Annonse

Annonse

04:00 - 30. april 2010

Reaksjonære gener

Harald Eia har gitt høyresiden evolusjonsbiologisk skyts. Høyre og Frp holder klokelig nok avstand.

Illustrasjon: Marvin Halleraker

Programlederen i NRKs tv-serie Hjernevask har gjenreist forestillingen om en deterministisk menneskenatur. Med det er han blitt en politisk aktør.

Når Arbeiderpartiets parlamentariske leder Helga Pedersen inviterer Eia til samtale, koketterer han med at han bare er komiker. Men det ligger mye makt i å ha klart å ødelegge omdømmet til elitens kulturbaserte forklaringer, samtidig som mannen i gata har fått oppreisning for sine naturbaserte forklaringer.

Eia har latterliggjort det sosialdemokratiske synet på mennesker som blanke ark med ubegrenset potensial, og han har sådd tvil om at enhetsskolen kan viske ut klasseforskjeller. Velgerne vil ikke lenger forholde seg ukritisk til den forskningen som utgjør fundamentet for mye av politikernes argumentasjon.

Dette vil utvilsomt påvirke den sosialdemokratiske retorikken. Helga Pedersen er imidlertid tydelig på at mulige kjønnsforskjeller ikke påvirker hennes ideologi: «Selv om kvinner og menn er ulike biologisk sett, så rokker ikke det ved min overbevisning om at vi skal ha en politikk som sikrer kvinner og menn rettigheter og plikter både i arbeidsliv og familieliv.»

For venstresiden er det selvsagt et problem at Hjernevask har satt kjønnsforskningen i forlegenhet, og at fagfeltet sammen med kriminologi og sosiologi fremstår som en sneversynt ideologifabrikk.

Likevel kan venstrepolitikerne stå ved at de ønsker å fortsette med sine politiske virkemidler for å oppnå et mer egalitært samfunn.

Men hva om det er sånn at vår menneskelige natur avgjør hvem som blir skoletapere, hvem som bruker rusmidler, hvem som blir hjemme med barna og hvem som blir direktører?

Biologiske argumenter har vært tabu i det politiske ordskiftet, selv om de dominerer i mange hverdagssamtaler. Nå har Eia sørget for at troen på en iboende natur i mennesket ikke lenger er sjåvinistisk og udannet, men tvert imot et kritisk korrektiv til akademisk elitetenkning.

Eia er blitt beskyldt for å løpe høyresidens ærend, men har verken fått noen uttalt støtte eller invitasjoner fra sentrale, borgerlige politikere. Grunnen er at han virvler opp ideologisk grums som våre høyrepartier gjerne vil holde på en armlengdes avstand.

I Norge er høyresiden når alt kommer til alt også sterke støttespillere for sosialdemokratiet. Ingen politiker, ikke engang i Fremskrittspartiet, har falt for fristelsen til å si seg enig i at det er mer naturlig for menn å bli direktører og for kvinner å være omsorgspersoner.

Da er det ubehagelig at Eia indirekte klistrer dem til høyreekstreme krefter i utlandet som anser evolusjonsbiologiske teorier for å passe perfekt inn i ideen om en biologisk orden mellom kjønn, sosiale klasser og etniske grupper.

Når Høyres kvinnepolitiske leder Linda C. Hofstad Helleland vil fjerne fedrekvoten, er det neppe fordi hun ønsker kvinnene tilbake til kjøkkenbenken eller fordi hun mener det er naturlig for kvinnen å være hjemmeværende. Frps leder Siv Jensen, som er imot all form for kvotering, ønsker seg neppe et samfunn der maktposisjoner er forbeholdt menn. Høyresidens kvinner tror bare på en friere vei mot det samme målet som venstresiden.

Når høyresiden argumenterer for valgfrihet, er tillit til enkeltmennesket sentralt. Men dersom en evolusjonsbiologisk tilnærming vinner frem i opinionen, vil det stå dårlig til med troen på at vi kan få i både pose og sekk: valgfrihet og utjevning på en og samme tid.

Dersom forskjeller mellom oss i intelligens, lederegenskaper og omsorgsevner er naturgitte og ikke samfunnsskapte, hvor leder valgfriheten da?

Om vi tar på oss Eias evolusjonsbiologiske briller, er det ikke bare venstresiden som fremstår naiv i sin optimistiske tro på menneskets formbarhet. Høyresiden fremstår like naiv i sin tro på at økt valgfrihet fortsatt betyr et samfunn med minimale forskjeller mellom kjønn og klasser.

Venstresiden vil måtte svare på om vi kan ha truffet et slags glasstak, der vår utjevnende utdannelses- og familiepolitikk bremses av naturen.

Men genetiske forskjeller endrer ikke den sosialdemokratiske visjonen om et likere samfunn. Nå kan de tvert imot hevde at staten må tukte naturkreftene i oss, ellers får evolusjonen fritt spillerom.

Åshild Mathisen Litteraturviter og tidligere KrF-rådgiver i Bondevik II. Nå PR-rådgiver og skribent. Åshild Mathisen, Erling Lae og Gudmund Hernes skriver hver tredje uke på baksiden.

Annonse

Mer fra Spaltister