Annonse
01:00 - 29. august 2014

Rap–gangsta–jihad

Hva får en rapper fra London til å bli jihadist i Irak? Her er et forsøk på kulturell utgreiing.

«Jihadi John»: Rapper fra Vest-London. Nå jihadist. Journalist James Foleys antatte morder. Han egentlige navn er Abdel-Majed Abdel Bary. Foto: Scanpix
Annonse

The beginning er en sang som fester seg. L Jinny rapper energisk over et melodiøst riff, han har svart hettejakke og bukkeskjegg, han beveger seg i et hardt lyssatt storbylandskap. Han synger om ting som har skjedd ham. I swear the day when they came and took my dad, I could have killed a cop or two, when I look back.

I videoene fremstår han som en ambisiøs musiker, han er spilt på BBC. «Yo!» roper han, «it’s my time to flow, check me out!». Hans virkelige navn er Abdel-Majed Abdel Bary, tabloidmediene kaller ham nå «Jihadi John». Britiske medier hevdet denne uken at det var han som drepte den amerikanske journalisten James Foley i Irak.

Typologi over terrorister

Petter Nesser ved FFI deler jihadistiske terrorister i Europa inn i fire erketyper:

  • Entreprenørene er karismatiske politiske/religiøse aktivister, tenkende, får folk med seg.
  • Protesjeene er underordnet, typisk nestledere, velutdannede, tilfører typisk ekspertise.
  • Misfits bryr seg mindre om ideologi, er sjelden velutdannede, men gatesmarte, kan ha vært voldelige/kriminelle.
  • Drifters er bare blitt med, kanskje var de på feil sted til feil tid, eller hadde (i likhet med misfits) feil venner.

Jihadrappere. Tankespranget er stort, det er vanskelig å forstå hvordan en mann så flytende i vestlig popkultur kan reise til et kaotisk, fremmed land og hengi seg til bestialiteter. Den såkalte «islamske staten», IS, forbyr all musikk annet enn nasheed, a capella-sang. Likevel: Flere europeiske land har nå sin egen «jihadrapper». Anas El Abboubi fikk spilletid på italienske MTV, han endte opp i Syria. Tyske Deso Dogg spilte med gangstarapperen Chantell og dro på turne med DMX, han endte visstnok sine dager i Syria, der han kalte seg «Abu Talha Al-Almani». Amerikanske Omar Hammami rapper på Youtube, han døde i Somalia. Norske Bastian Vasquez var «en helt normal oppegående kar fra Skien som digget å rappe og drive med musikk», sier en kilde fra hiphopmiljøet til avisa Varden. Finnes det noen sammenheng mellom hiphop og jihadisme?

Gangstersymbolikk. «Jeg vet ikke om det er hiphop som sådan eller et ønske om å bli sett, anerkjent eller fremstå som betydningsfull», svarer Petter Nesser raskt på vårt spørsmål på e-post. Han er ekspert på radikalisering, tilknyttet Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Mange ungdommer reiser til Syria og Irak nå, sier han, «i grunnen er det vel så mange sportsfolk».

Blant dem finner vi Celso Rodrigues da Costa, som skal ha vært innom Arsenal, den tyske u-landslagsspilleren Burak Karan, som døde i Syria, og Fortuna Dusseldorfs Nizar Trabelsi som i sin tid ga seg med i al-Qaida. Selv IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi var god, «vårt lags Messi» ifølge en irakisk kilde som britiske Telegraph snakket med.

«Hva er tilsynelatende sammenhenger og hva er relle?» spør Petter Nesser, og tenker høyt: «Hip hop er en mellomting mellom artist og gangster, eller hva?» Han skriver at «propagandaen til IS og al-Qaida i noen grad dyrker gangstersymbolikk.»

I en verden der det er vanskelig å sjokkere, hva er det mest sjokkerende en ungdom kan prøve?

Petter Nesser

Skiftet. På midten av 2000-tallet skjedde en endring i rekrutteringen til jihadismen. Før hadde jihad typisk appellert til arabisktalende nordafrikanere som var oppvokst utenfor Europa. Etter 2005 kom en ny bølge, der flere nye jhiadister var vokst opp i Europa. De var en flernasjonal gjeng uten erfaring fra muslimske land. De orienterte seg på nettet og fant nye forbilder, som Omar Bakri Muhammad, lederen av ekstremistgruppen Al Muhajiroun, og Anjem Choudary, som norske Profetens Ummah har hatt kontakt med.

