Jenny Hval
Innocence is Kinky
Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden
Jo, jeg innrømmer at jeg er litt svak for noen av de mer ekstatiske toppene i produksjonen til Jenny Hval, særlig når det kommer til musikken. Men det skal litt til å følge med i denne eruptive bevegelsen, der bøker avløser plater, og her er altså utstillingen. En lydinstallasjon. Et eller annet sted utgår det visstnok fra Dreyers filmhistorisk avgjørende epos The Passion of Jeanne d’Arc fra 1928 – husket for sin notoriske bruk av nærbilder. Men jeg må jo også innrømme at det er noe med tittelen. Samtidlig som det er årets tittel, så langt, minner den meg også på noe jeg ikke helt får tak i.
Bill Uminati
Inn fra Gata
Galleri Cornucopia Oslo
Så har det altså skjedd igjen. Jeg har aldri hørt om verken kunstneren eller galleriet tidligere, men det ser ut til å være verdt å sjekke dette ut. Maleriet er sitrende på omtrent samme assosiative måte som David Salle pleide å få til i en annen tid, men Bill Uminati (ok, det må være et pseudonym) ser ut til å utgå fra den nervepressende enden av street art heller enn den forlengst aksepterte popkunsten. Det er maleri, dette, men det er litt som om Andy Warhols bilder var blitt malt av Willem de Koonig, med en politisk agenda et sted der under fargen. Veldig spesielt. Det aner meg også at pseudonymet ikke er tilfeldig valgt heller.
Diverse kunstnere
Stretching the Mind
Drammen Kunstforening
Det høres kanskje ikke veldig sexy ut, men på papiret ser det ut til å være en virkelig kose-utstilling. Christer Karlstad, Vanna Bowles, Kjell Erik Killi-Olsen og en hel drøss til, som har det til felles at de opererer innenfor noe vi kan kalle oppgradert surrealisme, eller hverdagslig sabotasje, eller marerittets hevntokt over den våkne tilstand. Men det er jo også sånn at det jeg tenker på som «kos» ikke nødvendigvis har den samme resonansen hos folk flest. Disse folkene her klarer jo å prestere ganske uhyggelige ting til tider. Og det er jo da jeg koser meg som mest.
Ingen kommentarer