Høies hodepine

Arnulf Kjos skrubber hendene, håndleddene, armene. Helt opp til albuene, så over, igjen og igjen. Den grønne operasjonsluen er allerede knyttet fast på det snauklipte hodet. Det er andre gang denne tirsdagen at gastrokirurgen gjør seg klar til dyst på operasjonssalen på Hamar sykehus. Kjos opererer nærmere 300 pasienter i året, og vet godt hva han skal gjøre.

Pasienten trilles til døren, med sykehuskjortel, støttestrømper og kreft i tykktarmen. Den svulstsyke delen må kuttes bort, og restene må skjøtes sammen, for at han skal bli frisk. Innerst i operasjonssalen ruver en hvit innretning med tre armer. Det er disse armene som skal inn i magen hans om noen minutter, ikke Kjos’ to nyvaskede hender. Maskinen er en operasjonsrobot, som Kjos styrer med joystick. Med millimeterpresisjon og en gripestyrke leger bare kan drømme om å ha inne i noens mage, skal roboten kutte vekk den kreftsyke tarmdelen.

Hamar sykehus er et middels stort sykehus, i en helt vanlig norsk småby. Likevel har de brukt 19 millioner kroner på denne roboten. Den nye hverdagen i helse-Norge.

– Kirurgien har blitt dyr, det er kjempestore omkostninger på utstyr. Samling av ressursene er en sunn måte å tenke medisin på. På større sykehus får vi også mer trening i å operere. Det er helt klart det beste for pasientene, sier Kjos.

Han skifter fra såpe og vann til håndsprit. Hendene, håndleddene, armene, igjen og igjen. Pasienten tar plass på operasjonsbenken.

Samlingsstund. Bent Høie, helse- og omsorgsministeren fra Høyre, forbereder en nasjonal helse- og sykehusplan. Den kommer til høsten. Målet er å lage en landsdekkende ramme for fordelingen av sengeplasser, leger, operasjonsroboter og akuttmottak.

Helseforetakene, som eier de offentlige sykehusene, har hatt samme fusjonsiver som resten av det offentlige Norge de siste årene: Rikshospitalet, Ullevål sykehus, Radiumhospitalet og Aker sykehus er nå samlet til Oslo universitetssykehus. Akuttmottaket på Rjukan er lagt ned til fordel for Skien, Helse Møre og Romsdal bestemte nylig at ressursene i norddelen av fylket skal konsentreres til et nytt storsykehus i Molde.

Ved Mjøsas bredder vurderer Sykehuset Innlandet Helseforetak for andre gang å skrote akuttsykehusene i Elverum, Hamar, Gjøvik og Lillehammer til fordel for ett nytt, stort sykehus. Blir alt bedre da? Har Høie et godt nok blikk for egenverdien i de små sykehusene? 

Både opposisjonen og Den norske legeforening tviler, og frykter helse- og sykehusplanen kan ende med A- og B-lag i sykehus-Norge.

Hvor stort er egentlig stort nok?

I det små. Det aller første sykehuset på Hamar, som ble opprettet rundt 1850, hadde tre senger, fire sengetepper og én kammerpotte. Selv ved århundreskiftet hadde Aker sykehus én lege, en dag i uken. Mer var det heller ikke behov for; distriktslegen kunne fikse blodforgiftninger, brukne bein og betennelser, og for resten fikk den syke gjerne morfin og en bønn.

Men verden stod på terskelen til de medisinske gjennombruddenes tid: Eter slo ut folk så man kunne fikse innvendige skader – og vips, ble det behov for leger som kunne operere. Louis Pasteur beviste at bakterier sprer sykdommer, såpen revolusjonerte helsestellet, Marie Curie oppdaget røntgenstrålene.

Lillehammer fikk innlandets første kirurgiske sykehus da Christian Amt Sygehuus åpnet dørene, første nyttårsdag 1856. Noen år etter tok doktor Mathias Greve, han som senere skulle bli kjent for sin intimsåpe, initiativ til et lignende sykehus på Hamar. Elverum og Gjøvik fulgte opp på midten av 1920-tallet, etter at lokale ildsjeler – og bedrifter som Raufoss kulefabrikk – stilte med penger.

