Annonse
04:00 - 10. desember 2004

Bokens folk

Per Lønning - Tidligere biskop i Borg og Bjørgvin, og stortingsrepresentant for Høyre. Har skrevet to doktoravhandlinger, om hhv. Kierkegaard (1954) og Pascal (1958). Lønning har utgitt en rekke debatt- og fagbøker innen teologi og idéhistorie. perlonn@start.no
Annonse

Et av de mer forsonlige drag i islams historie er en gammel, erklært aktelse for “bokens folk”. Jødedom og kristendom er blitt rost for å hvile på hellige bøker – de også. En familieforbindelse disse bøkene imellom er dessuten åpenlys. Jødedommen har sin “Hebraiske bibel”, som kristenheten gjør til sitt “Gamle testamente” for så å supplere med det “Nye”. Islam nikker med forbehold – og opphøyer Koranen til urokkelig utsiktsvarde.

Dagens tema er ikke hvilken av de tre “abrahamiske religioner” som har rett, men deres felles dilemma i en postmoderne verden: Har det mening å tilskrive tusenårige skrifter guddommelig autoritet? Har det mening i dag? – Lettest slipper vel jødedommen gjennom flaskehalsen. Toraen (= Loven, de 5 Mosebøker) har vært basis for etnisk overlevelse under en fantastisk 2500-årig historie. Dette faller det ikke vanskelig å honorere selv for en agnostisk jødisk professor midt på Manhattan. – På muslimsk mark begrenser problemet seg, ettersom man står der kristenheten stod for 300 år siden: ennå uutfordret så vel av historiske som av sosiokulturelle analyser. Folk lever lykkelige – inntil videre! – på imamenes forsikring at visst har vestlig vitenskap undergravd Det nye testamentes troverdighet, men menneskelig kritikk preller av på Koranen, Allahs egen frembringelse. Samtidig bryter konflikter frem i land etter land som følge av islamistiske krav: politisk makt bak Koranens bud!

Av kristne samtidsstrategier kan vi, med opplysningstiden åtte-ti generasjoner bak oss, grovt skjelne tre typer. [1] Fundamentalismen, vesentlig utbredt i USA og i karismatisk frikirkelighet, pukker på “infallability”: ethvert bibelord er Guds tale – uproblematisk, inappellabelt. [2] På motsatt fløy liberalismen: enhver gir Bibelen betydning etter egen opplevelse og overtyding, tekstene nøyer seg med å stimulere ved å illustrere. [3] Et sted imellom står en nyortodoks som fant sin nåværende profil rundt 1930: skriftordet i sin helhet utgjør en dramatisk samtale mellom Gud og mennesker. Historien om Guds selvpresentasjon med Jesus fra Nasaret som høydepunkt innhenter enhver tid og tvinger til fornyet overveielse, med tidligere kristenslekter pluss dagens verdensvide kirke som vektige samtalepartnere. Siste ord i denne samtalen blir aldri sagt. Men gudsordet forplikter så langt vi, ved felles hjelp, øyner. Trosbekjennelse er i utgangspunkt aldri en privatsak.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Spaltister