Annonse
13:28 - 10. april 2015

Løft + satsning³ = mattekrise∞

Tre ulike statsråder har siden 2002 satset millioner på realfag. Hvorfor er det da fortsatt realfagkrise?

Tallenes tale: 15 prosent av avgangselevene på ungdomsskolen stryker på matteeksamen. 25 prosent får karakter to. Her, en niende klasse på Morellbakken skole. Bildet er arrangert. Det er med andre ord ingen grunn til å tro at elevene til høyre på bildet vil stryke til eksamen.
Annonse

REALFAGSSATSING

2002: «Realfag, naturligvis!»
Igangsatt av Bondevik II-regjeringen og utdannings- og forskningsminsiter Kristin Clemet (H).

Hovedmål: «Styrke kompetansen i realfag hos elever og lærere, hos ledere og arbeidstakere i arbeidslivet og hos allmennheten. Bedre motivasjonen hos elever og lærere når det gjelder realfag i utdanningen og å øke rekrutteringen til utdanning i realfag. Få frem nytteverdien av realfagene for videre utvikling av vårt velferdssamfunn og skape mer positive holdninger til realfag blant allmennheten.»

2006: «Et felles løft for realfag».
Igangsatt av Stoltenberg II-regjeringen, og kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV).

Hovedmål: «Å styrke og utvikle en sammenhengende kompetansekjede som strekker seg fra barnehage til arbeidsliv.»

2010: «Realfag for framtida»
Igangsatt av Stoltenberg II-regjeringen, og kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV).

Hovedmål: «Øke interessen for realfag og teknologi og styrke rekruttering og gjennomføring på alle nivåer. Dessuten skal norske elevers kompetanser i realfag styrkes. Et hovedmål er også å øke rekrutteringen av jenter til matematikk, fysikk, kjemi og teknologifagene.»

I oktober i fjor kunngjorde kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at en ny realfagssatsing var i anmarsj: «Pisa-undersøkelsen viser at vi har et realfagsproblem. (…) Det bekymrer meg sterkt. Vi må ha høyere ambisjoner enn å være i midtsjiktet blant OECD-landene», uttalte ministeren.

Det er blitt et fast innvielsesritual. Nyslåtte kunnskapsministre proklamerer alvorlig at vi har en realfagskrise, og at regjeringen tar grep for å avverge katastrofen. Nå skal innovasjonen stimuleres, livet etter oljen sikres, fastlandsindustrien fornyes og Pisa-resultatene forbedres. Kristin Halvorsen (SV) gjorde det i 2010. Øystein Djupedal (SV) i 2006. Kristin Clemet (H) i 2002. Det er alltid realfagskrise. Og realfagssatsingene har rullet sammenhengende siden utdannings- og forskningsminister Clemet dro i gang «Realfag, naturligvis!» i 2002. Ingen andre fag blir satset på i like stor grad.

Pisa-resultatene, som alle ministrene har villet forbedre, var i 2013 de dårligste siden Norge første gang deltok i undersøkelsen i 2000. Hvorfor blir det ikke bedre? Er de som lager realfagssatsingene i Norge, udugelige?

Fra 1981. Fra Bokmålsordboka: «Krise: svært vanskelig, farlig situasjon, akutte vanskeligheter». Eksisterer mattekrisen, egentlig?

– Ja, sier Helmer Aslaksen, matematiker og førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning på Universitetet i Oslo (UiO).

– Nei, sier Jan Ubøe, professor i matematikk ved Handelshøyskolen (NHH).

– Tja, sier Knut Ole Lysø og Svein Sjøberg. Lysø er førsteamanuensis ved Avdeling for lærer- og tolkeutdanning på Høgskolen i Sør Trøndelag (HiST), med matte i grunnskolen som spesialfelt. Sjøberg er fysiker og matematiker ved Universitetet i Oslo.

– Krise er et sterkt ord, men det brukes flittig om situasjonen, sier Lysø, og legger til at «krisen» ikke er ny.

– Fra dag én i min karriere var det en bekymring for den lave kompetansen på uteksaminerte mattelærere, sier Lysø.