De gjorde opprør mot storsamfunnet, mot foreldrene, og mot religiøse ledere. De ville tolke de religiøse tekstene selv. De var vokst opp med vestlig populærkultur.

De kriminelle. Rafaello Pantucci, forsker ved tenketanken Rusi i London, har forsøkt å kartlegge hvor mange av dem som reiser som jihadister, som har kriminell bakgrunn. Han sier det minst er femti. Noen er småkriminelle, andre karrierekriminelle, noen er blitt kriminelle i sin befatning med ekstremisme.

Fem franskmenn robbet en fastfoodbule for å få reisepenger til Syria. En danske, Abderrozak Benarabe, var bandeleder, de kalte ham «Store A». Pantucci sier til Morgenbladet at vi vet lite om hvorfor de kriminelle reiser. «Søker de en form for frelse? Er de sosiopater, tiltrukket av vold? Drar de for å rømme? Leter de etter nye kamper å kjempe? Vi vet ikke.»

Motefenomen. I 2008 ga Alison Pargeter fra Cambridge University ut boken The New Frontiers of Jihad, om radikal islam i Europa. Hun skriver at unge konvertitter i drabantbyene har begynt å blande islam med gjengkultur. De føler at islam kan rettferdiggjøre kriminalitet og gjøre dem «farligere».

En tenåringsgjeng kaller seg «Muslim Boys», og skal med våpen i hånd ha tvunget ungdom til å konvertere. Hiphopgrupper kaller seg «Mecca2medina» og «Pearls of Islam», de raser mot islamofobi i tekstene, de synger sanger med titler som «Proud to be a muslim», «We got to pray», «Muslims don’t bow». Pargeter skriver: «Å velge en islamsk identitet er for noen av disse unge menneskene helt klart mer enn bare teologi eller politikk, det er også et middel for å få kredibilitet på gaten».

Fremmedkrigere

Det anslås å være rundt 10 000 fremmedkrigere i Syria/IS.

  • Ca. 2000 kommer fra vestlige land.
  • Ca. 900 av dem er franske.
  • Ca. 500 er britiske.
  • Ca. 50 er norske.

Kilder: PST og Petter Nesser

Et bilde. I magasinet Inspire, al-Qaidas engelskspråklige rekrutteringsmagasin, finner vi i nummer 10/2013 et bilde av en gutt i hettejakke. Ansiktet hans er mørklagt. Bak ham ligger storbyen, kaldt opplyst, truende, som i et hiphop-cover. Tittelen lyder «To the Knights of Lone Jihad». Teksten begynner slik: «Du er dødelig! Du er knusende!»

Når vi blar videre, kommer vi over et bilde av Malcom X. Tittelen her er «Islam, løsningen på rasismen». Malcolm X er sitert, kort sagt, på at «de hvites rasisme ikke finnes i islam, islam er et ekte brorskap på tvers av hudfarge».

«Syria-farerne». PST har skrevet rapporten «Norske fremmedkrigere i Syria». PST mener de som reiser ofte er unge menn, født og oppvokst i Norge. Få har tilknytning til Syria. Få har høy utdannelse eller jobb, noen har forbindelser til kriminelle miljøer. De har svak tilknytning til det norske samfunnet, og søker status andre steder enn i utdanning og yrke.

«Å kjempe i Syria kan gi en type status og identitet som er mer forenlig med deres verdisett og verdensanskuelse», skriver PST. Noen er ressurssterke, de kutter bånd. Andre har lav sosioøkonomisk status, finner ikke sin plass, ender opp i randsonen av ekstreme miljøer, sårbare for påvirkning. De mangler tilhørighet. Bilder fra Syria opprører dem. Andre vil ha «spenning og krigserfaring».

Kulhet/status. Ett ord går igjen i PSTs beskrivelse: «status». Den som har skrevet rapporten, vektlegger «den svært høye statusen et opphold i Syria gir». Hva er dette «status»? PST må ha ment gatesmarthet, kulhet. Disse ordene finnes ikke i norske ordbøker, men på Wikipedia er «coolness» definert som «en beundret estetikk av holdning, oppførsel, fremtreden og stil, påvirket og produsert av tidsånden».

