Annonse
04:00 - 06. februar 2009

Pengene og livet

Dagfinn Høybråten har rett. Ikke alt kan måles i kroner og øre. Men når Bibelen koster 69 kroner i bokhandelen er det neppe ment å reflektere verdien av innholdet.

Annonse

Kristelig Folkepartis partileder Dagfinn Høybråten har begått en bok. Penga eller livet er et tidsriktig oppgjør med materialisme og markedslogikk. Spesielt nyskapende er det ikke bare få måneder etter at verdens finansgigant knuste leirføttene og ble liggende og kave på ryggen som et forvokst spedbarn. Men jeg mistenker at Høybråten har tenkt rundt temaet også tidligere. I en samtale vi hadde i Minerva tidligere i høst, understreket han KrFs grunnleggende radikalisme i spørsmål om miljø og materialisme. Partiet er for det ene og kritisk til det andre, skal vi tro partilederen. I Tanta denne uken varslet han at KrF skal overta den velstandsrefsende protestrollen som tidligere var monopolisert av Sosialistisk Venstreparti. Det er åpenbart vanskeligere å refse det markedsøkonomiske systemet når man selv sitter med begge hendene på rattet, så her ser Høybråten en ledig nisje. Han vil pynte opp den ellers så korrekte lysegrå dressen med fargerike gevanter fra Sosialistisk Venstrepartis ubevoktede garderobeskap. Det er et spennende og dristig eksperiment.

Det er spennende fordi Høybråten på en måte er i pakt med en grunnleggende holdning som har preget Kristelig Folkeparti i alle tider. Fra 1933 og til i dag har KrF hele tiden avvist å plassere seg på den økonomiske aksen i politikken. KrF var og er verken eiernes eller arbeidernes parti. Snarere var partiet fra første stund et forsøk på å trosse hele den økonomiske konfliktlinjen ved sin blotte eksistens; et kristelig parti som skulle forene alle lag av befolkningen på tvers av klasseskiller og samle dem om mer grunnleggende verdier enn de rent økonomiske, som liberalismen og sosialdemokratiet hadde kjempet om. Der SVs politikk ble skapt i skjæringspunktet mellom 1970-tallets venstreøkologiske bølge og restene av marxismens klasseanalyse, legger Høybråten opp til en slags konservativ – eller åndelig, om man vil – basert kritikk av vekstsamfunnets mas og jag. Om han lykkes vil han også gi Kristelig Folkeparti en sårt tiltrengt ideologisk platform. KrF har alltid hatt de tradisjonelle verdispørsmålene som hovedfokus, men det har ikke vært like åpenbart hvilket grunnleggende virkelighetsbilde partiet forholder seg til.

Samtidig er valget dristig fordi nylige meningsmålinger tyder på at KrFs velgere faktisk er i ferd med å bli mer borgerlige. Den pietistiske tanten som strikket votter til misjonærene på Madagaskar (for å karikere en smule) er en utdøende rase. Frie, karismatiske menigheter vokser også i Norge, og vi ser flere hjemlige utgaver av en herlighetsteologi som ikke nødvendigvis ser en sammenheng mellom forsakelse på jord og frelse i det neste liv. Nå er selvfølgelig KrF først og fremst et politisk parti, ikke en allianse av menigheter, men impulsene i det kristne Norge er ikke uten betydning. Når en god del kristne velgere ser til Fremskrittspartiet er det ikke bare på grunn av partiets støtte til Israel, men også fordi flere føler seg hjemme i resten av partiets politikk. En generell kritikk av materialismens tomhet vil mange kunne slutte seg til, men oppgaven kan bli verre dersom resonnementet skal gjøres om til en samfunnsanalyse. Da kan den lett oppfattes som for radikal og venstrevridd for mange av partiets velgere.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Spaltister