Han startet i lærerutdanningen i 1981. Da fantes det tre muligheter for matteundervisningen ved lærerhøyskolen. Man kunne ta et halvt år med matte, et kvart år – eller enda mindre. I dag må man ha minst ett års fordypning for å undervise på ungdomstrinnet.

I 2000 deltok Norge for første gang i OECDs internasjonale Pisa-undersøkelse, og havnet midt på treet. «Pisa-sjokket» var et faktum, og den ferske statsråden Kristin Clemet uttalte: «Norge er en skoletaper, nå er det vitenskapelig bevist.» Hun lanserte så satsingen som skulle ordne opp i sakene. Clemets statssekretær Helge Ole Bergesen skrev senere: «For oss som akkurat hadde overtatt den politiske ledelsen i Utdannings- og Forskningsdepartementet, ble Pisa-resultatene en flying start

Fem halve. Helmer Aslaksen har jobbet i Singapore i store deler av sitt liv. I 2011 kom han tilbake til UiO. Han er ikke i tvil.

– Mattekrisen er i høyeste grad reell, sier Aslaksen, som ikke bare tenker på undersøkelser som Pisa og Timss når han skal forklare krisen. Timss tester nivået i matte og naturfag i fjerde og åttende klasse.

– Mange liker ikke Timss og Pisa. Greit, men se på eksamensresultatene i tiende trinn. Dette er enkle oppgaver. Cirka 15 prosent stryker. 25 prosent får karakter to, sier han.

– Det er høye tall. Men er oppgavene enkle?

– Det tror jeg, sier Aslaksen, og henter opp eksamensoppgaven for tiende trinn, våren 2014.

– I en av oppgavene skal man regne ut fem halve minus to tredeler. Så kan man selvsagt spørre om man trenger å vite hva fem halve minus to tredeler er. Men hvis du ikke greier det, så har du alvorlige problemer med brøkregning, sier Aslaksen.

Jan Ubøe, matteprofessoren ved Handelshøyskolen, er usikker på hvor mye matte man egentlig trenger.

– Det er definitivt behov for at en del folk har skikkelig peiling. Basert på egen erfaring, fra NHH og Blindern, er ferdighetene hos studentene bra. Nivået hos resten er ikke kritisk. Hvis utviklingen går i noen retning, er det til det bedre. I visse tilfeller føler vi at man plager folk unødig mye med matte og ting de har svært begrenset bruk for senere. Det er rimelig allmenn konsensus om dette her hos oss. Vi tror ikke det er noen krise, sier Ubøe.

Helmer Aslaksen kan gjerne ta diskusjonen.

– Men da må man gå inn på tiendeklasseeksamen og fortelle hvilke oppgaver som er irrelevante. Noen er vanskelige, for å skille femmer og seksere. For å få to kreves kun elementære basisferdigheter, sier Aslaksen.

– Mange som argumenterer for mattekrisen, er bekymret for Pisa-resultatene og for at industri og innovasjon stopper opp. Går din bekymring mer på det allmenne mattenivået?

– Jeg er blant annet opptatt av hvordan folk har det etter grunnskolen. Får du 1 i matte på ungdomsskolen, blir det ikke morsomt på videregående. Det blir et skikkelig mareritt. Det er et stort frafall på videregående, særlig på yrkesfag. Dette er et alvorlig sosialt problem, sier Aslaksen, som mener matteopplæringen er for mye rettet mot praktisk matematikk.

– Det er viktig for motivasjonen og fordi det er nyttig. Men hvis man ikke samtidig lærer teoretisk matte, blir det kjedelig for sterke elever, og man ser ikke sammenhengene. Dagens undervisning er drepende kjedelig for de flinkeste og urealistisk vanskelig for de svakeste, sier han.

Kvalitet. Knut Ole Lysø ved HiST trekker frem tv-programmet Luksusfellen, der nordmenn har havnet i bunnløs gjeld:

– Matematisk kompetanse forebygger dette. Det er viktig å ha med seg i livet, ikke bare i utdanninger, sier han.

– Du underviser fremtidige mattelærere. Hvordan er din hverdag blitt endret de siste 13 årene, da de store realfagsatsingene har funnet sted?

– Ressursmessig blir det verre og verre. Vi får stadig flere oppgaver, og ikke tilstrekkelige ressurser til å dekke opp. Alle skvises mer og mer, sier Lysø.

Tidligere var utdanningsinstitusjonene 100 prosent finansiert av Kunnskapsdepartementet. Etter Kvalitetsreformen gikk tallet ned til 70 prosent. Resten ble fastsatt ut fra hvor mye institusjonene «produserte» av uteksaminerte kandidater og publikasjoner.

– Skal man publisere, må man forske. For å få ressurser til forskning, måtte vi kutte i undervisningstimetallet. Tiden vi har til undervisning, også i matte, er halvert etter Kvalitetsreformen, og vi må forholde oss til flere studenter. Man kan spørre hvor mye kvalitet som kommer ut av dette, sier Lysø.

Kvalitetsreformen ble igangsatt av Kristin Clemet i 2003, et år etter den første store mattesatsingen.

«Real». Svein Sjøberg ved UiO mener begrepet «realfag» er problematisk.

– Det er en skummel konstruksjon som bare finnes på norsk, sier Sjøberg, som sier ordet er en arv fra de gamle reallinjene.

– Dette var en matte- og fysikklinje, derfor forbinder mange realfag primært med matte. Når man i Europa skal rekruttere til teknologiske yrker, brukes begreper som «scientists», og det er noe helt annet. Det er ikke mangel på matematikere som er problemet, men hele sektoren med ingeniør- og teknologiske fag, inkludert universitetsfag, sier Sjøberg, som mener det er svært problematisk at «realfagkrise» ofte blir oversatt med «mattekrise».

– Matte blir oppfattet som pur, ren intelligens. Det er der man viser at man duger. Dermed er det et perfekt fag til å sortere flinke fra svake, vinnerne fra taperne, om man vil. Denne rollen spiller faget i svært mange land, altså som en sorteringsmekanisme. Men egentlig er matte en abstraksjon, et slags språk som er uunnværlig i mange fag. Vi trenger få matematikere og veldig mange ingeniører, forskere og lærere, sier Sjøberg.

Han understreker at det selvsagt er viktig med mattekompetanse.

– Men hvis all vekt blir lagt på å få høyere score på tester, er jeg redd effekten kan bli at færre velger det. Man kan bli vaksinert for interessen, heller enn å få den stimulert.

Hvorfor blir man vaksinert?

– Hvis hovedfokuset er å øke testscoren, vil det bli mye drilling og pugging. Lærerne vil kanskje unngå motiverende aktiviteter som feltarbeid, eksperimenter og ekskursjoner. Unge i dag følger gode forbilder, og de har få matematikere å velge mellom.

Hva med teknologigründere som Apples Steve Jobs og Spotifys Daniel Ek?

– De oppnådde ikke store ting fordi de var gode matematikere. Hvis Steve Jobs eller Albert Einstein var elever i et mattefag der målet var å score høyt på tester, ville de blitt vaksinert for all interesse med en gang, sier Sjøberg, som har lite til overs for påstander om at svake Pisa-resultater indikerer fremtidige problemer for norsk industri og økonomi.

– Slike påstander holder overhodet ikke mål. Japan har ligget nær toppen i flere skoletester, men det går dårlig med Japans økonomi for andre eller tredje tiår på rad nå.

Alle de store realfagsatsingene ville «satse på læreren». Men fortsatt mangler det mattelærere. Hva er grunnen?

– Den som brenner for et fag og vil formidle det, finner seg kanskje ikke til rette i skolen i dag. Lærerne blir målt, veid, kontrollert og kikket i kortene. Gjør du læreryrket til en funksjonærstilling og skolen til en produksjonsbedrift som skal levere test-score, så tiltrekker du deg færre entusiastiske lærere enn før, sier Sjøberg.

Til klasserommet. Er alt bare produksjon og pugg? Vi tar turen til Morellbakken ungdomsskole på Grefsen i Oslo for å finne ut hva som skjer i en norsk mattetime i 2015. Lærer Hallgeir Vige underviser en niendeklasse.

– I dag skal det handle om sannsynlighetsregning, sier han og ber om to frivillige. Oskar og Jakob rekker opp hånda og går til tavla. Oskar stiller seg til venstre, Jakob til høyre.

