Kommentar

Sten Inge Jørgensen om Hellaskrise

Få debattema gir bedre jordsmonn for menneskesinnets irrganger, lyter og feil enn internasjonal politikk. Tredjehåndskunnskap, anekdotiske bevis og banale fordommer presenteres med engasjement og alvor. Ideologiske preferanser maskeres ikke bare bak selektiv bruk av fakta, som i den nasjonale samfunnsdebatten. Når verden er tema, kan man bent frem tillate seg å identifisere gode og onde «krefter».

Man skal imidlertid ikke gå langt tilbake i historien før bildet blir mørkere. Europa var en gang oppdelt mellom herskere som gikk til krig annet hvert år, med de mest bisarre påskudd. Folket kunne finne på å støtte kampen motivert av fantasifulle rykter, som at innbyggerne i nabostaten var umennesker som ofret og spiste spedbarn til frokost.

---

Hellas- krisen

I januar vant det venstreradikale partiet Syriza makten i Hellas. Deres fremste valgløfte var at nå skulle det bli slutt på den harde sparepolitikken som landets kreditorer krevde. Siden den tid har det pågått kontinuerlige forhandlinger mellom Hellas og kreditorene. Hellas ønsker ikke bare en lettelse i gjeldsbyrden, de er også avhengige av flere lån og overføringer for å holde økonomien gående. 30. juni forfaller et låneavdrag på 1.6 milliarder euro til Det internasjonale pengefondet (IMF). Senest samme dag er Hellas nødt til å levere en liste med budsjettkutt som kreditorene godkjenner dersom de skal få overført de siste 7.2 milliarder euroene som gjenstår av EUs krisepakke.

---

I dette perspektivet ser det ut til at vi er vesentlig bedre informert og mer rasjonelle enn før. Men finanskrisen som brøt ut i 2008, var ikke akkurat noen lissepasning. Skulle man delta i denne debatten, måtte man forstå komplekse finansmekanismer, i tillegg til den politiske dimensjonen. Når vi i ettertid vet at de finansinstitusjonene og ansvarlige politikerne som la grunnlaget for krisen, heller ikke overskuet situasjonen, forstår vi hvor vanskelig dette var.

Like fullt ble det spunnet et begripelig narrativ rundt det hele, hvor hovedtemaet var en kamp mellom Tyskland og de kriserammede landene i sør. Tyskerne ble fremstilt som tilhengere av en ideologi kalt «austerity», hvor ingen midler må skys i kampen for budsjettbalanse. Søreueropeernes  motsvar var å vise til økonomen John Manyard Keynes, som populært forklart mente at det er mulig å spare seg til fant. Skal man få hjulene i gang igjen, må man i stedet drive såkalt motkonjunkturpolitikk, det vil si pumpe mer penger inn i økonomien.

Politisk interesserte mennesker over hele Europa begynte å ta parti. Typisk var det sentrum-høyre som støttet Tyskland, mens venstresiden delte preferanser med folk i sør. Allmenheten tok del i dramaet gjennom utallige mediekanaler, hvor partene beskyldte hverandre for å ikke forstå basale økonomiske premisser.

Hvordan kan dere tro at et lands økonomi kan vokse hvis folkets kjøpekraft synker dag for dag? spurte den ene siden. Hvordan kan dere tro at et land som havnet i krise fordi de brukte mer penger enn de hadde, skal kunne reddes av flere penger, slo motparten tilbake. De må jo reformere!

Den ideologiske debatten har bidratt sterkt til å tilsløre hva krisen dypest sett handler om.

Den ene parten appellerte til medmenneskelighet og solidaritet. De andre forfektet at dersom de kriserammede landene ikke klarte å gjennomføre nødvendige reformer for å skape en bæredyktig, offentlig økonomi, inkludert et velfungerende skattevesen, så vil ettergivenhet utelukkende bidra til å forlenge og på sikt forverre krisen.

Mye taler for at denne ideologiske debatten har bidratt sterkt til å tilsløre hva krisen dypest sett handler om. Hvis man går bak retorikken og ser nærmere på de ulike posisjonene som europeiske land har tatt, vil man se et langt mer prosaisk mønster. De som ber om hjelp er keynesianere, de som må betale regningen forfekter austerity. Dypest sett er det altså egeninteresse det argumenteres ut fra. Men ingen parter ønsker eller våger å si i klartekst at dette er en klassisk konflikt mellom kreditor og debitor.

Like klart er det at det ikke er noe «tysk» over austeritylinjen. En lang rekke regjeringer er helt på linje med tyskerne, og tyskerne brukte selv keynesianske grep da de slet økonomisk for noen år tilbake.

Riktignok er det flere politikere som har et ønske om å hjelpe Hellas, så et element av filantropi kan identifiseres. Enda flere vil strekke seg langt for at eurosonen ikke skal rakne. Men da snakker vi nok igjen først og fremst om egeninteresse.

