Et oppgjør med Forskningsrådet

En «endringsagent» som «tar grep for endring og fornyelse». «En strategisk rådgiver», som bør få en større andel av pengene som går til forskning. Som skal «realisere forskning som aktørene selv ikke kan få frem». Dette er Norges forskningsråd (NFR), slik det fremstiller seg selv og sin fremtidige rolle i utkastet til ny hovedstrategi, som nylig har vært ute på høring.

Forslaget har fått rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo til å protestere kraftig. Han har vært med på to kritiske høringsuttalelser om strategien, en for Universitets- og høgskolerådet og en for Universitetet i Oslo. Særlig den siste er oppsiktsvekkende kraftfull: Strategien uttrykker «et snevert, instrumentelt forskningssyn», mener UiO. Den må «omformuleres slik at den tar nødvendig hensyn til akademisk frihet og institusjonell autonomi». Det er nå «helt nødvendig» å avklare Forskningsrådets rolle.

I tillegg har Ottersen personlig blogget om saken: «Forskningsrådet betrakter forskersamfunnet som et redskap for Rådets egne ambisjoner», skriver han. Mer strategisk styring ovenfra kan «virke hemmende heller enn fremmende på norsk forskning – og på norsk grunnforskning spesielt».