I årene som fulgte, vokste sykestuene i takt med befolkningen – og kunnskapen. Klart de måtte bli større: Røntgenleger, laboratorieanalytikere, spesialister på infeksjoner og beinbrudd – etter hvert fikk alle sine egne oppgaver. Rett før andre verdenskrig fikk legene på Lillehammer hjelp av en overlege i røntgenmedisin for første gang; da hadde antallet sengeplasser femdoblet seg. På Elverum og Gjøvik måtte pasientene vente på freden før de fikk samme tilbud. For konkurransen om arbeidskraften var hard, terskelen for å bygge sykehus lav, og i 1940 var det 400 sykehus i landet.

Det kunne ikke vare. Helsetilbudet varierte voldsomt mellom by og land, og fra sted til sted. Det ble flere leger, og legene kunne kurere flere sykdommer – det hjalp lite om han befant seg tretti mil unna. Noen sykdommer oppstod så dessuten sjelden at leger på små steder bare så dem en sjelden gang. Det gikk på helsa løs.

På livet løs. «Sykehusene er de viktigste grunnstener i det system av sosial sikkerhet og trygghet som ethvert moderne samfunn søker å skape».

Sitatet er Karl Evangs. Arbeiderpartimann, helsedirektør i 34 år, og mannen som etter sigende var grunnen til at Ap knapt nevnte helse i partiprogrammene sine. «Nei, det ordner Karl», sa folk. Og han forsøkte. Etter krigen begynte Evang arbeidet med landets første sykehuslov: En oversikt over hvor det skulle være sykehus, hva de skulle gjøre, og hvem som skulle drive dem, ikke ulik den Bent Høie pusler med i dag. Mon tro om tanken skremmer gode Bent. For det tok selv Evang – den suverene leder i en tid da ting ble ordnet fordi «noen av oss har snakket sammen» – 23 år å få loven ferdig.

Fylkeskommunene tok i løpet av etterkrigsårene over de fleste sykehusene fra det sammensuriumet av kommuner, bedrifter og ildsjeler som hadde eid dem til da, og forsøkte å koordinere og samle ressursene. Forsøkene ble nesten uten unntak forsøkt stoppet av lokaldemonstranter.

– Helse er trolig den viktigste verdien i menneskers liv i dag, nærhet til helsetilbud er et absolutt gode. Ingenting engasjerer så mye, sier Aina Schiøtz, professor i medisinsk historie ved Universitetet i Bergen.

Hun forteller om fylkesordføreren i Telemark, som ble truet på livet da han forsøkte å legge ned St. Josef sykehus i Porsgrunn.

Oppland fylkeskommune la likevel ned lokalsykehusene på Østre Toten og Søndre Land og flyttet sengene og legene til Gjøvik. Samme prosess foregikk på østsiden av Mjøsa, og fra 1980-tallet sto bare de fire nåværende sykehusene rundt Mjøsa igjen.

Men det stoppet ikke der.

Stor, større… Legevitenskapen raste videre. Mer og mer avansert utstyr og mer avanserte teknikker gjorde inntog på sykehusene; CT-skanning, PET-undersøkelser, nukleærmedisin. Kirurgene delte seg i ortopeder, thoraxkirurger, karkirurger. I dag finnes det ikke generalister på sykehuset, forteller helsetjenesteforsker Jan Frich ved Universitetet i Oslo. De nyutdannede går rett over i spesialisering, for det er for mye å lære til å vente. Men legeyrket har også endret seg:

– Før var nok legegjerningen mer et kall, en lege jobbet fort 70-80 timer i uken. Nå har de en mer normal arbeidsuke. Da må du begrense hva hver lege skal bli god på, sier Frich.

