Forrige gang Morgenbladet kåret de ti beste forfatterne under 35, var det to ting som ble særlig diskurtert: inkluderingen av en ren sakprosaforfatter og vekten juryen la på brudd med sjangerforventinger. Hva er tendensene denne gang? Hvilke utviklingstrekk kan leses ut av uvalget? Og hva er mest diskutabelt?
Morgenbladet har snakket med juryen, ved tre av dem – forfatter Inger Bråtveit, litteraturkritiker Bernhard Ellefsen og førsteamanuensis Tonje Vold – om de store linjene i utvalget juryen har kommet frem til.
Kvinner i flertall. – For ti år siden var syv av de ti forfatterne i utvalget menn, tre kvinner. I år er det seks kvinner og fire menn. Er det litteratursosiologi eller tilfeldighet?
– Det er vel slik samfunnet ser ut i dag, og da er det naturlig at det speiles i det litterære feltet også. Det er ingen overraskelse – men ikke noe vi har tenkt spesifikt på heller. Arbeidet vårt har handlet om den litterære kvaliteten, sier Inger Bråtveit.
Bernhard Ellefsen legger til:
– På et kritikkarrangement nylig diskuterte vi tre nye bøker, alle skrevet av kvinner, uten at noen tenkte på det. Dessuten var alle de nominerte til årets Tarjei Vesaas’ debutantpris, kvinner, det samme gjelder fire av de fem siste vinnerne. La meg si det slik at det nok en gang beviser et ikke særlig oppsiktsvekkende faktum: Kvinner kan skrive minst like godt som menn.
Billedspråk. I motsetning til i forrige kåring er også en barne- og billedbokforfatter kommet med.
– Vi opplevde at skillene mellom voksen- og barnebøker, og mellom sakprosa- og skjønnlitteratur, var lite interessante da vi skulle vurdere forfatterskap. Her kan det nok ha skjedd noe med litteratursynet de siste ti årene, sier Vold.
– Hvorfor er Lisa Aisato en av de beste norske forfatterne under 35?
– Hun har med bøkene sine skapt en særegen billedfortellingsstil. Hun viser oss en rekke forskjellige paletter og perspektiver som skaper både bevegelse og følsomhet i historiene hun forteller. Fortellingene hennes åpner opp for undring og ulike lesemåter, både når det gjelder å lese bildene og tekstene.
– Hvorfor blir ikke barne- og billedbokforfattere oftere sett på og vurdert på linje med andre forfattere?
– Nei, det kan du si. Aisato står uten tvil i en sterk, norsk tradisjon: Norske billedbøker er faktisk i aller fremste rekke i verden, hevder Vold.
– Lisa Aisato er virkelig noe helt annet, og hun har i seg det beste ved de barnelitterære universene: At du suges fullstendig inn i det, utfyller Bernhard Ellefsen.
Ut av språknormen. Tre poeter er blant de utvalgte. Et interessant faktum er at hverken Erlend Nødtvedt eller Rebecca Kjelland helst skriver på noe i nærheten av normert bokmål eller nynorsk. Kanskje dette speiler poesien i dag, undrer Inger Bråtveit:
– Kanskje poesien er blitt mer hybrid, mer dialektal, at det er mer språklig lagdeling, mer sampling, og så videre? I alle fall har både Rebecca Kjelland og Erlend Nødtvedt et bredt lyrisk register, der språkformer i ulike lag blander seg med i ulike tider, tilstander og tidsånder, fra folkekulturen til stevtradisjonen… Dette er en mobilisering av poetisk kraft!
– Hvor rik er den poetiske underskogen i dag? Det kom vel ut flere dikt for en generasjon siden?
– Ja, 80-tallet var rikt i antall diktutgivelser, og preget av postmodernismen, der stilblanding og eksperimentet stod sterkt. Uten denne generasjonens vilje og evne til å blande gammelt og nytt, komisk og seriøst, bryte med vanetenkning og bryte ned skillet mellom fiksjon, teori og kritikk, tror jeg den litterære samtidspoesien i dag hadde vært mer glissen.
Generasjon? Nei takk. Fire av de ti utvalgte er rene romanforfattere. Er det så noen fellestrekk mellom disse fire, eller er de snarere så forskjellige at de viser bredden?
– Kan jeg få svare begge deler, spør Bernhard Ellefsen:
– Det er et stort spenn fra la oss si Eivind Hofstad Evjemo til Lars Petter Sveen, ingen tvil om det. Men samtidig er de begge bredt anlagte romanforfattere med trygge røtter i tradisjonen. Kanskje kan vi si at de skriver «universelt» på den måten som Tom Egil Hverven beskrev i en debattskapende artikkel for noen år siden: Romaner med store erkjennelsesmessige ambisjoner og en omfattende kontaktflate med samtiden.
– Apropos forventninger, hva med dette manuelle, håndens arbeid og arbeidets representasjon i kunsten, som har vært mye omtalt. Eivind Hofstad Evjemo debuterte jo med en nærgående skildring av livet på en fiskergård?
– Arbeidet har en sentral plass i den unge litteraturen, men hva angår Evjemo synes jeg han har beveget seg langt siden debuten. Ideen om et håndverk og en profesjon er fremdeles med, men den mye omtalte «kommuneromanen» – Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet – er et eksempel på en skrivemåte som mest av alt får meg til å tenke på Jonathan Franzen.
– Men er dette på noe vis en «forfattergenerasjon»?
– Nei, jeg ser ingen generasjonsdannelse her. Kanskje er det noe av det mest oppsiktsvekkende ved listen?
– Fra Lars Petter Sveen, som skriver på det helt store bibelske lerretet til Ida Hegazi Høyer, som vel befinner seg et annet sted i verden med en oppløsningsroman som kritisk tar for seg den tilsynelatende idyllen i sosialdemokratiet…
– Begreper som «oppløsningsroman» har naturligvis en viss forklaringskraft, men de tematiske trendene er mindre påfallende enn den voldsomme bredden. Fra Anne Helene Guddals poesi, godt tenkt, et solid og sikkert poetisk uttrykk, til Nils H. Smiths merkverdige unntaksromaner.
Ingen flinkiser. En gjenganger i litteraturdebatten har vært spørsmålet om hvorvidt Norge får en stor litterær generasjon fullt av dyktige forfattere med et såkalt «flinkt», men livsfjernt skriveskolepreg uten røffhet. Tonje Vold finner ikke tegn til det:
– Det er ingen tvil om at det er utrolig mange begavede yngre norske forfattere. Listen kunne godt vært på 20 navn uten problemer… Men hvis du spør om de er «flinkis»? Nei. De er så veldig forskjellige. Og mange kombinerer en sleivethet og humor med tradisjonelle former innen både prosaen og poesien. Se bare på Rebecca Kjelland. Hun kan skrive konsist og tilbakeholdent, men andre ganger tar hun virkelig rommet, så å si, hun blir den muntlige fortelleren med rølpete skrøner på dialekt. Jeg synes egentlig nettopp bredden kjennetegner dette utvalget.
– Noen forfatterskap er jo inkarnasjonen av bredde… Agnes Ravatn er allerede etablert som av de store allrounderne i norsk litteratur?
– Hun er en gudbenådet sakprosaforfatter, som har den satiriske gaven i tillegg, og som klarer å bruke ironi som virkemiddel uten at det blir kjølig, distansert og nedlatende. Det er ingen kulde her, heller ikke i fremstillingen av temaer man kanskje ikke liker å identifisere seg med, men mye humor, sier Vold.
Med ryggen først. Når det gjelder sakprosa er det snakket mye om at den nærmer seg det skjønnlitterære og at forskjeller utviskes. Bernhard Ellefsen ser en interessant kontrast i utvalget:
– I Agnes Ravatns journalistikk er en slik tilnærming tydelig, men nettopp da blir det veldig morsomt at vi har Erika Fatland, hvor forskjellen isteden er veldig klar.
– Hvordan?
– Mange andre sakprosaister, som Morten A. Strøksnes og Åsne Seierstad, som skriver om emner beslektet med Fatlands, kommer til stoffet som litterære journalister, mens Fatland heller nesten rygger inn i det litterære, med utgangspunkt i det rasjonelle og empiriske: Beslan-boken hennes vokste ut av et akademisk prosjekt. Det blir veldig god litteratur, men med andre kvaliteter – sakprosakvaliteter. Samtidig briljerer hun i møtet med enkeltmennesker, noe som utgjør en klassisk litterær kvalitet, sier Bernhard Ellefsen.
– Tror dere at det til neste år kommer en ung forfatter som absolutt burde vært inne på en juryliste?
– Det hadde jo vært fantastisk! svarer Inger Bråtveit.
– Jeg skal la spåkulen ligge i denne omgang, men jeg må få påpeke at samtidslitteraturen selvsagt er langt rikere enn noen liste, og at det også finnes genuint god litteratur som ikke har fått plass på denne listen, sier Bråtveit.
Årets jury:
Jan Kjærstad (født 1953). Forfatter. Debuterte i 1980 med novellesamlingen Kloden dreier stille rundt. Siste bok: Menneskets vidde (essays, 2013).
Inger Bråtveit (født 1978). Forfatter. Debuterte i 2002 med romanen Munn mot ein frosen fjord. Siste bok: Kven er snillast av mor og far? (barnebok, 2012).
Espen Stueland (født 1970). Forfatter og kritiker. Debuterte i 1992 med diktsamlingen Sakte dans ut av brennende hus. Siste bok: Falsk tilståelse og andre essays (2013). Kåret til en av de ti beste forfatterne under 35 år i Morgenbladets forrige litteraturkåring (2004).
Tonje Vold (født 1972). Førsteamanuensis i litteraturvitenskap ved Høgskolen i Oslo.
Bernhard Ellefsen (født 1984). Litteraturkritiker i Morgenbladet.
