Annonse
04:00 - 07. januar 2005

Fristelse

Jeg sitter her på min designerkrakk, og lurer på hva som kan friste i dag.

Annonse

Foruten Nattens dronning, mener jeg, summen av mitt begjær. Hun er jo mer enn fristende, frister meg til mye mer enn fristelsen, hun lar liksom fristelsen i seg selv være underordnet en enda større lyst. Men det er et merkelig ord, “fristelse”, idet (tidligere) synonymer som “anfektelse”, “prøvelse”, “noe som lokker til synd” ikke lenger synes å ha noen særlig mening, når alle slags fristelser nå er blitt så positivt ladet, som noe man nesten forbys å forby seg, slik at det vil være “synd” å ikke falle for fristelsene. Ordet “friste”, fra norrønsk freista, betyr blant annet det å lokke, eller bedre, å gi lyst til, og det er som om den positive betydningen av fristelse skyldes at begjæret skulle ha vært underlagt sterke, knugende bånd. Men jeg gir meg ikke med dette. Jeg går til en etymologisk ordbok (Falk og Torp) og søker fristelsens grunn. Det viser seg at det oldnorske freista også har betydningene “utholde”, “lide”, “forsøke”, og “prøve”, av germansk grunnform *fraistôn, som er en avledning av nominalstammen *fraist-, som knytter an til både det gotiske freisan, det gammelsaxiske frésa og mellomhøytysk vreise, som betyr “skrekk, fare, fordervelse”, samt det gammelsaxiske frésôn, “friste, bringe i fare” (hollandsk vreezen, “frykte”). Disse ordenes to grunnbetydninger er “forsøke på noe, undersøke, utspørre” og “ha eller få angst”.

Ja, ja. Dramatisk nok. Livet skal jo dramatiseres, dynamiseres. Men gode gamle Salomonsens leksikon (2. utgave) sier at fristelse, som står oppført etter “Fristat” og før “Frisør”, betegner den Tilskyndelse til Ondt, som ethvert menneske kender fra sin egen Erfaring. Dette med erfaringen er mer enn sentralt, for idet ordet “erfaring” selv knytter an til vendingen freista – prøve, forsøke, eksperimentere – blir det til at vi kjenner fristelse i vårt hjerte fordi det består av fristelse, eller at det å kjenne den i seg selv er en del av fristelsen, erfaringen, og det er jo den som opprettholder lysten, og stadig bringer oss ut av fatning, ut av oss selv, mens selvforbudet fremstår som narsissistisk motivert. “Fristelsene er mangfoldige i denne verden,” heter det på den annen side i Ibsens Gjengangere. Det motsatte hadde nok vært uutholdelig, og psykologen Ibsen synes i likhet med dramatikeren Freud stadig å være opptatt av fristelsen, i all sin viktorianske verdensanskuelse, som når det i Fruen fra havet lyder “dette, som drager og frister og lokker”.

Noe helt annet er det med Janssons fristelse. Det er en rett man kan friste med etter hvert som appetitten etter jul og nyttår tar seg opp, og kveldene fortsetter å være bekmørke. En operasanger ved navn Pelle Janzon kan ha gitt navn til retten, men det finnes de i Sverige som mener at retten stammer fra en film med Edvin Adolphson fra 1929, nettopp kalt “Janssons frestelse”. Selv foretrekker jeg å koble retten til operasangerens sikkert dionysiske vesen, sålenge man ikke har bevis for noe annet. Uansett, til Janssons fristelse trenger du:

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Spaltister