Det handler om mengde: Selv et bitte lite sykehus vil se nok lungebetennelser på et år til at legene blir flinke til å behandle den. Men hva med prostatakreft? Etter hvert ble selv fylket en for liten enhet; noen av dem var rett og slett for små og grisgrendte til at legene så det sjeldne ofte nok. Kunne ressursene utnyttes bedre om man så enda større deler av landet under ett?

Det bekreftende svaret kom rett etter årtusenskiftet: Staten sa takk og adjø til fylkeskommunen og samlet sykehusene under seg, i fire (senere fem) regionale helseforetak og en bråte underforetak. Nå skulle fagfolk, heller enn politikere med lokallegen til nabo, ta de vanskelige avgjørelsene i sykehus-Norge.

Sykehusene på Lillehammer, Gjøvik, Hamar og Elverum ble samlet under én paraply den 1. januar 2002: Sykehuset Innlandet HF var født.

Hva en maskin kan gjøre. Pasienten på Hamar har sovnet, monitorene har så vidt begynt å pipe på den sterile salen. Utenfor står fire menn i grønne operasjonsklær. De småprater lavt på engelsk, gløtter inn i operasjonsstuen. For noen minutter siden spiste de bringebærbløtkake.

Roboten på Hamar har nemlig fått ny stiftemaskin, den som skal føye sammen tarmrestene etter at kreften er kuttet vekk. Det er en hyperavansert variant av den som finnes på norske kontorpulter, og akkurat denne har bare blitt brukt én gang før i hele Norden. Dermed er svenske og amerikanske representanter for selskapet som lager stifteren på besøk, for å se og lære. Det må feires, selv om ingen ennå vet hvordan det kommer til å gå med den kreftsyke i robotens «hender».

Det er imidlertid liten grunn til bekymring, forteller en operasjonssykepleier i et stille øyeblikk. Nå som robotarmene har tatt over alt som foregår på innsiden av pasientens hud, er det mindre risiko for at en kniv glipper og lager hull i noe som helst bør forbli helt. Den syke kan dermed lappes sammen med færre stifter og sting, og mindre risiko for infeksjon. Den uheldig syke blør mindre, har mindre vondt og kommer seg raskere opp av sengen.

– Den kirurgiske generalisten er død. Jeg kan for eksempel ikke ortopedi i det hele tatt. Og når kirurgien har blitt så kompleks, og det er så mye som kan gå galt, må du være stor for å være rustet, sier Arnulf Kjos.

Han er ferdig med vaskingen, står klar og venter. Han er bare noen få minutter fra det første snittet i huden.

– Det kan være noen fordeler på et lite sykehus, men ulempene overskygger fordelene.

Kongstanken. Hverken legene eller forskerne er enige om hva som er stort nok for et moderne sykehus. Faktisk er de knapt nok enige om hva et sykehus er. Og akuttmedisin er stridens kjerne: 

Slik helsevesenforskerne beskriver det, må et akuttsykehus inneholde minst følgende: Kirurger som går i vaktlag og kan tilkalles på et øyeblikks varsel. Det samme for indremedisinere, og for sykepleiere av alle slag. Dessuten: Røntgenleger som kan sjekke hva som foregår på innsiden av folk, anestesileger som kan bedøve dem, og et laboratorium som kan sjekke prøver for basiller og alskens rusk. Et av forslagene til Høies helseplan har utfordret den beskrivelsen – men mer om dét senere.

For Torbjørn Almlid, den gang direktør for Sykehuset Innlandet, var det allerede fra starten av åpenbart at mjøssykehusene måtte endres.

– Det var en faglig vurdering, opp mot de økonomiske rammene: Hvis du skulle fortsette å ha alle spissfunksjoner i vaktlag alle steder, ble det for få pasienter til å få god kvalitet, og det ville bli veldig dyrt, forteller han i dag.

I 2004 ble selve kongstanken foreslått første gang: Legg ned Hamar sykehus, dropp akuttmedisinen på Lillehammer, Gjøvik og Elverum. Ved Mjøsbrua, på grensen mellom de to fylkene, skulle ett nytt storsykehus bygges.

Medisinsk var fordelene store, mente foretaket. Legene ville få mer erfaring og bedre læring i større team. Frem til da hadde sykehusene delt en del oppgaver mellom seg; Alle de nevrologiske pasientene skulle til Lillehammer, Elverum fikk ansvar for hudsykdommer og så videre. Med ett sykehus ville ikke pasienter med flere sykdommer lenger måtte sendes i skytteltrafikk Mjøsa rundt. Kostnaden, i form av en litt lenger reisevei til sykehuset for befolkningen i utkanten av regionen, var akseptabel. 

To år senere var styret klare for å gjennomføre det endelige vedtaket. Så skar det seg.

Hverdagens akuttsyke. To, eller kanskje tre forskjellige telefoner ringer, om hverandre, igjen og igjen. Innimellom piper det i en personsøker; tenk at slike fortsatt finnes. Og hver gang avbryter Even Reinertsen og Øystein Stubhaug seg selv, midt i en setning.

– Ja, Reinertsen her… Nå med en gang? OK, jeg er der om to minutter.

På Gjøvik, en liten time vest over Mjøsa fra operasjonssalen der Kjos styrer millionkronersroboten i pasientenes buk, møter vi sykehuslegenes versjon av «gutta på gølvet». Reinertsen og Stubhaug er begge indremedisinere. Med den karakteristiske bredbeinte legeposituren (er det for å stå støtt når kaoset råder på akutten?) forteller de om sin typiske pasient:

En 85 år gammel dame fra Toten. Hjemmeboende, men med begynnende demens. Reinertsen legger en flat hånd på mellomgulvet, nøyaktig midt mellom brystet og magen: Hun har så innmari vondt her.

Er det hjerteinfarkt? Eller sprukken magesekk? I slike situasjoner kan det halvstore sykehuset skinne: Mage-tarm-legen som jobber på akuttmottaket tar seg tid til en titt på EKG-utskriften av hjerterytmen hennes – og ser at her er noe alvorlig galt.

Som mange norske leger har Stubhaug og Reinertsen vært innom Oslo-sykehusene, for å møte kolleger, trene på nye teknikker og få faglig påfyll. Men Ullevål klarer ikke gi de akutt syke 85-åringene bedre hjelp enn det gjøvikingene kan, sier Stubhaug – heller tvert imot: Der ville den gamle damen kanskje måttet vente på henvisning til kardiolog før noen oppdaget feilen. Selv i de smidigste systemer tar slikt tid.

– 60 prosent av norske akuttpasienter er indremedisinske pasienter. De fleste av dem har ikke bruk for en superspesialist, men at de kan komme raskt til en lege som har sin spesialitet, men som også har bred nok akutterfaring til å ha sett litt av hvert, sier han.

For ti år siden hadde Reinertsen og Stubhaug befolkningen i innlandet i ryggen.

Å tale med to stemmer. Det var ikke helt OK for totningene og østerdølene å reise en halvtime ekstra til sykehuset. En halvtime kan være forskjellen på liv og død, protesterte mer enn 8000 mennesker i regionen den vinteren, med fakler, sinte rop og bannere.

UiO-forsker Trond Tjerbo har studert det første fusjonsforsøket på innlandet. Han sier det er illustrerende for helseforetakenes problem. Heller enn å fjerne sykehusavgjørelser fra lokalpolitikken, har det hele i praksis blitt mer politisk klønete:

Politikerne, som ikke lenger hadde ansvaret, kunne støtte forslaget mens det var ro og faglig enighet om hvor smart det var, og likevel protestere da folkebrølet begynte å stige. Da protestene vokste rundt Mjøsa, spesielt mot nedleggingen av lokale fødeklinikker, sank støtten fra både lokale politikere og fra helseministeren – og planen kollapset.