– Hvor sannsynlig var det at de stilte seg opp akkurat sånn? spør læreren.

– Hvor mange måter kunne de stilt seg opp på?

Svaret er to. Oskar til høyre og Jakob til venstre, eller omvendt. 50 prosent sjanse for hvert alternativ. Enda en elev kommer opp, hun heter Sara og stiller seg til høyre for guttene. Hvor sannsynlig var det at hun stilte seg akkurat der? Lærer Vige skriver oppstillingsalternativene på tavla, med forbokstavene som kode, mens elvene flytter seg hit og dit:

O J S, J S O, S O J, S J O, O S J, J O S

Det er en sjettedels sjanse for at de skulle stille seg opp i posisjonen O J S. Elevene er på kroken. Snart diskuterer de i smågrupper hvordan man kan regne seg frem til svaret, uten bevegelige medelever som eksempler. Etterpå – plenumsdebatt, med flere gode forslag. En av elevene har til og med pønsket ut en formel. Vige skriver og forklarer.

– Sett at vi var 15 elever i klassen, og vi skulle bytte pulter hver dag. Hvor lenge måtte vi gå på skolen for å komme igjennom alle alternativene? spør læreren.

– 75 år? sier en elev.

– 100?

– 1000?

– En milliard?

Tallene stiger fort, før Vige gir svaret: 6,8 milliarder år. Etterpå deler han ut terninger til elevene, nå skal sannsynlighetsregning illustreres ved summen to terninger kan utgjøre til sammen. Allerede før Vige får formulert spørsmålet, begynner elevene – som virker å følge fullt og helt med i timen fra start til slutt – å diskutere: Er fem, seks eller syv det «beste» tallet? Er to like «dårlig» som elleve?

Overdrivelser. Hallgeir Vige gikk på lærerskolen fra 2002 til 2006 og tok etterutdanning i 2012.

– Så jeg er et resultat av realfagssatsingen til forrige regjering, sier Vige.

Hvorfor tok du etterutdanning?

– Jeg var interessert i matte. Tidligere følte jeg meg ikke trygg i det hele tatt, og da jobbet jeg på barneskolen. Så det handler ikke om komplisert matte. Det er pluss, minus, gange og dele. Enkle ting. Det handlet om at jeg ikke hadde kontroll over didaktikken. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle drive matteundervisning på en fornuftig måte.

Hvordan ser mattelærerne på diskusjonen om mattekrise? Snakker dere om det?

– Ja. Vi gjør det. Det er litt sårt. Når du jobber på skole, er du ikke på en fabrikk der bare de som jobber der bryr seg om hva du holder på med. Man er en del av samfunnsdebatten, og vi blir påvirket av at det alltid snakkes om krise i matematikken. For noen ender det med at man blir motløs. For mange andre ender det i at man også blir inspirert til å finne ut hva vi kan gjøre bedre.

Er dere enige i at dere er krise?

– Nei. Det er en overdrivelse. Vi er ikke bekymret. På vår skole har vi utlyst ti stillinger for neste år. Det letteste å få tak i, er realfagslærere. Vi har større problemer med å få lærere i språk og samfunnsfag.

Hvorfor er det da så mye oppmerksomhet rundt mattekrisen? Er det en mattelobby som presser på?

– Det er nok litt av bildet, men det handler også om at man sammenligner seg med andre land som gjør det veldig bra i internasjonale tester. Som har en helt annen skole enn oss, som jobber instrumentalistisk. Der man pugger og pugger, kanskje uten å se hva kunnskapen trengs til, sier Vige.

Og her er vi igjen inn ved Pisa-undersøkelsen, det faste beviset på at mattekrisen eksisterer. En undersøkelse fra 2009 viste at 82 prosent av norske lærere og skoleledere mente at Pisa gir et feil bilde av skolens kvaliteter. Likevel fortsetter Pisa å være kronargumentet for økte mattesatsinger.

Er det for mye fokus på Pisa?

– Pisa har ingen relevans for oss her på skolen. Vi bruker det ikke til noe. Det er bare noen få elever som blir plukket ut til å testes på Pisa. Det er læreplanen som avgjør hva vi underviser i, ikke hvordan Pisa-oppgavene ser ut.

