Annonse
11:26 - 04. juli 2014

Jakten på lykketreffet

Hadde Carl Deichman, opplysningtidens store boksamler, abonnert på Netflix ville han fremdeles trodd at flyvende drager finnes.

Populært og tidløst: Norske bibliotek kasserer bøker for å få det pent i hyllene. London Library har ikke kastet noe siden stiftelsen i 1841, men bygger i høyden. De har et katalogsystem mer uutgrunnelig enn menyen til Netflix. Blikket sklir fra Atomic theory, via Atlantis, til Ballooning. Foto: Paul Raftery
Annonse

Siden du så den filmen, anbefaler vi denne, og tar du den, så tar du den! Sånn serveres vi innhold om dagen, enten det er film, musikk, artikler eller bøker. Så kunne man håpe at bibliotekene holdt skansen og bevarte sitt fint utpønskede system for systematisk informasjonsleting. Et system som ikke er bygget opp etter din smak. Et system som man – siden det er et system – kan velge å forholde seg bare halvt systematisk til. Akkurat det er nemlig lurt når man vil gjøre seg tilgjengelig for aha-opplevelser, altså lykketreffet, serendipiteten som det heter, den som ligger på lur, og som ikke kommer når du roper, men kommer når du leter etter noe annet.
    I håp om å finne serendipiteten, reiste vi til London. Men først, hva har vi her? En helvetes-maskin, på biblioteket i Oslo, Deichmanske. De har bygget et anbefalingsapparat, du plasserer boken på en plate og vips kommer det: «Siden du liker denne anbefaler vi denne.» Det kalles aktive hyller, og i bunnen ligger utvelgelsessystemer, algoritmer, som teknisk sett ligner Netflix og Spotify sine, men biblioteket bedyrer at deres maskin likevel fungerer på en annen måte; her er det kvalitet, og ikke din egen smak og venners smak som avgrenser universet ditt. Nåvel. Vi får se.

Å tilrettelegge for lykketreff. Ordet serendipitet hørte jeg første gang da professor Gudmund Hernes for seks år siden innledet på et seminar i Morgenbladet. Det handlet, som mange seminarer før og etter, om hvordan det er lurt å dosere forholdet mellom papir- og nettpublisering. Den svært digitale Hernes mente papiravisens styrke var at den som gyver løs på avisen og blar til et sted hun liker spesielt godt, ofte blir fenget av noe annet underveis, noe hun ikke visste hun ville interessere seg for. Dermed ble forventningene overgått, ja, leseren overgikk på sett og vis seg selv, og akkurat det er det man er villig til å betale for.
    Resten av helgen satt vi nyfrelste, mentalt kledd i kjortler, rundt et vann i et skogholt – dette var i Danmark – og snakket om serendipitet, lenge etter at Hernes var fløyet. Men hvordan legge opp avisen etter det? Hvordan planlegge for det ikke-planlagte? Utviklere hos digitale innholdsleverandører har i utallige forskningsprosjekter spurt seg om det samme, under emnet «Engineering Serendipity».

Hvor er pingvinene mine? En ting er nokså sikkert: Netflix, leverandør av film til alle slags skjermer, har ikke klart det. «Fordi du så Modern Family anbefaler vi den og den og den.» Eller: «Mer som ligner på Top Gear?»
    Netflix vet åpenbart ikke at jeg er i humør til én eneste ting: å se en film om pingviner. For i disse merkelige sommerkveldene kan vel alle være like fri og uhemmet som fotballseerne i stua? Altså finne seg en annen skjerm med Netflix på og tylle i seg akkurat det man liker best? Da blir det pingvinmaraton på meg, og jeg mener Netflix har hatt et par.
    I Deweys desimalklassifikasjon ville de ligget under klasse 500 Naturvitenskap, 590 Zoologi, 598 Fugler. Og så alfabetisk derfra. Men i Netflix-systemet har pingvinene forsvunnet under overflaten. Snart kan de være borte fra bibliotekene også.