Robin Hood-elementet. I boken Leaderless Jihad introduserte den amerikanske al-Qaida-eksperten Marc Sageman begrepet «jihadi cool». Sageman er tilknyttet Foreign Policy Research Institute. Han mener noen unge muslimer tiltrekkes av al-Qaidas mål. De drømmer om berømmelse, de egges opp av sitringen hemmelighold fører med seg.

Sageman bruker termen glory of terrorism. Han mener det finnes en Robin Hood-aktig heltestatus, som noen ser når muslimer kjemper mot overmakten. Noen vil rømme fra ubetydeligheten, bli berømt, hengi seg til jihad, som er «spennende, interessant, fun».

En anekdote. Sageman skriver at han foran en moské i Marokko snakket med noen barn om hvem de ville bli når de ble store. De ramset opp navnene på fotballstjerner. Så spurte han dem om hvem de ville bli, hvis de ikke kunne bli fotballstjerner. Da svarte barna «Osama bin Laden». Sageman fastslo at de hadde få rollemodeller.

Sjokkeringskraft. Petter Nesser sier «jihadi cool»-begrepet er omstridt. Det er uklart hva det skal forklare: Faser i en radikalisering? Intern dynamikk i islamistbevegelsen? Sagemans perspektiv på de nye jihadistene er dessuten et nedenfra-og-opp-perspektiv, der lederløse menn kan radikalisere hverandre. Motdebattanten, Bruce Hoffman ved Georgetown University, mener radikaliseringen skjer ovenfra og ned, fra ledere som bygger organisasjoner og driver rekruttering.

Men hva er «jihadi cool»? spør vi Petter Nesser. Han mener det «hinter til et aspekt ved jihadistiske subkulturer».

Altså. En kulturell tiltrekningskraft?

– Identitet. I en verden der det er vanskelig å sjokkere, hva er det mest sjokkerende en ungdom kan prøve? Jihad. Mange tabuer er brutt, men jihadisme kan være et opprør både mot foreldre og establishmentet. Det gir en sjokkeffekt.

– For unge menn kan jihad være en kul ting å gjøre. Det er en mobiliserende, spennende aktivitet for unge mennesker. De hjelper folk, bygger leirer, skyter med våpen.

Rafaello Pantucci

En kritikk. Vi skummer flere artikler om «jihadi cool». En av dem er skrevet av kriminolog Simon Cottee fra Bangor University i Storbritannia. Han mener det er viktig å forstå den nye «jihadi stiske subkulturelle stilen», men terrorforskerne har glemt å studere «den kulturelle arkitekturen», de er for opptatt av det instrumentelle.

Cottee savner en etnografi. Man må forstå hvordan jihadistene hører musikk og ser filmer, mener han, man må se på «den kreative fusjonen mellom vestlig gatekultur og tradisjonelle jihadistiske temaer». Det må studeres innenfra. Dette er i dag for farlig.

Å gjøre en forskjell. Rafaello Pantucci mener «jihadi cool»-begrepet «fanger en type motivasjon».

– For unge menn kan jihad være en kul ting å gjøre. Det er en mobiliserende, spennende aktivitet for unge mennesker. De hjelper folk, bygger leirer, skyter med våpen.

Pantucci sier IS og al-Qaida spiller på dette i sin rekruttering. De dyrker bildet av en vanguard-bevegelse.

– Linken du leter etter, går gjennom ungdomskultur, sier Pantucci. Han sier at «rap er politisk», at de som driver med hiphop er engasjerte mennesker opptatt av politiske ideer.

– Det overrasker meg ikke at hiphopere reiser. Å dra til IS er et uttrykk for ungdomskultur. Noen av disse menneskene er politisk aktive, noen er religiøse, noen er i en periode av livet der de har lite å finne på, de ønsker å gjøre en forskjell.

Noen snutter. En artikkel i Daily Express har tittelen «Gangsta Jihad». I den siteres det fra jihadistenes ordbruk på sosiale medier. De sender hilsener hjem til sine «homies» og kaller våpen for «chromes».

Tv-kanalen Al Arabiya siterer fra en video. Den viser en mann med London-aksent som snurrer på en Glock og ber gutta legge «gangsterlivet» bak seg og «joine jihadlivet». Tre briter er filmet. De sitter i Irak. En av mennene, Abu Bara al-Hindi, sier at han vet hvordan det er å leve i Vesten, «i hjertet føler du deg deprimert». Han sier at «kuren mot depresjon er jihad».

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse