Nå oppfordres vi til å se hudfarge. Er det et politisk tilbakeskritt? Eller er noe av ubehaget også knyttet til at hvithet er en farge, og ikke det bakteppet fargede blir synlige mot?

Det er ikke alle ytringer som fortjener en plass i offentligheten. Holocaustfornektelse er en av ganske få meninger som kategorisk skal avvises og nektes en scene.

Kjell Ingolf Ropstad må leve opp til jobbeskrivelsen som barne- og familieminister og nettopp være en minister for familier i alle former, også de utradisjonelle. Argumentene om at han politisk er «sterkt uenig» med Fri, holder ikke, hevdes det. Og her er man ved det springende punkt i debatten: er Pride en markering av skeives grunnleggende menneskerettigheter, eller er det en kampdag for Fri sin politiske plattform?

Fafo-rapporten «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge» er en indikator på at det finnes en tankemessig tilbøyelighet til å plassere seg selv over andre på bakgrunn av hudfarge. Det beviser ikke at hver fjerde nordmann er rasist, men at rasismen har et langt større latent potensial enn man liker å tro.