Zen Garden. For hva gjør norske biblioteker? Blant annet ansetter de ikke-bibliotekarer som sjefer. Trondheim og Tromsø var først ute. Oslo Deichmanske fulgte etter, de ansatte i vinter Kristin Danielsen, utdannet danser og deretter blant annet direktør for Norsk Musikkinformasjon. Fra Bodø hører vi: «Det er ikke en bibliotekar vi skal ha, men en person som kan sørge for masse aktivitet,» uttalte kultursjefen til Avisa Nordland. Man ser etter fritidsklubbledere, lyder det som.
    I femte etasje, øverst i biblioteket som er under bygging i Bjørvika, skal de seks tusen bindene som Carl Deichman skjenket hovedstaden i 1779 endelig vises frem. Det er i denne etasjen vi skal føle oss minst fremmede, vi som ikke har noe imot at et bibliotek minner om et bibliotek og ikke en flyplass eller et spa. Dette ble vi i alle fall fortalt før spaden ble satt i jorden.
    Men hør hvordan de tenker i ledelsen nå:
    – Arbeidstittelen, altså det foreløpige navnet, på femte etasje, er «Zen Garden».
    Det er den nye sjefen Kristin Danielsen som letter på sløret. Og det er mer.
    – Vi går bort fra at «her er det skjønnlitteratur» og «her er det fagbøker». Vi lager en identitet for hver etasje, det blir en oppdagelsesreise mellom intuitive rom, med subtile måter å navigere på.
    Intuitive rom? Det høres forlokkende ut. Men subtile måter å navigere på? Hvor får de det fra?

Deichman i Porsgrunn. Den 1. november 1755 satt Carl Deichman hjemme på Frednes i Porsgrunn og så ut av vinduet. Forbløffet. Han måtte notere: Skutene som lå til ankers hev på seg noe så voldsomt, men det var ikke vind å snakke om, hadde ikke vært det på dagevis. Deichman slo seg til ro med at det måtte være gamle dønninger ute fra havet som var nådd hit, skjønt han stusset over dønningenes kraft så langt inne i fjorden.
    Merkeligere, ja helt uforklarlig, fant Deichman det han hørte fortalt fra høyt oppe i Skiensvassdraget. På samme dag, den 1. november 1755, og i den samme time som alle fartøyer i Porsgrunn røsket i fortøyningene, snudde folket seg plutselig på kirkebakken i Kviteseid. Måpende så de ned mot Kviteseidvatnet: Båter og prammer var revet løs fra land og drev omkring i vill uorden. Vannet steg i en time. Så sank det igjen. Det samme ble fortalt fra bygdene rundt Norsjø, ja, også fra Lardal, langs Numedalslågen.
    Et par uker senere nådde forklaringen Carl Deichman i Porsgrunn: Det hadde vært jordskjelv i Lisboa. Det som nådde Telemark var altså selve jordskjelvet i europeisk historie, og litteratur. Det siste i kraft av Voltaires satiriske fortelling Candide, med undertittelen Optimismen. Unge, troskyldige, Candide lar seg imponere av sin sprenglærde venn Pangloss. Selv når de to ligger fastklemt under sammenraste hus i Lisboa, blant de 30 000 som faktisk døde, lar Candide seg trøste av sin venns omkved: «Alt er ordnet til det beste. Vi lever i den beste av alle verdener.»

Er alt ordnet til det beste? Dette skrev Voltaire som en satirisk kommentar til tilhengerne av Gottfried Leibniz’ filosofi, og det er ikke mindre gyldig som kommentar til evangeliet fra de omreisende nettguruene innen boksystemet og film-, musikk- og mediebransjene: De har fått den tvangstanke at alt som er, i øyeblikket, er til det beste. Med sin smittende entusiasme snur guruer ellers sindige konsernsjefers hoder i retning organiseringsprinsippene som styrer Netflix, Amazon og Spotify: Først samle inn data om det du liker, og så anbefale deg mer av det samme.
    «Biblioteket i Aurskog-Høland har begynt å snappe,» leser vi hos to av guruene, de presenter seg som «Cecilie og Svein Tore som møttes på Twitter». Ikke ett vondt ord om Snapchat, alvoret ligger i at døgnfluetrender kan føre til at man kaster, fysisk kaster, det gamle.

