00:00 - 26. juni 2015

– Vitenskap på ville veier

Kollega ved Universitetet i Oslo mener alt er galt med Faarlund og Emonds bok.

Les også hovedsaken: En lingvist går berserk

– Det er vanskelig å forstå at en erfaren og høyt aktet forsker som Jan Terje Faarlund kan stå bak noe slikt. For sjelden har jeg sett et svakere vitenskapelig arbeid, sier Kristin Bech, førsteamanuensis i engelsk språk ved Universitetet i Oslo, med gammel- og middelengelsk syntaks som et av sine spesialområder.

– Hva er problemet?

Det er pinlig for norsk språkforskning hvis nordmenn faktisk begynner å tro på denne historien.

– Metode, empiri, lingvistisk teori, det vil si alt. Det verste er kanskje hvordan Faarlund og Emonds uten videre redefinerer hvordan man skal klassifisere språk genetisk, sier Bech.

Hun fremholder at syntaks, altså setningsstruktur, tradisjonelt ikke er det sentrale når man bestemmer i hvilken språkfamilie et språk hører hjemme. Da er regelmessige lydkorrespondanser i beslektede ord langt viktigere. Endringer i lydsystemene følger nemlig ofte regelmessige mønstre og er derfor ofte nøkkelen til å fastslå språkslektskap.

– Men Faarlund og Emonds hopper bukk over denne delen av historien, og de unnlater å forholde seg til store deler av forskningslitteraturen. Det leder dem på villspor, sier Bech. Hun mener også at Faarlund påviselig tar feil når det gjelder syntaksen isolert sett.

– Enkle søk i databaser med gammelengelske tekster vil vise at flere av de såkalte nordiske setningskonstruksjonene de mener er umulige i vestgermanske språk, faktisk var i aktiv bruk i gammelengelsk, hevder hun.

Bech mener Faarlund tilhører en skole som hovedsakelig forholder seg til formelle beskrivelser av språkene og ikke er interessert i å sjekke teoriene sine mot tekstsamlinger.

– Men selv med det utgangspunktet, tar de feil. Problemet er, tror jeg, at ingen av dem behersker gammelengelsk i noen særlig grad, kombinert med en uvilje mot å lytte til innvendinger. Det vitenskapelige idealet er jo at man aktivt skal søke motargumenter. Det virker det ikke som disse to har gjort, og nå har de kjørt seg helt fast, sier Bech.

– Er det provoserende?

– Det er pinlig for norsk språkforskning hvis nordmenn faktisk begynner å tro på denne historien. Det hadde jo vært artig om engelsk egentlig var norsk, men det er nok for godt til å være sant.

– Er det ikke viktig at noen tør å fremme dristige ideer?

– Det er kjempeviktig. Men da må man gjøre alt man kan for å etterprøve hypotesene og være åpen for innvendinger.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse