anmeldelser. Jeg mener, det kan godt være at kritikk ikke bør «påtvinge verket noe», men i stedet «åpne seg for det». Kanskje bør «subjektive impulser» bli hørt og ikke undertrykkes på autoritært vis. Kanskje gir det faktisk mening å kalle en slik praksis «performativ», selv om det innebærer en noe vag bruk av et akademisk moteord.
Men dette har fint lite å gjøre med Susanne Christensens kritikergjerning i Klassekampen og i skandinavisk undergrunnssammenheng. Leser man Den ulne avantgarde fra perm til perm, tenker man ikke at her lar Susanne seg penetrere av mesterverker. Tvert imot leser hun alltid ut fra et prinsipielt perspektiv, der spørsmål om kjønn og kjønnsroller er viktige. Hun nøler ikke med å stille tekstene til ansvar på måter de slett ikke legger opp til selv.
Og så sporer hun ofte av fra tema, rett som det er ved hjelp av små drypp fra sitt eget liv. Men her må man som leser være våken. Når Christensen i en anmeldelse av Stig Larsson (Stig uten «e», altså ikke den platte svenske krimkongen, men den gode svenske dikteren) plutselig skriver om sin egen menstruasjon, er det ikke for å være autentisk. Snarerer er det for å kaste nytt og sært lys over et forfatterskap som dyrkes hemningsløst av unge mannlige forfatterspirer. På samme måte er beskrivelser av plutselig gråt ment å kaste nytt lys over danske Mette Moestrups diktsamling Kingsize.
Slike «biofaktiske omstendigheter», som hun kaller dem, blir i tekstene porsjonert ut med kontrollert presisjon. De fungerer ikke som uttrykk for ærlighet. De er retoriske effekter. Du må bare ikke tro det er mennesket Susanne Christensen du får vite noe om her.

Lang holdbarhet. Alt dette kan høres ut som kritikk, men er ment som det motsatte. Tekstene i Den ulne avantgarde - som i tillegg til kjønnsforskning særlig tematiserer det siste tiårets nordiske litteratur og amerikansk musikk - viser at Susanne Christensen for øyeblikket er blant Skandinavias mest markante og velskrivende kritikere. For om tanken er stålsatt, er den også smidig; det samme er språket og oppbyggingen av tekstene. Anmeldelsene hun har skrevet for avisformatet, holder seg fremdeles, flere år senere. Det er litt av en prestasjon.
Som den kanskje eneste kritikeren i sin generasjon er hun like vel bevandret i dansk, svensk og norsk litteratur. Særlig godt kjenner hun til - og skriver om -den fellesnordiske litteraturscenen som har vokst frem gjennom internett, småforlag og alternative litteraturfestivaler de siste 10-15 årene. Her er forfattere som Claus Beck-Nielsen, Mette Moestrup, Johan Jönson og Ulf Karl Olov Nilsson viktigere enn Kerstin Ekman og Dag Solstad. Tidsskrifter som OEI og Vagant er viktigere enn Politiken og Morgenbladet.
Er Den ulne avantgarde dermed rapporter fra en selvtilfreds subkultur? Det er vel heller sånn at Susanne Christensen skriver om fremtidens kanon og ikke nåtidens. Dette er varige verker - noe kritikken hennes viser oss. Og her kommer viljen hennes til å lese ideologisk virkelig til sin rett: Blant mye annet gjør boken det klart at den såkalt «smale» litteraturen handler om langt mer enn seg selv.

Indie-helter. Men Susanne Christensen vil på sett og vis poengtere noe annet enn hva bøkene handler om. Utover kjønnsspørsmål er den røde tråden i samlingen nemlig hyllesten til undergrunnens do it yourself-kultur. Denne tråden binder sammen Susanne Christensens tekster om skandinavisk lyrikk, science-fiction-fanziner, riot grrl-bevegelsen fra USA og indie-heltene Pavement.
Som uttrykk ligger disse langt fra hverandre, men i Den ulne avantgarde er det viktigste ved undergrunnen ikke dens mangfold av stilarter: Det er dens funksjon som en politisk utopi i miniatyr. For Susanne Christensen betegner «undergrunn» en kulturell logikk der grensene mellom produsent og konsument kollapser, og der nye muligheter dukker frem. Her rives hver enkelt av oss ut av det passive kulturforbruket og blir i stedet deltagere i en «mumlende samtale», et uttrykk Christensen vender tilbake til flere ganger.
«Mumlende» fordi den ikke høres i den etablerte offentligheten, og «samtale» fordi man ikke bare lytter, men selv tar til orde. Like fullt er det noe rosenrødt over et slikt bilde. For opportunisme og skulderklapp er også en del av undergrunnens logikk. Det samme er de praktiske detaljenes drepende nødvendighet; lager du fanzine, hører det med å slikke frimerker.

Høy og lav. Og ellers? I et noe panegyrisk etterord - det er litt i overkant med både for- og etterord i en slik bok - skriver Vagant-redaktør Audun Lindholm om Susanne Christensens evne til å zappe mellom høy- og lavkultur. Men akkurat som støyrock og postpunk ikke er folkelig, har heller ikke Christensens kritikk noe folkelig ved seg. Hun skriver som medlem av en ny elite hvis fremste kjennetegn er kulturelt overskudd og økonomisk underskudd. I tillegg til å være ideologisk og retorisk er hun også elitær. Heller ikke dét er ment som kritikk.

Tue Andersen Nexø er kritiker i Information. Anmeldelsen er oversatt fra dansk av Cato Fossum.