Kommentar

Espen Søbye: Gode argumenter, feil konklusjon

---

NOU 2015: 4

---

Bakgrunn: 24. august 2014 bestemte regjeringen, ved statsråd Solveig Horne i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, at det skulle utredes regler om tilbakekall av statsborgerskap. Forslaget kom fra Fremskrittspartiet. Utredningsmandatet viser til at Europarådets konvensjon om statsborgerskap åpner for dette, og ba om et utkast til endringer i statsborgerloven, slik at en statsborger som opptrer sterkt til skade for statens vitale interesser eller frivillig har tjenestegjort i en fremmed militær styrke, kan miste sitt statsborgerskap. Regjeringen ba også om en drøfting av om en slik lovendring bør foretas.

Professor ved Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo, Benedikte Moltumyr Høgberg, ble oppnevnt som eneutreder.

Mesteparten av NOU 2015: 4 er viet en drøfting av bestemmelsene om statsborgerskap i lovverket og i de internasjonale konvensjonene Norge har sluttet seg til. Hovedresultat: Ingen kan gjøres statsløse, hvilket innebærer at bare personer med doble statsborgerskap kan miste sitt norske statsborgerskap.

Det har vanskeliggjort Moltumyr Høgbergs oppgave at et lovforslag som vil kriminalisere visse handlinger knyttet til væpnet konflikt (fremmedkrigere), er under behandling.

Når ønske om fullmaktslover finner massestøtte i en folkelig populisme (Frp), er det fare på ferde.

Advokatforeningens høringsuttalelse til forslaget advarer mot å tro «at ekstreme holdninger kan bekjempes med nye straffebud og strenge straffer. Det er alltid forebyggende tiltak for å hindre radikalisering som vil ha den beste effekt.»

Advokatforeningen løfter pekefingeren mot «hasteinnføring av nye bestemmelser», når «drap, legemsbeskadigelse, skadeverk og i væpnet konflikt forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, og i noen situasjoner bestemmelsene om terrorhandlinger» begått av nordmenn i utlandet alt er straffbare. Advokatforeningens viste her til straffelovens § 147a.

Moltumyr Høgberg referer ikke Justis- og beredskapsdepartementet i sin gjennomgang av lovforslaget. Hun refererer heller ikke Etterretningstjenestens (den militære) høringsuttalelse, som nær sagt selvfølgelig vil kriminalisere: «Det er […] et alternativ etter vårt syn å 'gjenopplive' fullmaktsloven fra 1937 (eventuelt med et justert virkeområde) som ble benyttet til å forby deltakelse i den spanske borgerkrigen.» En fullmaktslov er en er lov der Stortinget overlater til ande myndighetsorganer å utforme regler, bestemmelser og forskrifter.

Omtrent på samme tid som NOU 2015: 4 ble overlevert statsråd Solveig Horne, uttalte PST-sjef Benedicte Bjørnland om antallet norske IS krigere i Syria: «Igjen er det rimelig å anta at her er det mørketall som skjuler det reelle tallet». (VG 23. mars 2015) Slik taler er forvirret og egnet til å forvirre, mørketallet kommer i tillegg til de 70 PST-registrerte, summe av de to tallene utgjør det reelle tallet.

NOU 2015: 4 er et bidrag i den dragkampen som foregår mellom ønske om rå, populistisk handlekraft og deler av statsapparatet som drømmer om unntakslover på den ene siden og en opplyst, liberal, rettsfilosofisk og menneskerettighetsfundert juridisk posisjon på den andre. Når ønske om fullmaktslover finner massestøtte i en folkelig populisme (Frp), er det fare på ferde.

Frivillige fra Norge sloss for Den islamske staten (IS) mot Assad-regimet. Begge parter har antagelig begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, Assad ved bruk av gass og tønnebomber. Det offisielle Norge har sendt militært personell til Irak som skal bistå i krigen mot IS, og virker derfor som en støtte for Assad. Personer har også reist fra Norge for å slutte seg til de kurdiske styrkene.

