Annonse
00:50 - 12. juni 2015

I Knausgårds land

Måtte det en Knausgård til for å løsne på de svenske tungene, spør Lasse Midttun.

Illustrasjon: Marvin Halleraker. www.marvin.no
Annonse

 

Knausgård vs Sverige:

Litteraturprofessor Ebba Witt-Brattström skrev i en kronikk i svenske Dagens Nyheter i mai at forfattere som Karl Ove Knausgård og Stig Larsson legitimerer seksuell utnyttelse av unge jenter i sine bøker.

Karl Ove Knausgård tok til motmæle med et mye omtalt innlegg der han skriver at svensk offentlig debatt er dominert av trangsynte og moraliserende «kykloper».

Denne uken arrangerte Fritt Ord en debatt om ytringsfrihet i Norge, Sverige og Danmark.

 

Ryktene er hardnakkede: Et sted i Himalayas øde fjellvidder streifer den avskyelige snømannen. Og i kulturlivet, sies det, kanskje til og med i selveste nobelprislandet Sverige, streifer den like avskyelige kulturmannen. Begge har et tvilsomt omdømme, for å si det mildt. Snømannens fotavtrykk er enorme, vanlige mennesker blir dverger i forhold, ja de blir snømannens lunsj og middag. Men kulturmannens rykte er ikke bedre, noe Dagens Nyheters kulturblogger Jonas Thente ironisk påpeker: Kulturmannen er «en Jack the Ripper som søker sine ofre på bibliotekene, på vernissasjene og i teaterfoajeene. Der ytrer han gjerne et Rilke-sitat som hypnotiserer hans hjelpeløse kvinnelige ofre før han slår klørne i dem».

Dermed stakk vel Thente nålen i kulturmannsballongen før den som andre svenske ballonger rakk å eskalere til fullstendig uhåndterlige proporsjoner. Og godt er det.

 

For å rekapitulere: Den svenske litteraturprofessoren Ebba Witt-Brattström startet debatten i mai, med å hevde i en kronikk at «kulturmannen» og hans like speiler hverandres status med homoerotiske undertoner, i en mannsverden hvor den voksne og bevisste kvinnen utdefineres – og erstattes av den uerfarne og purunge jenta, 13-åringen, den perfekte rekvisitt.

Hva blir det neste? Grave opp Vladimir Nabokov og brenne liket?

Witt-Brattström grunnga dette bildet med å henvise til Karl Ove Knausgårds roman Ute av verden og Min kamps «Karl Ove», så vel som tekster av Stig Larsson og Larssons uttalelse om «attraktive 13-åringer».

Larssons svar kom sent (han har vært syk), og begrenset seg til at han absolutt ikke er pedofil, og at hans uttalelse handlet om at det er mulig å tenke seg at noen blir tiltrukket av en mindreårig. Knausgårds svar kom derimot ikke sent, men nær umiddelbart, og begrenset seg ikke. Nei, Knausgård bestemte seg like godt for å ta et totaloppgjør.

 

Det måtte kanskje bli slik. Isabelle Ståhl i Svenska Dagbladet går rett til kjernen av problemet når hun beklager at mange som synes noe om litteratur fortsatt tar skjønnlitterære verker for å være meninger om hvordan verden bør være.

Det er et godt poeng. Shakespeare ga ikke et normativt bilde av verden i Romeo og Julie, i Macbeth eller i Kong Lear. Heller tvert imot. Nesten all stor kunst handler om menneskelige svakheter, nesten ingenting om dyder. Så når Ebba Witt-Brattström går faretruende nær å viske ut skillene mellom den pedofile Henrik Vankel, den litterære Karl Ove og den reelle Knausgård, da går alle alarmene. Hva blir det neste? Grave opp Vladimir Nabokov og brenne liket?

Ja, forfattere utfordrer skillet mellom kunst og liv, og de revitaliserer det med jevne mellomrom, men de visker det ikke ut. For en romanforfatter ville en slik full utviskning være en katastrofe. Det truer både romanforfatterens integritet og skjønnlitteraturens vesen. Og i «ilskan» over dette ga altså Knausgård sitt bud på en totaldiagnose av svensk offentlighet.

 

Han er langt ifra den første som mener at svensk venstreintellektuell paranoia og variant av politisk korrekthet har fått eskalerende underlige utslag.

For mange utenforstående ter det seg omtrent slik: Først kom man frem til at Sverigedemokratene var fascistiske. Så bestemte man at Danmarks integreringspolitikk var fascistisk. Men vent! Norges 17. mai er jo ifølge forfatter Henrik Arnstad en «älskad fascism». Og Thorbjørn Egners Kardemomme by har for teaterregissør Sofia Jupither innhold som «er skremmende likt den høyreekstreme retorikken».

I rekken av problemer med dette kan nevnes at begrepet «unyansert» får en ny dimensjon. For hvis du kaller Oslo Plaza og Postgirobygget for «gigantiske», hva skal du da kalle Eiffeltårnet og Burj Khalifa? Hvis du kaller Kardemomme by høyreekstremt, hva skal du da kalle Hitlers Tyskland?

