Du vide verden

Er det selve verdensborgeren vi har foran oss? Grå manke, røkejakke, gjenstridig vinterforkjølelse, rastløst flakkende mellom skrivebordet, lenestolen, bokhyllen: Innen Peter Kemp entrer et senegalesisk konferansepodium om 48 timer, skal han etter planen ha ferdigstilt og avsendt en større rapport til det danske utenriksministeriet. For en sann kosmopolitt, noterer vi, står globale forpliktelser ingenlunde i motsetning til nasjonale – langt mindre de ganske lokale, som det å furnere sine gjester med nytrukket kaffe og konfektsjokolade.
– Jeg har faktisk fødselsdag i dag. Men her blir det ikke tid til mye feiring, smiler Kemp skjevt.
Vi er ankommet gaveløse, til gjengjeld med blokken full av spørsmål angjeldende boken Verdensborgeren som pædagogisk ideal. Bursdagsstemningen er forresten spolert uansett: I dag morges la statsråd Brian Mikkelsen frem sin kulturkanon, inneholdende 96 "uomgjengelige" danske kunstverker i syv sjangrer – ifølge Kemp et tiltak som reaktualiserer Jeppe Aakjærs gamle nidvise om den danske folkesjel: "Du pusling-land, som hygger dig i smug, mens hele verden brænder om din vugge …"
– Kanon-prosjektet er en del av regjeringens ideologiske felttog. Man tenker seg folkeskolens formål som oppdragelse i danske verdier, sier Kemp.
– Det viktigste er visst å gjøre elevene til gode små dansker – så kan resten komme senere. Etter mitt syn er dette helt bakvendt: Elevene bør først og fremst utdannes til å bli verdensborgere. Når skolen er så vidt lukket og nasjonalistisk, er det ikke det minste underlig at Dansk Folkeparti raser oppover på meningsmålingene.

Drømmerier. Kanondebatten skal vi vende tilbake til. Men først må Kemp forklare oss hva han mener med "verdensborger": Det klinger da håpløst nittitallsk? Ønsker han seg ganske enkelt mer verdensmusikk, afrikansk stammedans og sursøt saus i småskolen, eller er han en av disse elitistene som gjerne vil innsette en verdensregjering til erstatning for de folkevalgte nasjonalforsamlinger?
Kemps utgangspunkt – som professor ved det nyoppstartede Pædagogisk Universitet i København, høsten 2000 – var et ønske om å formulere en pedagogisk filosofi for det 21. århundre. Han lot seg inspirere av et sitat fra Immanuel Kants Om pedagogikk (1803): "Foreldre sørger for huset, fyrstene for staten. Ingen av dem har som overordnet mål det som er best for verden … Utkastet til en oppdragelsesplan må imidlertid gjøres kosmopolitisk."
– Jeg trodde ideen min var original. Det viste seg snart å være en feiltagelse: På 1990-tallet ble verdensborger-idealet tematisert av både Martha Nussbaum, Jürgen Habermas, Jacques Derrida og Ulrich Beck, ler Kemp.
– Når kosmopolitismen plutselig er kommet på agendaen igjen, skyldes det selvsagt Murens fall: Så lenge verden var delt mellom øst og vest, kunne vi vanskelig tenke globalt. Dessuten er dagens politiske utfordringer knyttet nettopp til globaliseringen – casino-økonomien, kulturkampen, miljøkrisen.
– Men Kants begrep om verdensborgeren er ikke særlig … håndfast?
– Nei, det er en historisk abstraksjon. Derfor kom ideen hurtig i miskreditt. Omkring år 1800 begynte man å betrakte nasjonalstaten som det politiske livs bærende enhet, og forestillingen om verdensborgerskap ble stemplet som romantisk drømmeri. Fortsettelsen kjenner vi: Vi fikk nasjonalismen, fascismen, nazismen. Kommunismen er for så vidt kosmopolitisk – problemet er at kommunistene bare tillater én bestemt verdensborgeridentitet.

Mimesis. Den første kosmopolitt var etter sigende filosofen Diogenes (412–323 f. Kr.), som stolt proklamerte: "Jeg er en verdensborger." Diogenes levde sitt liv i en tønne, og når han betegnet seg som cosmopolites, var det for å frigjøre seg fra alle materielle og sosiale bånd. Senere kan man gjenfinne ideen hos Aleksander den store, Cicero, Marcus Aurelius, Augustin, Thomas Aquinas og Dante – før den altså "moderniseres" av opplysningsfilosofen Kant.
– Jeg er opptatt av Aristoteles' begrep om mimesis, den skapende etterligning: Mimesis inngår i all dannelse og utdannelse. Det handler ikke om å "gjenta", men å "gjenskape" – og det er akkurat dét jeg forsøker i denne boken. Jeg griper fatt i en gammel idé, og bringer den à jour med vår samtid, forklarer Kemp.
– Samtidig vil jeg understreke at kosmopolitismen er en filosofi mer enn en bestemt politikk. Den er en horisont for hele det politiske liv.
– Begrepet lukter stadig av idealisme?
– Jo visst, men som Kant selv påpeker: "Et utkast til teori om oppdragelsen rommer et herlig ideal, og det gjør ikke noe at vi ikke straks er i stand til å realisere det." Kosmopolitismen er ikke et valgløfte. Det finnes mange grunner til å være pessimistisk på dens vegne; det er bare ikke særlig fruktbart.
Men har kosmopolitismen overhodet noen tenkelige politiske konsekvenser? Kant ivret for en verdensborgerrett – en internasjonal rett som ikke bare regulerte forholdet mellom stater, liksom folkeretten, men også mellom stater og enkeltpersoner.
– Kort sagt kan vi begrunne vår rettsorden på to måter: Vi kan følge Thomas Hobbes' resonnement i Leviathan, hvor verden er en "alles krig mot alle", og menneskene avgir frihet i frykt for hverandre – og for døden. Eller vi kan tenke som Kant: Mennesker ønsker faktisk å leve fredelig sammen, fordi fellesskapet er en berikelse. I så fall nærmer vi oss allerede en idé om verdensborgerretten, sier Kemp.

Patriotisme. På dette punkt synes professoren å ha samfunnsutviklingen på sin side. FN har i hele etterkrigstiden ønsket seg en permanent instans som kunne stille krigsforbrytere for retten, og sommeren 2002 ble omsider Den internasjonale straffedomstolen (ICC) formelt stiftet – riktignok uten tilslutning fra betydningsfulle land som Kina, India og USA.
– Det pleier å være slik med amerikanerne: De er med på å bygge opp institusjonene, deretter springer de sin vei. Vi så det samme da Folkeforbundet ble opprettet i 1918. Ideen kom fra president Woodrow Wilson, men USA valgte å stå utenfor, påpeker Kemp.
– Uansett: Vi ser en utvikling hvor individet styrkes juridisk, og det er gledelig. Dessverre finnes det tegn på at individet svekkes politisk – jeg tenker på innskrenkningen av sivile rettigheter i kjølvannet av "krigen mot terror". Sett fra USAs ståsted er det visst bedre å fange for mange terrorister enn for få.
Men disse hullene i den internasjonale rettsorden – skal de altså bøtes med en verdensregjering? Nei, svarer Kemp: Målet må snarere være å flette et "nettverk av transnasjonale institusjoner".
– Vi må klare å overskride motsetningen mellom det nasjonale og det globale. Verdensborgerskapet er i realiteten et dobbelt borgerskap: Som den tyske filosofen Johann Gottlieb Fichte (1762– 1814) påpekte, må "kosmopolitismen bli patriotisme". Folk kan ikke bidra til verdensborgerskapet med mindre de tror på verdien av sin egen kultur. Det er ikke enten-eller, men både-og.
– Men motsetningen er reell: En dansk bonde har ikke nødvendigvis de samme interesser som WTO?
– Det er bestandig enklere å fokusere på motsetninger enn på løsninger. Men jo, forholdet er konfliktfylt. Derfor må vi skape institusjoner hvor ulike aktører – for eksempel den lille danske bonden – kan komme til orde og finne sin plass innenfor verdenshandelen.
– Du er selverklært føderalist. Hvordan ser du på EUs proteksjonisme utad?
– Den er høyst betenkelig. Liksom nasjoner kan isolere seg, kan regioner det også. Men dette svekker ikke mitt poeng: For å kunne kritisere denne utviklingen, må du ha et kosmopolitisk blikk.

Sort skole. Kemp er altså ingen motstander av nasjonalstaten som sådan. Derfor ser han kanskje noe positivt i den danske regjeringens "kulturkanon"?
– Nei, jeg gjør egentlig ikke det. Den er feilslått også rent pedagogisk: Man glemmer lærernes engasjement. En lærer må like det hun skal undervise elevene i, sier Kemp.
– Å formulere en kanon – eller en verditavle – er greit. Men det blir feil å tvinge lærere og elever til å forholde seg til bestemte verker. Her har vi en parallell i den danske mottagelsen av Luthers katekisme: Fordi katekismen ble pisket inn i elvene, møtte den etter hvert et voldsomt hat. Dermed fikk vi grundtvigianismen og oppgjøret med den såkalte "sorte skole".
– Men som du selv sier: Verdensborgerskapet forutsetter at man er trygg på sitt eget?
– Jo, selvsagt må den danske skolen legge vekt på dansk kultur. Men denne undervisningen må fra begynnelsen av settes i et kosmopolitisk perspektiv. Og vi kan uansett ikke vende tilbake til puggeskolen – det vil bare virke mot sin hensikt.
– Du skriver mye om utdanningssystemets politiske betydning. Men bør skolen være en politisk oppdrager?
– Det er ikke et spørsmål om hva skolen "bør" være. Skolen er allerede en politisk oppdrager – uansett hva vi måtte mene om saken. Utfordringen er å finne en rimelig balanse, slik at den ikke blir ensrettende.

AKTUELL BOK
Peter Kemp:
Verdensborgeren som pædagogisk ideal
310 sider. Hans Reitzels Forlag. 2005