Formålet med å innføre en bestemmelse om tap av statsborgerskap mangler i mandatet, Moltumyr Høgberg hevder at det må være «å bevare en god samfunnsorden og et godt samfunn» og at idealene for statsstyret holdes i hevd: demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, rettferdig rettergang, ytringsfrihet, religionsfrihet, stemmerett, åpne samtaler og diskusjonsarenaer.

Moltumyr Høgberg er også i tvil om hva regjeringen ønsker å oppnå med en eventuell regelendring. Hun mener at tap av statsborgerskap må anses som straff, og at «straffens funksjoner anses som sentrale formål ved en eventuell regelendring». Siden «forebygging og rehabilitering» er «straffens viktigste funksjoner», drøfter hun om tap av statsborgerskap kan føre til dette. Frihetsberøvelse virker preventivt ved at lovbryteren kan forhindres fra å begå nye straffbare handlinger så lenge han sitter inne. I tillegg er håpet at staffen skal virke rehabiliterende, slik at en straffet person avstår fra å begå nye straffbare forhold etter løslatelse. Det er ifølge utredningen tvilsomt om varig tap av statsborgerskap for medlemskap i IS vil ha individualpreventive, generalpreventive eller rehabiliterende virkninger.

Videre argumenterer Moltumyr Høgberg for at et eventuelt tap av statsborgerskap bør knyttes til en persons handlinger, deltakelse i folkemord eller krigsforbrytelser, ikke til deltakelsen i en fremmed militær styrke. Det vil ikke være enkelt å skille mellom «konflikter som berettiger til tap av statsborgerskap og hvilke konflikter som bør gå klar av slike regler».

Tap av et vestlig statsborgerskap kan gjøre en tidligere fremmedkrigere til profesjonelle krigere, det er «all grunn til å tro at sannsynligheten øker for at den enkelt kan vikle seg inn i slike negative spiraler dersom personlige og familiære bånd rives over», heter det i NOU-en. Tap av statsborgerskap kan skape hevntanker som kan lede til radikalisering og terror i Norge eller mot norske interesser i utlandet. Personer som mister sitt norske statsborgerskap kan dermed utgjøre en større trussel mot Norge og norske interesser enn personer som kun straffes gjennom frihetsberøvelse, argumenterer Moltumyr Høgberg.

I tillegg til disse tunge hensiktsmessighetsargumentene kommer et helt fundamentalt og grunnleggende argument. Siden tap av statsborgerskap bare kunne ramme personer med doble statsborgerskap, vil den samme handlingen kvalifisere for straff for noen personer, men ikke for andre. Det er ikke lett å begrunne en slik forskjellsbehandling, heter det i NOU 2015: 4. Slike lover anses for å være urettferdige og bryter med den alminnelige rettsfølelsen.

Drøftingsdelen av NOU-en argumenterer for hvorfor tap av statsborgerskap ikke bør innføres som en straffebestemmelse. Benedikte Moltumyr Høgberg avslutter da også med å anbefale at det politiske handlingsrom som finnes, ikke benyttes til å straffe tjenestegjøring i fremmed militær styrke med tap av statsborgerskap.

Dessverre slutter ikke utredningen med det. «Under noe tvil», skriver Moltumyr Høgberg, kan tap av statsborgerskap brukes som straff for handlinger som er «så rystende at det vil støte an mot den allmenne rettsfølelsen om personer som står bak disse handlingene får beholde sitt norske statsborgerskap når de allerede har et annet statsborgerskap.» Det er vanskelig å forstå at resonnementene i NOU-en leder frem til denne konklusjonen, som bryter med de siviliserte og menneskerettsbaserte resonnementene som preger utredningen. Hvilke andre land enn Norge skulle være bedre rustet til å gi et menneske som har begått monstrøse handlinger, en rettferdig og human straff?

Mer fra Kommentar