Vanskelig å gå på måfå. Denne personaliseringen er det motsatte av hva som var befriende med nettet de første årene: At man gikk ut i verden. På måfå. Så ble det så mye innhold at noen måtte tre støttende til, og vi fikk startsider, portaler. Nå er det snudd, slik at verden kommer inn til deg, men irriterende ofte med det du allerede hadde kjennskap til.
    Det gjelder i tekster som dette å vise til forsk-ning ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). Der kan alle hente noe å slå folk i hodet med. Hvordan beholde serendipiteten under personaliseringen er et vedvarende tema, og ingen synes Googles «I feel lucky» har løst noe som helst.
    Ethan Zuckerman ved MIT er opptatt av hva som skjer med menyen av nyheter i personaliseringens og anbefalingenes tid. Etter å ha undersøkt hva studenter får meg seg har han til sin forbløffelse måttet konkludere at snakkeradio, kringkastet eller som podcast, er overlegen alle andre kilder når det kommer til å holde seg informert også om det du ikke visste du var interessert i. Moralen er: Vil du ale opp quizmestere bør radioen stå på om morgenen, fra de går i bleier til de er i russedress. Men la oss gå lenger enn radio. Vi er da åpne for alt!

Katalogens fortrinn. En serendipitetsmaskin som i dag er vanskelig å forske på i Norge er bibliotekenes kortkataloger. Glade biblioteksjefer kastet dem for tyve år siden, bare enkelte er bevart og da primært som møbler.
    Nasjonalbiblioteket har i publikumsarealet bevart ett av disse møblene, med innhold, det er av alle ting katalogen for alt av bøker og artikler om bibliotekvesen. Å flippe gjennom den, på kryss og tvers mellom land, språk og tider, er langt mer effektivt enn å søke på samme stikkord – søkestreng – i Nasjonalbibliotekets digitale søk, som for øvrig i sin sjanger er svært effektivt. Men aha-opplevelsene, som fra kortkatalogen oppstår der du slett ikke venter det, må du være synsk for å finne via søkefeltet.

