Man skulle kanskje tro det er en kritikk, men egentlig er det kanskje en dyd i norsk islamdebatt. For snaut to måneder siden skapte Kjetil Rolness bruduljer ved å beskylde tidligere meningsfeller i det såkalte Facebook-høyre, som Dag og Tid-spaltist Jon Hustad, for å løpe Fjordmans ærend. Hustad hadde på Facebook delt en kronikk av den danske professoren Bent Jensen, som mente at Europa er på vei inn i en form for borgerkrig med radikal islam. I Facebook-høyres øyne var Rolness’ oppgjør et svik. I sosiale medier ble det antydet at Rolness hadde bukket under for presset om å bli sett som en anstendig samfunnsborger som ikke vil ha noe å gjøre med uglesette innvandringskritikere.
Det stempelet ville Rolness ikke ha på seg: For to uker siden omfavnet han i Dagbladet en innvandringskritiker som får Jon Hustad til å fremstå som en godslig Sjonkel Rolf: Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS).
---
Human Rights Service
Stiftelse etablert 2001, med Hege Storhaug som leder. Mottar i år rundt en million kroner gjennom statsbudsjettet og har de siste årene mottatt en million kroner i støtte fra Oslo Kommune. Oslo byråd har foreslått å fjerne sin støtte i 2016.
---
HRS er en organisasjon som skriver om innvandring og islam i Norge. Tonen er ofte lite lystig. På nettstedet kan man lese tekster som sammenligner hijab og Ku Klux Klan-hetter. Navngitte norske samfunnsdebattanter er av Storhaug grunnløst blitt anklaget for taqiyya – religiøst sanksjonert løgn for å lure de vantro. Denne uken kom Storhaug med en bok som heter Islam. Den 11. landeplage. Samtidig kan man lese mye annet – og ofte nyttig der: HRS sammenstiller og analyserer offentlig statistikk, som gir en bedre forståelse av demografisk utvikling eller av sosiale forhold i Oslo. De publiserer sammendrag av nyheter fra hele Skandinavia, og har iblant relevante kommentarer knyttet til mislykket integrering eller passivitet i møte med radikal ideologi.
Den direkte foranledningen for Rolness' omfavnelse var en lederartikkel av sjefsredaktør i Itromsø om HRS med tittelen «Arven etter Breivik». Redaktøren skrev at om de hadde vært født 75 år tidligere, ville et politisk ståsted som det HRS har, «gjort at de var i Nasjonal Samling og støttet nazistenes okkupasjon av Norge», og minnet om at slike folk ble skutt. Det var betimelig å ta til motmæle mot artikkelen, men Rolness gikk et hakk lenger: Han kalte Storhaug en «utrettelig menneskerettighetsforkjemper», som er «drevet av et dypt humanistisk engasjement». Det måtte bli bråk, og det ble bråk, i Dagbladets spalter blant annet representert ved Aksel Braanen Sterri og Rune Berglund Steen, og ellers i eviglange diskusjoner i sosiale medier.
Kanskje burde jeg vært vennligere innstilt til den inkonsekvente Rolness. Hvis det er noe innvandringsdebatten trenger, er det stemmer som ikke blindt støtter opp om delvis politisk allierte, og som ikke lar seg styre av andres forventninger om hvem man bør holde med. Samtaler om islam i Norge er normalt taler til menigheten, enten den er muslimsk eller aldri så sekulær. Det er en debatt der folk sjelden lytter til hva den andre sier, og sjelden gjør genuine forsøk på å overbevise den andre. Resultatet er at det sjelden oppklares hva uenigheter egentlig består i. Merkelapper sitter løsere, og avsenderens navn blir vel så viktig som argumentet som fremføres.
De siste dagene er det blitt tydelig i responsen på Halvor Foslis bok Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet. De som er på Foslis lag, promoterer entusiastisk boken i sosiale medier. «Mer føleri enn fakta» skrev Martine Aurdal i Dagbladet. Kritikken mot boken, at den ikke er representativ, er i stor grad urimelig: Foslis metode er standard innen sosiologien, og gir seg ikke ut for å bygge på et statistisk representativt utvalg. Samtidig har kritikerne et poeng når de sier at det mulig å se for seg at en bok med samme metode, men motsatt konklusjon – en bok som helt sikkert lar seg skrive – ville bli møtt med samme kritikk fra motsatt leir. Men om poenget er godt, er det også av typen «men han kastet snøball på meg først». Det øker ikke akkurat respekten for noen av debattdeltagerne.