Merkelig da at det har så sentral plass i den politiske diskusjonen om matte?

– Ja. Det er det. Nasjonale prøver kan brukes av lærere og skoleledere for å se hvordan skolene ligger an. Pisa er kun relevant for politikere, ikke for lærere. Bortsett fra at vi hele tiden får høre at resultatene er for dårlige, sier Vige.

Jeg antar at mattesatsingen er et tveegget sverd. På den ene siden er det slitsomt med evig mattekrise. Samtidig vil andre faglærere misunne dere ressursene?

– Sånn tror jeg det er. Jeg er jo glad for at det satses på matte. Jeg får mye ressurser, sikkert to kurstilbud i uken. Underviser man i estetiske fag får man minimalt, jeg har ikke hørt om eller blitt tilbudt kurs i disse fagene, sier Vige, som selv også underviser i musikk.

Verre. Trine Lise Backe Biermann har jobbet i skolen siden 1982. Hun er nå lærer ved Ris ungdomsskole i Oslo.

– Jeg var svært håpefull i 2002, da de virkelig skulle satse på matte. Men vi på gulvet har ikke merket noe til dette i hverdagen. Jeg har like mange timer som før, samtidig som pensumet er blitt betraktelig større, sier hun.

Under realfagsatsingene i 2002, 2006 og 2010 snakket politikerne om flere realfagtimer i grunnskolen. Økningen har primært kommet i barneskolen.

– Det er blitt verre. Elevgrensen var før 27 elever per klasse, nå er det 30. Nivået blant 30 elever varierer sterkt, så vi har bedt på våre knær om færre elever i klassen. Dessuten har vi flere forstyrrelser enn noen gang, sier hun.

Halvorsen. Kunnskapsministrene har altså strødd millioner utover Matte-Norge, uten å få resultater. Eller? Torbjørn Røe Isaksens forgjenger Kristin Halvorsen (SV) mener krisen er over.

– Vi har klar fremgang å vise til når det gjelder norske fjerdeklassingers kunnskaper, sier hun, og viser til undersøkelsene Timss og Pirls, som viser at Norge er landet der fjerdeklassingene har størst fremgang.

– Det er svært viktig å glede seg over fremgangen vi ser blant yngre elever. Det tyder på at tidlig innsats, tydeligere mål, mer variert undervisning og klare tilbakemeldinger gir resultater.

– Likevel er det fortsatt realfagkrise. Dette tyder på at virkemidlene i realfagssatsingene har vært feilslåtte?

– Tvert imot. Innsatsen ser ut til å gi resultater. Men mange har komplekser når det gjelder realfag og særlig matte, ikke minst voksne. Det påvirker holdningene til realfag. Her er det en jobb å gjøre. Jeg vil fremheve satsingen Ny giv, som vi satte i gang på ungdomstrinnet for å fange opp elever med store kunnskapshull. Her ble det arbeidet mer praktisk og variert, og satsingen fikk gode tilbakemeldinger.

– Ville dere være en videreføring av forgjengerne eller stake ut ny kurs?

– Videreføring og forsterkning, sier Halvorsen, som tok over jobben etter partikollega Øystein Djupedal.

Djupedal. Han sitter nå i Arendal, som fylkesmann i Aust Agder. Da han ble kunnskapsminister i Stoltenberg II-regjeringen, lå både Kunnskapsløftet og Clemets «Realfag, naturligvis!» på bordet. Han fulgte opp med en egen satsing: «Et felles løft for realfag».

Hvordan vil du vurdere satsingen i dag?

– Vi tok over Kunnskapsløftet, der det lå en satsing på realfag. Resultatene kunne sikkert vært enda bedre. På grunn av reformtrettheten i skolen har de siste kunnskapsministrene i stor grad tatt over det forgjengeren har gjort. Det Kunnskapsløftet startet, tror jeg er riktig. De grunnleggende politiske grepene rundt realfag er fellespolitisk eie. Jeg er sikker på at det er en suksessoppskrift.

Hvis det er en suksessoppskrift, hvordan kan realfagskrisen vedvare? Hvorfor klarer dere ikke å lage et opplegg som fungerer?

