20:36 - 24. november 2011

Restauranten som ikke ville målbindes

Kimmeridge ble unnfanget blant vinranker i Provence etter en meget gunstig sommer. Dette kan forklare det sterke streif av sydlige strøk, av boulevarder med mytiske barer og sagnomsuste restauranter, som preger hans skriverier.

Illustrasjon: Marvin Halleraker

Jeg hadde holdt min avtale. Møtte frem ved døren til den godt kjente restauranten kl. 12, forventningsfull og med god appetitt. En liten restaurant med en stor kjøkkensjef. Litt for stor, skulle det vise seg. Etter et kvarter fant man det for godt å åpne dørene, og her i hjertet av Paris blir jeg smilende mottatt på gebrokkent engelsk. Greit nok, engelsk er et fint språk. Det er ikke sjelden det gir meg bedre service i Frankrike. Min fransk er på sitt beste nesten uten aksent, men at man ikke er innfødt er ofte vanskelig å skjule. Jeg kan leve godt med det, selv om jeg foretrekker å gli ubemerket inn i massen. Med ett fylles jeg av følelsen av å være an american in Paris – som i Gershwins symfoniske dikt fra 1928, filmatisert av Vincente Minnelli i 1951. Eller som an englishman in New York, som Sting synger om. Utlending, med andre ord, og det stemmer jo. Jeg tenker også på Tom Waits' sang om det å være stor andre steder, «Big in Japan», det vil si stor i egne øyne, langt borte. Som skandinaver når de flytter til Afrika eller Asia og får seg tjenere plutselig i egne øyne blir store, mens de egentlig fortsetter å være det de alltid har vært, kjedelige grå mus, eller snarere hvite. Slik sitter jeg og små humrer mens maten lages og jeg nyter min apéritif. A propos mus, var det ikke noe som rørte seg der nede på gulvet, borte i hjørnet ved ostefatet? Kanskje det var nettopp her idéen ble unnfanget, om den gastronomiske rotta i filmen Rottatouille? Tanken på den fabelaktige tegnefilmen setter meg i enda bedre humør, og jeg noterer ned noen refleksjoner. Som blir gjenstand for interesse fra hovmesterens side. – Eh, mister, hvis de har tenkt å skrive om dette stedet, enn si flette det inn i en bok, så må jeg be Dem om å ta kontakt med restaurantens pressesenter. Jeg har mine direktiver. Bare ta bilder, men De må ha tillatelse til bruk. Jeg tror ikke mine egne ører, men har på den annen side hørt om hvordan enkelte spisesteder ønsker å kontrollere alt som skrives om dem. Jeg får min forrett, som er tilberedt på utsøkt vis, og deretter en etter alle kunstens regler tilberedt hovedrett. Kanskje litt for perfekt? Er dette et overflatisk sted? Mer kunstig enn kunstnerisk? Muligens er jeg blitt litt paranoid. Men jeg føler servitørene henger over meg, sjekker om jeg noterer. Eller fotograferer. Rundt meg fylles det opp med gjester. Underlig nok bare mannfolk. Greit nok, stedet er passe dyrt til at det tiltrekker seg business class. Så hører jeg personalet snakke om meg bak min rygg, om denne monsieuren som tror han kan komme hit og skrive om stedet uten å spørre om lov først. Maten er god, vinen er enda bedre, men appetitten er som blåst bort. Jeg slår over til fransk idet jeg tar avskjed, skjerper språket, og kaller på hovmesteren. – Min kjære Monsieur, De kan ta det helt med ro, jeg skal aldri skrive en linje om dette stedet, i hvertfall ikke nevne dets navn. Farvel, og takk for meg. Dessuten er det rotter her. Det var som å knuse pepperkorn i en morter. Som sagt så gjort. Jeg holder da mine avtaler.

Annonse