For noen uker siden intervjuet jeg en annen medarbeider i HRS, Nina Hjerpset-Østlie, i Minerva. Jeg visste at mange ville oppfatte det som et kontroversielt intervju, for målet med intervjuet var ikke å demonisere henne, men å la henne snakke. Det var flere kritiske spørsmål i intervjuet, men på langt nær nok til å tilfredsstille dem som mener at HRS for enhver pris ikke må slippes inn i varmen. Reaksjonene var som forventet: En del beskyldte meg for å renvaske rasister, andre gledet seg over at Minerva endelig ga et sympatisk portrett av noen fra den siden av debatten. På begge sider var det mange som ikke egentlig fikk med seg de kritiske spørsmålene.
Jeg har tenkt mye over hvorfor det er slik. Én grunn, tror jeg, er at så mange opplever at så mye står på spill – men på ulike måter. Den ene leiren ser et massivt muslimhat, en inndeling i oss og dem, fremmedgjørende retorikk, som både åpner for autoritære politiske tiltak og gir mer grobunn for polariserte identiteter, inkludert en sterkere og mer illiberal muslimsk identitet. Den andre leiren ser naive medier, handlingslammede politikere, økende muslimsk innvandring, og en sterk tilstedeværelse av illiberal islam, der hendelser som angrepet på Charlie Hebdo eller attentatet i København er de mest ekstreme, men langt fra de eneste utfallene.
Jeg kjenner på begge følelsene selv, og min reaksjon når jeg leser på HRS' nettsider illustrerer det: Jeg blir ofte skremt – i blant fordi de beskriver faktisk skremmende utviklingstrekk, som bør tas på alvor, i blant fordi noen av skribentene synes fanget i et selvbekreftende dystopisk verdensbilde som nærer en ubehagelig mistro ikke bare til islam, men til anstendige norske muslimer.
Hvis man legitimerer motstanderens argumenter, også deres beste, er man redd for at det også kan legitimere politikk man er imot: For eksempel en mer restriktiv, eller en mer liberal, innvandringspolitikk. Og begge leirer opplever at deres posisjon er under press. Alle som deltar aktivt i debatten, høster sin andel ukvemsord, og en god del mottar sjikane eller trusler. Da blir det viktig at man ikke legitimerer dem som er på den andre siden, og det blir viktig å støtte opp under meningsfeller, også når de sier noe som kanskje var litt drøyt. I dag er det hans eller hennes argument som latterliggjøres eller demoniseres – men i morgen kan det være ditt.
Da er det bra at noen kan være inkonsekvente, hoppe mellom leirene, gi ris og ros uventede steder. Problemet med Rolness' utspill er at han bare tar ett steg ut av klanlogikken som preger islamdebatten: Han er villig til å bytte lag, men han opprettholder logikken som sier at man enten må fordømme eller støtte laget: Hustad løper Fjordmans ærend, mens Storhaug er en utrettelig menneskerettighetsforkjemper. Rolness tar en vanlig kritikk fra islamkritikere – at motstanderne bare er opptatt av sinnelag og ikke av konsekvenser – og snur det på hodet: Se, hun har jo så bra engasjement!
Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og en by eller et hus som kommer i strid med seg selv, kan ikke bli stående, heter det i Bibelen. Jeg tror problemet i islamdebatten er motsatt: Vi har to hus i strid med hverandre. Om det ikke akkurat fører til at riket faller, så skaper det i hvert fall en debatt som er polarisert, og som ikke gir grunnlag for god politikk. En slik debatt minsker ikke faren, hverken for autoritært muslimhat eller en sterkere illiberal islam.
Jeg tror de to husene bør komme i strid med seg selv. Det bør komme mer kritikk mellom dem som opplever seg å være i samme hus. Selv om det oppleves som svik, selv om man erkjenner at man er under press. Selv om motstanderen kastet snøball først. Så kan kanskje ikke husene bli stående, men til gjengjeld kan riket klare seg bedre.