– Vi vet aldri hva som ville skjedd uten tiltakene som er blitt gjort. Jeg har tro på langsiktige planer. Tette tillitsforhold til elevene og gode skolekulturer er viktige. Vi må satse på læreren og ha tro på at det læreren gjør, er viktig.

Det sier alle politikere, men lærerne opplever at de i dag har mye mindre tid til å jobbe med fag enn de hadde før. Dette er en utvikling som har skutt fart samtidig med realfagssatsingene?

– Det viktigste for lærerne er å undervise elevene. Det er sikkert for mye rapportering i skolen, og jeg har stor sympati med tidstyvprosjektet til regjeringen, sier han.

Clemet. Vi går tilbake til 2002 og Kristin Clemets «Realfag, naturligvis!», som har lagt grunnlaget for alt som har kommet etterpå.

– Det virker som om en av hypotesene vi la frem, som gikk på at man må satse veldig mye over hele linjen over lang tid, har slått til, sier Clemet. – Deler av realfagene, spesielt matte, hadde vært nedprioritert i mange år. Å endre en skole tar tid. Det er ikke noen kvikk fiks.

Det er 13 år siden første satsing. Man skulle tro det var mulig å få gjort noe på 13 år. Men det er fortsatt krise.

Ja, men hva bygger du det på, at det er krise?

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens erklæring fra oktober, der han legitimerer sin nye realfagssatsing.

– Begge deler kan være sant. Det kan gå bedre, samtidig som vi fortsatt har store problemer, og jeg vet ikke om de rødgrønne holdt trykket oppe. De gjennomførte Kunnskapsløftet, men ikke på den måten de kunne gjort. De har hatt oppmerksomheten rettet mot mindre viktige ting, og dette kan ha rammet realfagene. Jeg vil likevel bli veldig forbauset hvis ikke matteferdighetene står sterkere i for eksempel Oslo-skolen i dag enn for 15 år siden.

Matteferdighetene er bedre, og det er fortsatt krise. Dette høres ut som et regnestykke der 2 + 2= 5.

Jeg slutter meg ikke til den måten å tenke på. Det er komplekst å reformere en skole, og det tar tid. Matte ble nedprioritert, og ferdighetene ble gradvis dårligere i minst 20-30 år før den første satsingen kom for 13 år siden.

Ting tar tid, men dere har i hvert fall klart å gjennomføre én endring i løpet av de siste 13 årene, og det er å skape en skolehverdag som for lærerne er preget av et voldsomt rapporteringspress, og …

Hva bygger du det på? Voldsomt rapporteringspress, dette er veldig ladete ord, er ikke du journalist, da?

Jeg bygger det på lærernes beskrivelser av sin arbeidshverdag de siste årene.

– Det er anekdotisk. Da jeg var utdanningsminister, forsøkte vi å undersøke dette, men fant det ikke klart dokumentert.

Du mener det er feil at lærerne har mindre tid til å jobbe med fag nå enn før, og at dette delvis skyldes økt rapporteringspress?

– Jeg er ikke uten videre enig. Jeg har sett lærere omtale nasjonale prøver som tidstyver, men visse ting må dokumenteres. Tidligere oppdaget man ikke at elever ikke lærte å skrive og regne før de var ferdige med skolen. Dette fordi man ikke undersøkte og rapporterte. Men jeg er enig i at mange vil gi skolen oppgaver som burde vært foreldrenes ansvar. Nasjonale prøver ble innført i de senere år. At det medfører en viss rapportering er nødvendig, sier Clemet.

Faktorene. Snart kommer kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens realfagssatsing. Vil han fortsette å hamre på Pisa som viktigste barometer for kvalitetsnivået på norsk skole? Vil han høre hva lærerne sier? Vil satsingen hans få slutt på krisen? Morgenbladet spurte for tre uker siden Kunnskapsdepartementet om hvor mange penger som er brukt på de fire satsingene. Tanken var å sette opp et regnestykke der svaret, om realfagskrisen er slutt eller ei, var den ukjente x. Men departementet har ikke klart å fremskaffe tallene. Regnestykket blir dermed mer komplisert.

x + y + z + t = mattekrisen er over.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse