Onsdag 1. desember holdt Mohammad Usman Rana foredraget «Hvorfor brenner det i islams hus?» for Det Norske Videnskaps-Akademi.
– I foredraget ditt til Videnskapsakademiet nå på onsdag sa du at det foregår en krig innad i islam, mellom ekstremistene og det du kaller mainstream islam? Hvordan definerer du mainstream?
– Jeg definerer det som tolkningsbasert sunni- og sjiaislam, som bestandig har tatt avstand fra ekstremisme, vilkårlige drap og hat mot det etablerte samfunnet. Det er det majoriteten av verdens muslimer tilhører og har tilhørt gjennom historien.
– Hva mener du med tolkningsbasert?
– At det er rike tolkningstradisjoner som ligger til grunn, at det ikke er en bokstavtro og puritansk tilnærming til de religiøse tekstene, og at man har et prinsipp om at hele teksten må sees i sammenheng med tid og sted.
– En tenker ofte at islamske terrororganisasjoner som IS er bygget på en konservativ tolkning av religionen. Men du mener det er helt feil og at de ikke har noe med konservativ islam å gjøre. Hva mener du med det?
– Ekstremistiske organisasjoner som Isil bryter med etablert sunni- og sjiaislam og er derfor ikke konservative, men heller reformistiske. Jeg tror det er veldig relevant i den tiden vi lever i at mainstream islam tar tilbake islamsk konservatisme, og med det mener jeg den islam som gjennom 1400 år har utviklet tolkningstradisjoner og prinsipper. Men ekstremistene, med sine puritanske lesninger, har opponert mot denne konservative tradisjonen. De har forsøkt å reformere islam, ved å gå tilbake til kildene og ikke kontekstualisere tekstene. Dette er viktig å vite akademisk, men også for å vinne kampen mot de ekstreme. For de lokker til seg intetanende muslimer og sier de representerer sann islam. De forsøker å bekjempe det som har kjennetegnet religionen i over tusen år, nemlig en rik tolkningstradisjon, teologiske uenigheter og blanding mellom idealisme og pragmatisme.
– Det sies jo ofte at islam trenger en reformasjon. Men du sier reformasjonen er en del av problemet?
– Ja, en av de mektigste islamske tenkerne i Vesten, Hamza Yusuf, uttalte nylig på tv-kanalen Al Jazeera at Isil og andre ekstremismer er frukten av reformbevegelsen. De sier at man må gå til de hellige kilder, les selv og tolk selv. Dermed har de brutt med tradisjonen som har kontekstualisert skriftene, og har endt opp med en mye mer puritansk lesning som også åpner døren til voldelig ekstremisme.
– Hva er det som har gjort det islamske puritanske reformasjonsopprøret så annerledes fra for eksempel det kristne?
– Det var jo ekstreme protestanter også. Det var religionskriger i Europa, blant annet ble mange katolikker drept. Og det var store kontroverser rundt Martin Luther. Reformasjonen gikk ikke helt knirkefritt i Europa, det blir det virkelig ikke riktig å si.
Definisjonsmakt. – Du kobler ekstremismen i moderne islamsk terror til wahabismen, en puritansk bevegele som vokste frem på 1700-tallet. Kan du forklare hvordan det henger sammen?
– Det er veldig tydelig at det som skjedde på 1700-tallet, brøt med mainstream islam og islamsk konservatisme. Mange vanlige sunni- og sjiamuslimer ble slaktet i Midtøsten og sett på som avgudsdyrkere av de puritanske. I tillegg allierte denne gruppen seg med Saud-familien og fikk indirekte politisk makt.
– Denne misforståelsen, hvor man blander konservativ islam og puritansk ekstrem islam, er farlig, sier du. Hvorfor det?
– Når vi aksepterer at det er ekstremistene som innehar sann eller tradisjonell islam så har vi en veldig stor utfordring i kampen om muslimenes hjerter og sinn. Så det er viktig at vanlige muslimer – som representerer lange tolkningstradisjoner, som representerer konservativ islam – må ta tilbake definisjonsmakten over religionen. Det kan ikke være de mest ekstreme som definerer hva som er rett islam.
– Hva er det som definerer det, da?
– Det er det jeg har vært inne på med de lange tolkningstradisjonene. Konservativ islam har utkrystallisert seg til å bli flere forskjellige teologiske skoler. Man har ulike skoler innenfor sjia og sunni hvor man aksepterer gjensidig uenighet. Men det vil ikke de puritanske akseptere, de mener det bare finnes en islam uavhengig av tid og sted.
Som alkoholisme. – I foredraget ditt sammenligner du mange muslimers forhold til terror med alkoholisme: Du sier at det er en «halvkollektiv fornektelse» blant muslimer av at terrorisme er et problem. Som med alkoholisme må man akseptere sykdommen for å kunne løse den.
– Det har tatt noe tid før man har erkjent at man har en utfordring med ekstremisme i egne rekker, og at man tidligere ikke i sterk nok grad har tatt på alvor de teologiske begrunnelsene terroristen gir for sine handlinger. Nå har det vært en del game changere som skynder frem utviklingen på mainstream islams side med å ta et intellektuelt oppgjør med ekstreme krefter.
– Hva da?
Det er mange muslimer som ikke vil politisere sin religion, som har et verdimessig fellesskap med for eksempel verdikonservativ kristendom.
– Det har vært langt flere terrorangrep på muslimer, og langt flere terrorangrep i Vesten som man ikke bare kan forklare med utilpasse enkeltpersoner i storsamfunnet. Det kan de selvsagt også være, men vi ser at islamske lærde fra mainstream islam nå tar mer på alvor ekstremistenes teologiske argumenter og opponerer mot dem. Det har betydd at det har kommet en innsats mot Isil blant muslimer, blant annet boken til Shaykh Muhammad al-Yaqoubi Refuting ISIS og en erklæring mot Isil forfattet av over hundre sunni-islamske lærde.
– Så du er optimistisk på at det kan komme en tydelig motreaksjon fra islam selv?
– Ja, den har alt kommet, og den vil bli sterkere. Men det er mange andre kilder til ekstremismen, ikke bare teologiske. Det er politiske og historiske utfordringer som også må håndteres.
– Du setter opp et tydelig skille mellom konservativt islam og den islamske teologien terroristene støtter seg på. Men hva med den ikkevoldelige formen for islamisme? Er det ikke reel friksjon mellom den og liberale demokratier?
– Jeg synes islamisme er et veldig dårlig definert begrep. Jeg mener at det må være rom i liberale samfunn for å være sosialkonservativ og religiøs, det er et av kjennetegnene ved den liberale rettsstaten. Det er mange mainstream muslimer som ikke vil politisere sin religion, som har et verdimessig fellesskap med for eksempel verdikonservativ kristendom. Så det må utvikles en forståelse om at det er mulig å være en religiøs og sosialkonservativ muslim og samtidig støtte opp om den liberale rettsstaten og det moderne samfunnet. Det er der de fleste muslimer står i Norge.