Fjernt fra «Zen Garden». London Library har fra etableringen i 1841 vært et medlemsbibliotek – det koster fem tusen kroner i året å være bruker – og utvalget er avgrenset til humanistiske fag, «arts and humanities». Institusjonen er dermed av vesen noe annet enn et norsk folkebibliotek. Men de strir med det samme: Hvordan opprettholde interessen for å bruke biblioteket?
    Deres løsning er motsatt av de flestes: Deichmanske bibliotek skal innen de flytter ha kastet, solgt eller gitt bort 300 000 av sine om lag 800 000 titler. London Library kaster absolutt ikke noen av sine 1 million bøker. Og de hevder å være organisert for serendipitet. «Samlingen vokser som et korallrev, år for år, men vi bygger i høyden» har styrelederen, dramatikeren Tom Stoppard uttalt.
    Jeg ankommer med forventninger om noe i nærheten av en gentlemen’s club, som det ellers er mange av på denne tilbaketrukne, men sentrale adressen: St. James Square. Vel inne får jeg Chloë Brooks, en ung informasjonsmedarbeider, som cicerone. Vi sitter i sofaen etter bibliotekets grunnlegger, Thomas Carlyle, og ser folk komme ut av lesesaler, ned bratte trapper, ut av kroker. Jeg ser etter kjente: Jeremy Paxman, Antony Beevor, Stephen Fry, A.S. Byatt – åpningen av hennes storartede bok, Besettelse, er lagt til dette rommet – og jeg ser etter medlem Mick Jagger med en sjelden utgave av Shelley under armen, og man kan se for seg Dickens, han fikk tilkjørt hele vognlass for å researche Paris, som han ikke kjente, da han skrev A tale of two cities, og medlem Charles Darwin vanket her, som også Agatha Christie og Virginia Woolf. Men de vi ser er forbausende unge.
    – Mange tror vi lider under forgubbing, men en tredel av medlemmene er under 25, en tredel 25-45 og den siste tredelen over 45. Veksten er størst blant de under 25. Det er særlig de yngre vi ser her, forteller Chloë Brooks.
    Men hvorfor kommer de?
    – De blir ofte medlem som studenter, i forbindelse med avsluttende avhandlinger. Eller de har fått stipend til å utarbeide manus og havner her. Mange har hørt fortalt om serendipiteten som vårt katalogiseringssystem inviterer til, forklarer hun.
    Hun sikter til et klassifikasjonssystem deres egen bibliotekar, Charles Theodore Hagberg Wright, utviklet i 1890-årene og som ingen andre tok etter, men som fortsatt brukes her. Nå klarte jeg å knekke begge brillestengene under Londonbesøket og er derfor ikke i stand til å gi en fyldestgjørende beskrivelse, men den norske forfatteren og journalisten Morten Strøksnes har vært medlem og trer støttende til.
    – Jeg brukte London Library et halvt års tid for ti år siden, etter at jeg ble vervet av en engelsk venn. Her fantes det folk som hadde gått i samme akrylgenser siden 1970-tallet, og ennå skrev på et eller annet obskurt verk eller en doktorgrad som aldri kom til å bli fullført. Folk stirret, kanskje fordi de hadde ødelagt øynene sine på å lete etter bøker. Jeg opplevde London Library som ganske kaotisk og labyrintisk. Det minnet meg om et Stasi-arkiv, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Kanskje det var noe med hvordan de fleste bøkene aldri hadde blitt lest, bare stuet bort. Det kunne være vanskelig å finne frem, og jeg lærte meg det aldri helt ordentlig. Man måtte ofte krype langs gulvet, det var for trangt mellom reolene til å sitte på huk om man ville sjekke ut de nederste radene. Under letingen fikk jeg noen ganger klaustrofobi, andre ganger høydeskrekk.
    Selv reiste jeg med store forventninger og tenkte norske biblioteker kunne ha noe å lære. Strøksnes demper forventningene.
    – Jeg fant veldig ofte ikke det jeg trengte. Til gjengjeld fant jeg mye jeg ikke trengte mens jeg lette, og ble sittende og lese det, som oftest der jeg fant den. Det var mange kroker og bortgjemte steder, der man aldri møtte på andre folk.

Beholde samtidene. Dette var altså inntrykket fra for ti år siden. Siden da har biblioteket utvidet arealet med 30 prosent og laget flere og større lesesaler, mye takket være en stor arv fra enken etter tidligere styreleder T.S. Eliot som sopte inn penger fra den Eliot-teksten som ble musikalen Cats. Hyllesystemet er imidlertid beholdt. Idealet er, ifølge Chloë Brooks, å være «contemporary at all ages»: Å beholde datidens samtid, uten å kassere etter akkurat vår tids oppfatning av aktualitet. Nettopp dette er den store fordelen, slik Toril Moi ser det. Hun er professor i litteratur ved amerikanske Duke University og ekspert på blant annet Ibsen. Hun var medlem av London Library da hun arbeidet med Ibsens modernisme, utgitt i 2006.
    – Ved å slå opp i gamle leksikon og biografiske oppslagsverk finner en ut mye om datidens kulturelle kapital. Takket være London Library, kunne jeg ta trebindsutgaven av den nå fullstendig glemte Paul Heyse med meg hjem til den leide leiligheten i Pimlico. Det var også morsomt å oppdage, takket være London Library, at Amundsen og Johansen leste Heyse da de drev gjennom polarisen, for Johansen skrev til Heyse og takket for bøkene hans etter de kom tilbake til sivilisasjonen. Muligheten til selv å gå og vandre i samlingene og til hjemlån var utrolig bra for arbeidet.

