Annonse
10:16 - 27. februar 2015

Industrien som flyttet iskanten

Norsk oljepolitikk er historien om hvordan staten og oljenæringen slo seg sammen og stjal miljøbevegelsens klær, hevder samfunnsgeograf Berit Kristoffersen.

Nordsjøen 1966: Oljeeventyret starter. Arbeid ombord i oljeboringsplattformen «Ocean Viking». Foto: Billedsentralen/NTB Scanpix
Annonse

Den 20. januar flyttet miljøvernminister Tine Sundtoft den såkalte iskanten i Barentshavet 70 kilometer lenger nord–   og åpnet dermed nye områder for oljevirksomhet. Seks timer senere ble 54 leteblokker lyst ut – 20 av dem i områder der Norsk Polarinstitutt fraråder utbygging. Regjeringens begrunnelse var at nå som klimaendringene får isen til å smelte, flytter de sårbare økosystemene i iskanten seg også nordover. «Vi har ikke flyttet iskanten. Den har flyttet seg selv,» sa statsminister Erna Solberg.

– Det er veldig symptomatisk for utviklingen i norsk klimapolitikk, som ikke setter grenser for oljepolitikken, sier Berit Kristoffersen, som akkurat har avlagt doktorgrad om norsk oljepolitikk ved Universitetet i Tromsø.

Hun karakteriserer flyttingen av iskanten som en «helt naturlig» konsekvens av den historiske utviklingen. 

Allerede abonnent?
Fra
189 kroner
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning.
Du får alt stoffet som er i papiravisen,
eksklusive nettsaker, eAvis
og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse