Annonse
15:16 - 11. desember 2014

Og nå: Verdensproblemer

Francis Fukuyama legger samtiden under lupen sammen med Gudmund Hernes.

«Av og til skjer det noe»: Francis Fukuyama var avdelingsdirektør i amerikanske UD da han skrev artikkelen han stadig forbindes med, «The End of History». Tiden i embedsverket lærte ham at offentlig forvaltning er viktigere enn offentlig politikk. – Det er lett å vite hva som bør gjøres, men svært vanskelig å gjøre det godt. Foto: Nick Sinclair/Camera Press/NTB Scanpix
Annonse

– Kikker man ut av vinduet i dag, kunne man bruke Paul Krugmans betegnelse «the great unraveling» om vår samtid: I USA er Kongressen lammet, i Mexico herjer mafiakarteller, Putins Russland er oligarkisk, revansjistisk og uforutsigbart, den arabiske våren er avløst av borgerkriger, Israel-Palestina har sloss igjen, Kina presser sine grenser utover, EU får ikke ledigheten ned, IS rykker frem og Ebola kan legge land øde. Hvordan bedømmer du situasjonen?

– 2014 har ikke vært et godt år for verdenspolitikken: Det er stor ustabilitet mange steder. Men situasjonen er ulik i ulike verdensdeler. Russland og Kina er velorganiserte land med sterke stater som gir geopolitiske utfordringer på hver sin side av Eurasia – og de har begge ambisjoner. Samtidig er det aldeles velkjente problemer. På et vis er det det 19. og 20. århundres politikk som spiller seg ut. De mer særegne problemene nå er de som spiller seg ut i hele regionen fra Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara, over det arabiske Midtøsten, til Pakistan, Afghanistan – det vi pleide å kalle «krisens bue». Her er problemet nærmest motsatt: Det er mangelen på statlige strukturer. Land som Jemen, Libya, Syria, Irak – alle har falt sammen som organiserte stater. Og det har helt andre årsaker og driver frem helt andre problemer enn Russland og Kina. Så jeg tror for eksempel ikke at IS eller jihadistiske terrorister er svære trusler, bortsett fra når de har svake naboer og ekspanderer inn i svært svake stater. De ekspanderer ikke inn i velorganiserte stater.

– Hvis man ser på USA alene, og på alle sakene som nå ramler ned og man skal ta stilling til samtidig – sist Ebola – kan styringsapparatet rett og slett bli overbelastet?

Annonse