Størst. Det at innlandsprosessen strandet, stoppet ikke fusjonsiveren i det regionale foretaket. Bare tre år senere så det største sykehuset i Norge dagens lys: Oslo universitetssykehus (OUS). 1500 sengeplasser, 20 000 ansatte. Og dessuten milliardunderskudd, forsvunne journaler og glemte kreftpasienter.

At OUS fikk problemer, var knapt overraskende for Jan Frich. Det er nemlig ikke bare stort i en norsk eller skandinavisk målestokk. Det er Nord-Europas største sykehus. OUS har flere sengeplasser enn Massachusetts General, et «kjempesykehus» i USA.

– OUS har vært en skandale fra ende til annen. Organisasjonen er altfor stor, det er for lang vei fra den enkelte behandler og pasient til ledelsen, og ledelsen mangler legitimitet, mener Torgeir Bruun Wyller, professor i geriatri ved UiO og OUS.

Wyller er skeptisk til tanken om at større sykehus må være bedre, selv innen kirurgi – generelt akseptert som den delen av medisinen som har mest igjen for å samle ressursene. Klart, små sykehus kan ikke gjøre alt, de skal og må sende fra seg pasienter med sjeldne og avanserte sykdommer.

– Men de vanligste sykdommene er jo de som forekommer oftest, og de er små sykehus ofte ganske gode på, sier Wyller.

Reinertsen og Stubhaug sier Gjøviks medisinere sender fra seg rundt 5 prosent av pasientene de får inn. Likevel er det mangler. Reinertsen lener seg tilbake i stolen, sukker. I dag mangler Gjøvik røntgenleger, og Reinertsen skulle gjerne sett at de hadde en urolog tilgjengelig. Kanskje kunne det vært fint å slå seg sammen med lillehamringene?

– På den andre siden, det finnes ikke noe perfekt sykehus. Og Mjøssykehuset, ett sykehus for både Hedmark og Oppland, blir for stort. Da dampveivalser vi over den fleksibiliteten vi har, nærheten til primærhelsetjenesten som vi har bygget opp – alt det vandrer heden, sier Reinertsen.

På’n igjen. Da Oslo universitetssykehus ble slått sammen, var det blant annet fordi Helse Sør-Øst har vedtatt at alle sykehusområder under foretaket skal helst bare skal ha ett komplett akuttsykehus. En junidag i 2012 fulgte innlandsforetaket opp:

Et hovedsykehus – Mjøssykehuset – vedtok de at var «den strukturen som vil ha best forutsetning for å sikre pasientene et helhetlig faglig tilbud av høy kvalitet.»

Noe har skjedd siden 2006. Over halvparten av høringssvarene som kom inn da foretaket forberedte saken, støttet ideen. Brukergruppen til sykehuset, legene på Hamar, Hamar og Gjøvik kommuner – selv Oppland Senterparti, lokalsykehuspartiet fremfor noe – alle mente en samling var på tide.

Hadde de fulgt med på forskningen, er det mulig noen flere hadde nølt.

Større sjelden bedre. – I Norge har vi vært veldig opptatt av at sykehus ikke skal være for små. Vi er ikke like flinke til å diskutere om de blir for store, sier Jon Magnussen, professor i helseøkonomi ved NTNU.

Hva skjer når et sykehus vokser? Jan Frich tegner tre sirkler på et ark, og streker mellom dem. En enkel figur, tre streker er nok til å forbinde alle sirklene med hverandre. Men så streker han opp en runding til, og enda en. Antallet strekkoblinger vokser eksponentielt.

– Det du mister når et sykehus vokser, er det å kunne kommunisere enkelt internt, opprettholde uformell kontakt. At folk vet om hverandre, sier han.

Forskningen til nå antyder at store sykehus er dyrere enn små. Over et visst punkt er det lite å hente på stordrift, fordi det i hovedsak er lønnen til de ansatte som koster. Sammenslåing er da heller aldri motivert av økonomi (alene). Det er faglig kvalitet, hensynet til pasienten, som står i sentrum. En av de få som har studert størrelse og kvalitet, Kurt Brekke ved Norges Handelshøgskole i Bergen, er imidlertid skeptisk:

– De diskuterer sykehusfusjoner over hele landet, men hvor er dokumentasjonen for gevinstene? De finner vi ikke noe sted, sier han.