Trenger vi alfabetet? London Librarys medlemmer forteller gjerne om gleden ved å gå hjem med en bok som ikke har vært utlånt på 100 år. Og legger ut bildet som viser at forrige låner var Virginia Woolfs mann Leonard.
    – Jeg var inne på London Librarys sider og forstår at de kan være noe annet, forteller Kristin Danielsen, biblioteksjefen ved Deichmanske i Oslo.
    – Noe av det de gjør kan vi også gjøre, men som folkebibliotek trenger vi en annen innholdspolitikk, og den lager vi nå. Samlingen har vært basert på «just in case»-prinsippet, at vi skal ha det inne i tilfelle noen spør. Nå skal vi bli mer «right on time», ha det som er interessant ut fra aktualitetsbildet.
    Men da skal vi også kunne hente frem fra Carl Deichmans samling en bok som ikke har vært lånt ut på 200 år, i en utstilling hvor den hører hjemme temamessig.
    Martin K. Bråthen i utviklingsavdelingen hos Deichman forklarer måten de såkalte aktive hyller virker på. Altså anbefalingsmaskinen. Går de i retning av «den som lånte den, lånte også denne?»
    – Vi har en stor anbefalingsbase som vi selv har brukt og som vi nå har gjort åpen. Mens en bokhandel, av hensyn til bunnlinjen, må sette sammen lister med reisebøker, kokebøker og litt nynorsk poesi, så er det anbefalinger fra litteraturkritikere, bibliotekarer og andre fagfolk som ligger til grunn for anbefalingene fra vårt system. Det er knyttet til det amerikanske NoveList, sier Martin K. Bråthen. Han sier at basene de er knyttet til, som Netflix setter ord på stemningen i bøker og dermed tenderer mot det samme.
    – Jeg er like opptatt av serendipitet som du er, folk skal kunne komme over fortellingene de ikke visste at de lette etter, sier Danielsen og opplyser at halvparten av de som besøker et bibliotek ikke vet hva de vil låne, mens halvparten av disse igjen ikke finner det de tenkte de skulle ha. Altså er det 75 prosent som går og kikker.
    – De browser, som på et kjøpesenter. Og hva gjør bibliotekene? Møter dem med fra A til Å.
    Noe er altså galt med alfabetet, sier de i bibliotekene, slik også Netflix har gjemt bort alfabetet. Er ikke det fundamentalt? Det høres ut som rake veien til epistemologisk krise, en tilbakegang i det mange tusenårige strevet etter det lille vi kan oppnå av viten. Men la det ligge. Dette kommer vi ingen vei med, i denne beste av alle verdener.

Observasjon av flyvende drage. Carl Deichman, denne opplysningstidens flittige boksamler og jernverkseier, skrev med stor fagkunnskap om de gamle norske bergverkene, men ikke desto mindre noterte han at i gruven under Akersberget i Oslo bodde «den flyvende drage, som jeg selv adskillige gange har observeret». Ettersom århundrene gikk ville han nok ved hjelp av Deichmanske boksamling kunnet la seg overbevise om at drager ikke finnes. Men hadde Deichman lagt seg på Netflix-linjen, og handlet bøker på Amazon, ville han forblitt innenfor fellesskapet av dem som tror at drager finnes.
    Nå skal det sies til slutt at min ergrelse over anbefalingene er noe svekket. Det er synd for teksten, men det får gå. Det hendte så sent som natt til i dag, like før levering av denne saken. Jeg ble forklart at vi voksne har sett Netflix kun via Playstation, med en konsoll vi knapt kan betjene. Ser man via datamaskinen er menyen til Netflix langt bedre. Du kan innstille dine anbefalinger etter blant annet handlingstype (post-apokalyptisk, gangstere, skøyerstreker), stemninger (hjertevarm, lavmælt, grovkornet) , spesielle interesser (selskapsdans, dysfunksjonelle familier, haier). Jeg var i tvil om pingviner finnes. Men de dukket opp i natt.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.