Dette løses ved å anta at enhver ubehagelig diskurs beveger seg på skråplanet, på en slippery slope i retning det fullt ut fascistiske, noe som nesten garanterer umiddelbar hitling av enhver debatt i nærheten av følsomme spørsmål. Man er stolt over å kvitte seg med enhver nyansering og alltid si det rakt ut. Uten om og men. Hvis man kritiserer seg selv er det neppe for å være forutinntatt, dømmende eller noe i den retning, men snarere fordi man ikke har vært klarttalende nok, ikke tatt nok avstand fra den lurende rasismen, ikke vært rask nok med å sette fasciststempelet på en ytring.

 

Vi ser mot europeisk historie og vet allerede at dette er skummelt. For hver Martin Luther som vil fjerne avlat og skriftemål er det en Jean Calvin som vil fjerne det meste og en Thomas Müntzer som vil ha sverdene «evig fuktet av blod». For hver Desmoulins og Danton som vil hugge et hode her og der, er det en Robespierre som vil hugge hodet av mange flere eller bortimot enhver: «Når du først får begyndt, så ka’ du ikke holde op», som det danske bandet Gasolin‘ påpekte en gang på 1970-tallet.

Kan historien også fortelle noe om hva slike prosesser betyr for kulturlivet? Den russiske revolusjonen gir svar. Da bolsjevikene tok over, var det som flertall i en rød-rød koalisjon. Kunsten og litteraturen var nyskapende og spennende, avantgarden hadde et hjem. Femten år senere, etter utrenskning av først de sosialradikale, så mensjevikene, så mange av de mest oppegående bolsjevikene, ble det laget hyllingsdikt til Stalin og kunst som lignet påfallende på den tyske stilen som ble populær fra 1933 av.

De som har jobbet med den norske harde venstresiden på 1970-tallet vil påpeke mye av det samme: Bevegelsen begynte som en frihetskamp, men for hver omdreining av radikaliseringsskruen ble disiplinen større, meningsbredden smalere og pustevanskene kraftigere. Kunstnere måtte ta «sjølkritikk» for sine holdninger og til slutt handlet diskusjonene stort sett kun om hva som var mest ideologikorrekt.

 

Så hvor er vi nå? Denne uken ble det arrangert et møte i Fritt Ords regi om ordskiftene i Norge, Sverige og Danmark. Akkurat den kombinasjonen går til kjernen av saken: For det var i og med den danske debatten om annerledeshet, innvandring og integrering på 2000-tallet at de fleste fikk øynene opp for hvor forskjellige debattkulturene var i ferd med å bli.

Det skal sies at ikke bare svensker følte frykt og avsky. Også norske skribenter satte seg på morgenflyet til København og rapporterte hjem om underlige stemninger i det tidligere så elskede Danmark, ja, man følte et nærvær av onde, illeluktende miasmer, og skuttet seg mot den merkverdige kulden i rommene, før man skrev alvorstunge og mollstemte rapporter om den danske sivilisasjonens nært forestående sammenbrudd.

 

I debattmøtet hos Fritt Ord var skillene mye de samme som før. Den svenske journalisten Mustafa Can kunne etter 25 minutter ikke dy seg for å minne forsamlingen på at den danske samfunnsdebattanten Mikael Jalving hadde holdt foredrag for en forsamling høyrenasjonalister, noe som ble ledsaget av en blanding av banning og «hur kunde du?» Jalving svarte at moralisering, opprørthet og tainting by association er typisk for svensk debattklima og svenske hersketeknikker, og dermed var alle like langt.

Men er vi det? Tegnene tyder på noe annet, at Knausgårds tekst har fått akkurat den effekt forfatteren håpet, en åpning og en begynnelse til en endring. For ifølge den radikale sosialdemokraten Daniel Suhonen treffer Knausgårds tekst «som ett knytnävsslag i solarplexus i vänstern av i dag». Og dette solarplexus, altså kroppens ømmeste punkt, hva er det? Jo, mener Suhonen, det er nettopp redselen for å ta debatten. For å stå opp for sin analyse, sitt ståsted, sin følelse, blant intellektuelle så vel som i politikken. Dette fordi samfunnsklimaet ikke tjener tenkningen.

Og Suhonen er langt fra alene. Dagens Nyheters Erik Helmersson snakker om Knausgårds «underbara text» om konfliktskyhet og PK, mens Expressens Anna Dahlberg iler til med at «I Sverige är vi rädda för sanningssägare», fordi man straks får høre at man fisker i grumsete vann og løper Sverigedemokratenes ærend.

 

Måtte det en Knausgård til for å løsne på de svenske tungene? I hvert fall har selv hans kyklopiske begrepsapparat inspirert: Lederskribenten Hanne Kjöller i Dagens Nyheter hang en knausgårdsk bjelle på nærmeste katt ved å si om en tekst at det er slik anmeldelser ser ut «i kyklopenes land». Man aner starten på et mem.

Imens ser Daniel Suhonen fremover mot Det nye venstre:

 

Jag längtar efter en vänster som kan klara av att diskutera allvarliga saker utan att tappa fattningen, som i en upplysningstradition vågar diskutera allt - även det låga, det innersta.

 

Det er vel gjerne slik kommentarer ser ut i Knausgårds land?

Og på den ironiske fronten vil nok Ebba Witt-Brattström konstatere at kulturmannen vant igjen, slik han alltid har gjort.

Annonse