Annonse
04:00 - 17. desember 2004

Witchcraft

Kimmeridge er et pseudonym for en kjent norsk skribent. Han ble unnfanget blant vinranker i provence etter en meget gunstig sommer. Dette kan forklare det sterke streif av sydlige strøk, av boulevarder med mytiske barer og sagnomsuste restauranter, som preger hans skriverier.
Annonse

Det finnes god heksekunst.

Grønn heksekunst. Den har to grener: den herbologiske, som har gitt oss en rekke legemidler, og den kulinariske, som har forsynt oss med god mat, særlig fra store gryter og dype ovner. Den finnes i vår nærhet. Det gjelder å være på vakt, ane når noe er berørt av en lang, tynn finger (“Those fingers in my hair”), og tilført en magisk touch av tradisjon og eksotisme (“Cause it’s witchcraft, wicked witchcraft”). All eros i matlagingen er avledninger av denne før så utbredte kunst. Det er kvinnene som har skapt den, med sitt urtidstalent for kompleksitet. Hvorfor tror du ellers at kvinner både lukter og smaker bedre enn menn?

En av mine salige svigermødre var for eksempel helt rå til å lage jordskokksuppe. Det tok uendelig lang tid før jeg kom i posisjon til å lokke oppskriften ut av henne, men jeg fikk den liksom aldri helt til; jordskokkene ga ikke nok smak. Etter hvert skjønte jeg at hennes hemmelighet lå i kraften, fonden, “le bouillon”, som hun kalte det (med sin franske hang til presisjon), men som hun aldri ville gå videre inn på. Det sømmet seg ikke å insistere. Jeg tror på en måte at hun tok det hun hadde, men innså at hun naturligvis også besatt en witchcraft jeg aldri ville oppnå. Senere har jeg smakt ulike supper verden over, av høyst varierende kvalitet, og alltid forsøkt å analysere hva slags fond de kunne være basert på, hva slags finger som har rørt i den.

Det var for eksempel en regntung høstkveld for ikke så lenge siden, med torden og gys og intens kjøring på smale veier, før vi endelig kom til et familievertshus, langt inne i bondelandet utenfor Roma, at jeg fikk servert en merkelig suppe, med en slags sufflé i bunnen av en dyp tallerken fylt med himmelsk fond og overdrysset med to slags skarp ost. En vintersuppe, en stimulerende, mild kveldsrett, ja, men i tillegg så avgjort en hekserett. Ingrediensene var enkle, og selv om de var velkjente, var de også overraskende. Fonden var hemmeligheten, og selv om jeg etter hvert fant ut at den kan lages slik – på kalv eller okse, eller som her, på kylling – blir den alltid best når jeg lar Sinatras “Witchcraft” ledesage tillagingen:

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Spaltister