Ingen EU-land bruker en større andel av BNP på pensjoner enn Hellas.

Syv år etter at krisen brøt ut kan man slå fast at innsparingspolitikken vant, av den enkle grunn at EU består av 28 medlemsland som i begrenset grad er villige til å finansiere hverandres budsjetter. Men nederst i kontinentets sørøstlige del sliter grekerne fortsatt med å holde hodet over vannet, og etter at de valgte en venstreradikal regjering i januar, har den ideologiske tåkeleggingen av konflikten tiltatt på ny.

Det største offeret for ideologiseringen av konflikten er Hellas selv. Den Syriza-ledede regjeringen har fra dag én fremstilt kreditorene som høyrekrefter som ønsker å knuse landet deres, med det eneste resultat at kreditorene – som opplever at de allerede har strukket seg langt – er i ferd med å miste all tålmodighet. Denne uken støtet de også en av sine potensielt viktigste allierte fra seg, de tyske sosialdemokratene, som tidligere har tatt til orde for en jevnere byrdefordeling i Europa. «Nok er nok» sa Tysklands næringsminister Sigmar Gabriel til avisen Bild: «Europa og Tyskland lar seg ikke utpresse. Og vi kommer ikke til å la tyske lønnstakere og deres familier betale for de overdrevne valgløftene fra den delvis kommunistiske regjeringen.»

Gabriel og andre representanter for kreditorland reagerer blant annet på statsminister Aleksis Tsipras påstand om at kreditorenes krav om greske pensjonskutt er politisk motivert. Tre objektive forhold forklarer hvor utidig dette er:

• For det første er det ingen EU-land som bruker en større andel av BNP på pensjoner enn Hellas (17,5 prosent). Kreditorenes krav om én prosents kutt ville knapt forandret på dette bildet, og grekernes årlige underskudd i pensjonssystemet ville fortsatt ikke vært bærekraftig

• For det andre er det strengt tatt ikke kreditorenes skyld at den greske statens pensjonsutgifter er blitt et tema. Det er den greske regjeringens påstand om at de ikke har noen utgifter igjen å kutte som har gjort at potensielle utgiftsposter er blitt identifisert av andre. Statsministeren i ett av kreditorlandene, François Hollande, så seg nødt til å påpeke dette i klartekst denne uken: «Det er ikke Frankrikes politikk å påtvinge Hellas pensjonskutt, vi ber dere heller komme med alternative forslag til innsparinger.»

• For det tredje finnes det mer humane alternativer til kutt, som Syriza vegrer seg for å ta. Hellas bruker mer av BNP på forsvaret enn de aller fleste NATO-land, men ettersom de valgte å regjere sammen med et høyrenasjonalistisk parti (Independent Greeks) i stedet for venstreorienterte To Potami, så får de ikke gjennomført noen drastiske forsvarskutt.

Ingen aner hvor lenge denne konflikten vil pågå. På papiret er 30. juni en avgjørende deadline, da landet må oppfylle flere betingelser for å få nye kriselån. Men frister er forskjøvet før, og ingen vet om eller når endelige beslutninger vil bli fattet. Går Hellas ut av eurosonen? Vil det gjøre situasjonen i landet bedre eller verre?

Uvissheten reflekterer hvor vanskelig det er å forstå og å håndtere en konflikt hvor utenrikspolitikk og finansakrobatikk går sammen i en høyere enhet. Mange nordmenn foran dagsrevyskjermen har nok trukket et lettelsens sukk over vårt europeiske utenforskap – at vi kan forholde oss til dette på flere armlengders avstand.

Når finanskrisens historie skal skrives, vil vi riktignok figurere i to kapitler. Vårt første bidrag var å trekke store deler av Oljefondet ut av de søreuropeiske landene på et kritisk tidspunkt. Signalet til finansmarkedene fra verdens største fond var ikke til å ta feil av. Senere, i 2012, stemte Oljefondet (som eide en del greske statsobligasjoner og satt i en gruppe med andre kreditorer) mot en avtale som skulle gi Hellas gjeldskutt. Hvis flere av kreditorene hadde stemt som Oljefondet, ville forsøket på gjeldssanering kollapset, og Hellas ville være nær en ukontrollert konkurs, konstaterte Aftenposten på lederplass den gang.

Kanskje kan man si at det offisielle Norge har sett gjennom det ideologiske blendverket hele tiden, og foretatt endimensjonale, iskalde vurderinger. Med kreditoraktig egeninteresse. Men på samme måte som søreuropeerne skjøv Keynes foran seg, har norske regjeringer skjult seg bak oljefondets angivelige uavhengighet. Noe mer ærerikt, når alt kommer til alt, er det neppe.

Mer fra Kommentar