Under Brekkes veiledning har masterstudent Maren Louise Nordhus sett på nordmenns risiko for å dø 30 dager etter innleggelse for hoftebrudd, hjerteinfarkt og hjerneslag. Hun sammenlignet utviklingen for sykehus som fusjonerte og sykehus som ikke gjorde det, og fant at fusjonerte sykehus ble dårligere etter fusjonen. Ikke mye, men litt. En lignende dansk studie fra i fjor viste at hoftebruddpasienter fikk bedre behandling – målt som kvalitet på behandlingen, hvor lenge de ble på sykehuset og hvorvidt operasjonen ble forsinket – på små sykehus enn på store. I Storbritannia har en rekke rapporter vist så få fusjonsgevinster at helsemyndighetene har opprettet en egen enhet som skal vurdere slike planer, og deres mulig gevinster, før de kan gjennomføres.

– Ofte blir ting hverken bedre eller verre etter fusjoner. Men slike prosesser har en kostnad, så det er jo viktig å kunne vise til gevinster om det skal være noe poeng med dem, sier Brekke.

For tiden undersøker forskerne i Bergen hvorfor de ikke finner noen sammenheng mellom fusjon og kvalitet. Kanskje er det rett og slett lengre reisetid som gjør utslaget. En annen mulighet er at legene, som alle andre, drives av konkurranse: Vi har fritt sykehusvalg og betaling per behandling i Norge. Om Lillehammer og Hamar begge kan behandle samme pasient, bør de helst være best om pasientene skal velge dem.

– Jeg er skeptisk til for mye monopolisering av helsetjeneste. Det er viktig med en viss konkurranse mellom fagmiljøene, sier Brekke.

Hva betyr så alt det for innlandet? Svaret er, hvem vet. Frich mener Hedmark og Opplands befolkning på rundt 400 000 er passende for ett moderne sykehus: Med en slik størrelse kan sykehuset både tilby akuttbehandling, og behandling av sjeldne sykdommer, men uten at det blir uhåndterlig stort. Forutsetningen er at man samtidig styrker primærhelsetjenesten lokalt.

Magnussen er mer usikker. En arbeidsgruppe som jobber med helseplanen til Høie har foreslått 100 000 mennesker som nedre befolkningsgrense for akuttbehandling.

– I så fall har innlandet nok folk til tre-fire sykehus, innenfor det man regner som driftsøkonomisk optimalt, sier han.

Retning, ikke bygging. I dag, to og et halvt år senere, er det fortsatt bare jorder og skog på de to foreslåtte Mjøssykehus-tomtene, på Biri og Rudshøgda. 

Hva var det egentlig de vedtok i 2012? I Brumunddal, en ti minutters kjøretur nord over jordene fra Hamar, har Sykehuset Innlandet sitt hovedkontor. Prosjektdirektør Roger Jenssen byr på kaffe, og en forklaring på hvordan vedtaket om et hovedsykehus ikke var et vedtak om å bygge hovedsykehus:

– Styret fattet en beslutning om å utrede hovedsykehus som strategisk utviklingsretning. Det betyr ikke at det var et endelig vedtak. Valg av struktur skal gjøres om tre år, sier han.

– Okei? Men det er den retningen styret har sagt det vil?

– Det styret sa, var at slik kunnskapen var den gangen, var hovedsykehus det beste svaret. Med den sterkeste samlingen vil du ha en nærmest ideell styring av de parameterne som trengs for å gi god pasientbehandling. Men så har du mange andre faktorer, som peker i andre retninger, sier Jenssen.

Det neste året skal et team konsulenter utrede fire alternativer for sykehusstrukturen på innlandet: Ett, to, tre eller dagens fire akuttsykehus rundt Mjøsa. Mottoet er «desentraliser det som kan desentraliseres, sentraliser det som må sentraliseres».

– Ingenting er avgjort. Jeg har lite tro på at dagens struktur, med fire akuttsykehus, vil vise seg å være den beste. Men utover det er vi bare interessert i å få en god avgjørelse, sier Jenssen.

Annenrangssykehus? I mellomtiden skal Bent Høie fullføre turen i Karl Evangs fotspor, og gi landet en oppdatert sykehusplan. Ministeren holder ennå kortene tett til brystet. Kanskje ikke rart, for de forslagene som har kommet, har ikke falt i god jord.

Tidlig i mai uttalte en ekspertgruppe at den foreslåtte nedre befolkningsgrensen for akuttbehandling, satt ved rundt 100 000, er urealistisk. Da vil to tredeler av norske sykehus måtte legge ned. De foreslo heller å splitte akuttsykehusene: Nesten hvem som helst kan drive indremedisinsk akuttbehandling, for Stubhaug og Reinertsens «hverdagslige» lungebetennelsespasient. Men kirurgien, den må samles. Om forslaget kommer med i planen, vil omtrent halvparten av norske sykehus miste sine akuttkirurger de neste 10-15 årene.

Legeforeningen gikk mot forslaget på sitt landsstyremøte forrige uke: «Kirurgi, indremedisin og anestesi […] henger helt nødvendig sammen», uttalte visepresident Jon Helle. På innlandet er selv leger som ønsker større sykehus velkommen, skeptiske. For ta 85-åringen, hun som har vondt i mellomgulvet. Hvor sikker må ambulansesjåføren være på at det faktisk er hjerteinfarkt, ikke sprukken magesekk, for at hun skal tørre å sende henne til et sykehus uten kirurg? Best å være på den sikre siden – på storsykehuset.

– Hvordan skal man få folk til å jobbe på et sykehus uten full akuttfunksjon? Kan man sende turnusstudenter dit, hvor de vil lære mindre enn på hovedsykehuset? Blir det et slags B-lag? under Grethe Kleveland, sjef for nevrologisk avdeling på Lillehammer.

I spørretimen denne uken kastet opposisjonen seg på: både Senterpartiet, KrF og SV mente Høies høyttenking skaper usikkerhet for sykehusene som opplever at de er i fare for å bli funnet for små, uten at det er faglig grunnlag for det.

Pokerfjeset. «Det er for mye postnummermotivert argumentasjon på dette feltet», sier Arnulf Kjos på telefon fra Hamar.

Tarmkreftpasient var på beina to dager etter operasjonen, forteller kirurgen. Det var en planlagt operasjon, som i prinsippet kan gjøres på små sykehus, selv om de skulle miste akuttkirurgien. Men Kjos mener storsykehusene ikke kan gi fra seg for mange slike heller: Det er ved å gjøre de planlagte operasjonene at kirurgene får mengdetreningen de trenger for å være klar når det blir akutt.

Det er ingen vei utenom løsninger som den Høies ekspertgruppe har foreslått, sier Jan Frich ved UiO:

– Du kan ha kirurger på vakt på et lite sykehus, men hvis de ikke har nok erfaring med å håndtere akutte tilstander, blir det kanskje en skinntrygghet. Så det er ikke sikkert folk i Lofoten ville velge å bo i Oslo, bare fordi det er kort vei til sykehuset. Folk må vurdere hva de selv synes er viktigst.

Hva så med Bent Høie? Det er ham alle venter på. Mannen med svarene. Eller like mange spørsmål som alle andre. I spørretimen ønsket han «en åpen og ærlig debatt» velkommen. Kanskje sa han det best tidligere i vår, den dagen han mottok 350 000 underskrifter mot nedlegging av sykehus på plenen foran Stortinget. Til lyden av buende narvikinger, Rjukan-folk og kongsbergensere takket ministeren for underskriftene, smilte bredt – og advarte:

– De som tror dette er enkle spørsmål, med enkle svar, tar feil. Her er det ingen enkle svar.