Overgrepshistorien i Arv og miljø kan ikke bevises eller motbevises. Det rettferdiggjør Vigdis Hjorths litterære metode. Det paradoksale er at det også rettferdiggjør søsterens. Skjønnlitteraturen er med dette blitt en slags offentlig rettsak, der forfatteren er hovedanklager, juristen forfatter og leserne moralske dommere. Hvordan havnet vi her?